Melodisk indiepop fra Stavanger
Eide - Grand Design (Roar Eide)
At det skjer mye spennende i Stavanger og på Jæren har vi gjentatt til det kjedsommelige. Helldorado, Kvelertak, NAG, Oliver Hohlbrugger, General Forsamling, Sløtface, Olav Larsen, The Brigade, World At Large, Beachheads, Johnny Red & the Prayerhouse People, Bård & Børre Band, Eltervaag, Supersofa, Bjarte, Janove, Tønes, Thomas and the list goes on, som det heter på Senja. Og nå kan vi altså slenge Roar Eide på den lista, en platedebutant som tidligere i uka slapp Grand Design uten at altfor mange virker å ha merket seg det. Han kaller seg bare Eide når han styrer på med musikken sin, og det er en musikk som beveger seg helt ute i ytterkanten av det jeg normalt hører på, men jeg har altså tatt meg tid til å høre på musikken hans. Og, låtene hans har vokst på meg etterhvert som kilometertelleren på bilen min har gått amok på min ferd til og fra jobb.
I løpet av et par-tre uker har jeg tatt meg i å nynne på refrengene, dattera mi har fått et par nye favorittlåter siden hun har blitt tvangsforet med skiva de siste fredagene. Jeg henter henne og sønnen min på internatet i Finnfjordbotn når skoleuka er omme, og selvsagt spilles det musikk i bilen som skal omtales. Sånn er det med den saken, siden døgnet bare har 24 timer, og jeg må styre med jobbing, soving og spising for å få det til å går rundt. Grand Design er ei god blanding poplåter, spilt av en solid håndfull rutinerte musikanter. Arne Hovda (The Getaway People, Robbie Williams), Bjørn Sæther (Odd Nordstoga, Maria Mena), Bernt Rune Stray (Rihanna, D'Sound, Hans Petter Aaserud (Susanne Sundfør, Karin park), Alf Aukan (The Royalties) og Geir Pedersen (Sult) er blant bidragsyterne, og mastringen er gjort av selveste Pete Maher (U2, Rolling Stones, Jack White, Noel Gallagher, Barry Adamson). Eide har med andre ord lagt musikken sin i trygge hender.
Grand Design består av elleve egenproduserte låter. Alle tekstene er skrevet av Roar selv, med unntak av "So Tired" som han har skrevet sammen med Pedersen. Melodiene er utelukkende skrevet i samarbeid med musikerne, i fremste rekke Hovda, men også Pedersen og Aaserud. Jeg innbiller meg at musikken har blitt skapt underveis i studio, etter at Eide har stilt med en skisse eller en idé. Coveret er utarbeidet av Øyvind Tendenes, mens bildene som er brukt er tatt av Minna Soujoki. Albumet er dedisert til John Waldeland, Roars nære venn som ble påkjørt og døde under tragiske omstendigheter i 2013 (R.I.P.).
Disappointing times
All you see is the reflection of a stranger
No familiar face
A painfull situation
Like breathing the dark air
What is your move
"Coming Back" var den første låten jeg merket meg fra skiva. Åpningen kan minne om noe Helldorado kunne ha gjort. Det er mørkt, teksten mer enn antyder fremmedgjøring, og bandet kjører på mollstemt. Versene er direkte dritkule, mens refrengene letter noe på stemningen og sender tankene i retning a-ha. Og nettopp popheltene våre er en referanse som går igjen i mange av låtene. Ikke fordi Eide er en kopi av Morten, Magne og Pål, men mer at det i de fleste låtene er elementer av særlig Pål Waaktaar-Savoys favorittingredienser. Låten er blant de mest rocka sporene, med antydninger til fuzz, et fett orgel, og Roars mest energiske bruk av stemmen. Låten som følger, #6 på cd'en og i Spotify, "Follow You", har etterhvert som jeg har hørt den endt opp med å bli låten jeg velger meg fra albumet. Den er lett og ledig i stilen, poppa og catchy, og har et refreng jeg mang en gang har tatt meg i å nynne til. Dette er skikkelig gladpop med et 80s sound som kler låten utmerket. Innimellom får jeg en skikkelig godfølelse, og har kommet fram til at det er fordi Roar minner om Freddie Mercury. Jeg elsket Queen fram til 1980, og mener at de lagde de gode albumene før den tid, men her snakker vi om en låt som kunne ha passet inn på skiver som The Works og The Miracle. Uansett, dette er en pop-perle som definitivt bør finne veien til diverse radiokanaler, og som virkelig har et hit-potensiale.
