Mac Demarco – This Old Dog (Captured Tracks)

Mac Demarco har med årene rukket å bli et såkalt “Household Name” når det kommer til alternativ popmusikk, noe jeg i lang tid hadde store problemer med å godta. På et tidspunkt hvor jeg var regelrett dritlei av å bli tipset om det som i mitt hode var intetsigende, monotont indiegnål fra alle bauger og kanter, var det ikke i min fjerneste fantasi å ofre denne karen spesielt mye tid. Dette var kort tid etter at hans første helstøpte fullengder ble sluppet i 2012, og frem til 2015 var de 10-20 første sekundene av den strålende «Ode to Viceroy» mitt eneste, og ikke minst, høyst syltynne, grunnlag for å stemple ham som meningsløs dusinvare spyttet ut av indiescena. Det tok sin tid, men dette har vist seg å være min desidert største musikalske feildiagnose.

Dette blir DeMarcos fjerde album, og dykker man ned i hans tre foregående finner man popknallert etter popknallert. I 2012 slapp han som sagt sitt første album, «2», samme år som det med rette forbigåtte «Rock’n’Roll Nightclub» ble sluppet. Her er det egentlig bare den smått sjarmerende «I’m a Man» som ikke hever øyenbrynene mine av alle de gale grunnene. Men denne EPen teller jeg rett og slett ikke. Den ødelegger for mye av helhetsinntrykket, samtidig som den skiller seg så mye ut fra resten av katalogen hans at det ikke føles som et Mac DeMarco album. Men nok om det, dette var før han «fant seg selv», og allerede samme år, på «debuten» «2» finner man «Cooking up Something Good», «Freaking out the Neighborhood», «Annie, The Stars Keep on Calling My Name», og «Sherrill», alle låter som utløser en trang etter sitrusfrukter, sol, flip-flops og enklere tider. Det skader heller ikke at plata avsluttes med den rolige kjærlighetsballaden «Still Together» som har endt opp med å bli Macs faste avslutningslåt på alt av konserter. Og sist men ikke minst, låten som i lang tid fikk meg til å styre unna denne skiva, «Ode To Viceroy», står når igjen som platas sterkeste. Det er ikke mange der ute som kan skrive en musikalsk hyllest til et tobakksmerke og lande på bar bakke etterpå. Men Mac kan.

På hans neste forsøk, «Salad Days», var karrieren for alvor i gang. Her finner man hans kanskje mest kjente låter «Chamber og Reflections» og tittelsporet. Det er langt i fra mine favoritter, men deler man plata inn som en god gammeldags LP, er A-siden det desidert beste han har gitt ut. «Salad Days», «Blue Boy», «Brother», «Let Her Go», «Goodbye Weekend”. Jeg blir passelig svett av å tenke på for en fantastisk rekke låter dette faktisk er.

Skal jeg sette meg ned for å velge et album jeg synes er hans svakeste, blir det nok «Salad Days», uten at det forteller alt for mye. For, til tross for hans tredje og til nå siste utgivelse «Another One» er beskjed når det kommer til lengde og antall låter, handler det her om kvalitet fremfor kvantitet. Samtlige låter er popkunst i aller ypperste klasse, ser man bort fra «My House By the Water» som rettferdighetens navn ikke kan kalles en låt.

Etter en kort oppsummering av mine tanker rundt Mac Demarcos utgivelser er det ingen hemmelighet at forventingene til «This Old Dog» var relativt skyhøye. Dette er tross alt en mann jeg ser på som en innehaver av noe så sjeldent som en plettfri katalog, samt en katalog som de siste par årene har stått på repeat i laaange intervaller. Så, ble forventningene mine møtt? Joda. De ble det. Men ikke umiddelbart.

Det tok noen runder før «This Old Dog» virkelig satt seg. De åpenbare höydarane var der, men helheten hørtes skuffende ut. Når har den fått marinere i ca en uke, og på samme måte som jeg trengte tid for å få Mac DeMarco ordentlig under huden for et par år siden, har han nok en gang levert et glitrende popalbum.

Plata åpner med en av de fire singlene som ble sluppet i forkant av utgivelsen, «My Old Man». Sammen med spor nummer to, «This Old Dog», var dette de første smakebitene man fikk servert så tidlig som januar. To akustiske, fløyelsmyke låter som, for å være ærlig, gjorde meg smått bekymret for hvor rolig og «behersket» denne plata kom til å ende opp. Men allerede når tredje låt er i gang blir disse tankene parkert bakerst i bekymringsgarasjen, og et lite smil utvikler seg til et gigantisk glis. «Baby You’re Out» er slik jeg vil høre DeMarco. Leken, poppa bensin til rockefoten. Rett og slett en låt som føyer seg inn i rekken av låter som passer aller best de månedene av året vi trer inn i nå. Neste låt, «For the First Time» får meg kjapt til å tenke på «Passing out Pieces» og «Chamber of Reflection» fra Salad Days. Her mikses det elektroniske og det akustiske, og resultatet er en feiende flott låt om tapt kjærlighet. 

«One Another» og «Still Beating» kunne vært å finne på «2» og «Another One», og det er med et lettende sukk at man kan konstaterer at Mac ikke har planer om å ta for store steg vekk fra oppskriften som har fungert så godt tidligere. «Sister» og «Dreams of Yesterday» toner det hele ned, før platas høydepunkt «A Wolf Who Wears Sheeps Clothes». Munnspill I låter signert Mac DeMarco er nytt av året, men heisann som det funker. At Neil Young er en av hans største helter begynner jeg nå å forstå. «One More Love Song» og «On the Level» er de to siste singlene som ble sluppet før albumet, og selv om sistnevnte ikke var en umiddelbar favoritt her i gården, har den kommet krypende noe voldsomt. Den syv minutter lange «Moonlight On the River» trekker ned en del for min del, før det hele rundes av på svært minimalistisk vis med «Watching Him Fade Away».

This Old Dog skuffet på ingen som helst måte, men skal jeg være en grinebiter skulle jeg ønsket en sprekere måte å runde av plata på. De som foretrekker den roligere siden ved Mac kommer til å bli storfornøyd, og jeg er overbevist om at denne skiva kommer til å spilles enda mer når sola for alvor begynner å vise seg her oppe i nord. Nå er det bare å glede seg til Øya sparkes i gang, for torsdag 10. august står det forhåpentligvis en sprek Mac DeMarco på Vindfruen scene.

https://open.spotify.com/album/6XzoFb3hP14jVQeCMRdVJR