Foto: Oddbjørn Erland Aarstad
""Drowning Man" er en pianobasert ballade, eller halve låten er det, og kan fort sammenlignes med det Robbie Williams drev på med på 90-tallet. Men så, midtveis, endrer låten karakter. Roar tar virkelig i, serverer sin sterke sangstemme, og resten av bandet kjører på i det som må kunne karakteriseres som rock-modus. "Accidents of Love" er låten som har en intro som skriker ut The Cure, men som flyter over i noe a-ha kunne ha gjort. En herlig mix, og en låt som er fengende og fin. Med "Mother Nature" får vi nok et blinkskudd av en låt, synthbasert og ikke veldig ulikt noe av det Elias Jung serverte tidligere i år. Jeg tenker umiddelbart New Order, og da er vi langt innafor i pop-verden. En annen referanse som er dugende er engelske The Editors, og selvsagt a-ha. "Reflections" er balladen som jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å høre på radioen i løpet av høsten og vinteren. Låten er nærmest designet til å bli likt av "folk flest", vakker og tander som den er, og spilt med en innlevelse som virker ektere enn ekte.
Tell me a story
That ends with a smile
Will you see flowers?
To a point of pride
"Black Hole" er nok en låt som får fram nynneren i meg, og da særlig refrenget. Igjen er pop-referansene av det fine slaget. Tenk a-ha møter Crowded House og du er i nærheten. Lekker tangettraktering, fete synthlyder, ei behagelig takt, og stilig gitarspill av Pedersen. Det er i det hele tatt særdeles lite å ikke like med denne låten. Avslutningssporet "Walk To the End" er en låt litt i samme gate. Et orgel driver låten fram, sammen med stemmen til Roar, og dette er låten som står seg perfekt til ham vokalmessig. En sterk låt om det jeg oppfatter som frykt for det ukjent og behovet for nærhet.
Åpningen på albumet er for meg det som trekker ned helhetsinntrykket noe. "Turn For You" er låten Eide valgte som singel fra skiva, og en låt jeg ser har mottatt mye skryt. Selv ender jeg opp med en U2-feeling, noe som i mi bok ikke er spesielt gunstig. Nå vet jeg at U2 sannsynligvis er verdens "største" band i dag, og har ekstremt mange fans her til lands, så i så måte vil akkurat det være en fordel. Om målet er å nå ut til mange. Og det tror jeg Eide fort kan gjøre. Dattera mi elsker denne låten, og ikke minst tittelsporet, "Grand Design". Jeg tror at Eide fort kan treffe en målgruppe som er langt større enn meg og mine forholdsvis få likesinnede. The xx er referansen jeg ikke er for glad i, en referanse som jeg fort kan finne på å bruke på "So Tired" óg. Vi snakker om fengende pop, men samtidig er produksjonen og framføringen for flott og pen. Om det gir mening.
Grand Design har blitt et meget fint album, og Roar Eide med venner har all mulig grunn til å være stolte av resultatet. Etter en treg start, eller mer korrekt, en start som ikke treffer meg rett hjertet, skallen eller ballene, tar det seg voldsomt opp, og siste halvdelen av albumet storkoser jeg meg til. Er du glad i pop, rolige og melodiøse låter, og samtidig har sansen for å bli pepret med referanser fra 80- og 90-tallet, så anbefales dette albumet på det varmeste. I tillegg er det en stor fordel at du liker "store" produksjoner, musikere som spiller pent og rent, og en vokalist som bruker hele registeret. Jeg var sikker på at dette var et album jeg ville belønne med en firer, men etter fem-seks runder ble denne 4'eren så sterk at den pinadø bikket over til en femmer. Det beviser bare at dette er et album som tåler mange runder, og som vokser seg sterkt om man gir det sjansen.
https://open.spotify.com/album/3FI5wgbEBwYMd1AQsIIeXW