Røde Fjell, Ørken og Fete Riff

Red Mountains - Slow Wander (All Good Clean Records)

Trondheim slutter aldri å produsere knakende god rock'n'roll, og spesielt i det seigeste og hardeste segmentet virker det å være en utømmelig ressurs i byen midt i landet vårt. Når så Jakob Kaas hos All good Clean Records tipset om at bandet var på vei med sitt andre studioalbum var jeg ikke sen med å sjekke dem ut, den lovende debuten tatt i betraktning. Etter en runde med vinylen var det ikke tvil i min sjel - dette er pinadø bunnsolide saker, og noe for stonerfolket med hang til den feteste 70-tallsprogen, grunge og kul rock'n'roll. Med andre ord; dette er musikk for folket!

Slow Wander er spilt inn i Sørgården Studios, og produsert av selveste Per Borten. Borten, en av de viktigste karene vi har her til lands når det kommer til rock som er hard, seig og stilig, er best kjent som sjefen i Spidergawd, men er dessuten en briljant kar å ha med seg i studio. Der debuten, Down With the Sun, er litt slakk i draget, er årets utgivelse stram og lekker i lydbildet. Det oppleves definitivt best om du legger vinylen på platetallerken, vrir opp volum, og plasserer deg i en lenestol temmelig nøyaktig fem meter unna høyttalerne. I kjelleren min gjør jeg det, og vet at albumet låter utsøkt da. Hver eneste tone kommer ut i perfekt form, hvert ord som synges er lett hørbart, og gitarene som jobber beinhardt er enkle å skille fra hverandre. Samantha Muljat (bl.a. Goatsnake, Earth, Grave Pleasures) har designet et lekkert cover med et ørkenlandskap som motiv, noe som lett assosieres med musikken. Miksingen er gjort av Håvard Soknes, mens Magnus Kofoed (Mattis Kleppen, Morudes, One Track Minds, Spidergawd, Woodlands og Kings of the Valleys, for å nevne noen) står for mastringen.

Den viktigste jobben er det selvsagt bandet som står for. De har skrevet og komponert alle de ni låtene på skiva, og gjør ellers alt selv, bortsett fra en usaklig fet gjestevokal av Borten på "Acid Wedding". Vi snakker altså om vokalist og gitarist Magnus Riise, gitarist Jostein Wigenstad som i tillegg korer med stil, trommis Simen Mathiassen, og sist men ikke minst bassist Sverre Dalen. Sammen har de altså brukt det siste året på å skrive, terpe, øve og kose seg i øvingsrommet og i studio. Det tipper jeg de ikke angrer et sekund på, gitt at resultatet har festet seg i min skalle, og 100% sikkert vil feste seg hos alle de tusenvis av stoner- og psykedeliadiggerne vi har rundt omkring på kloden. Red Mountains er for kule til å kun sikte seg inn mot det norske markedet, og har allerede imponert bloggere og magasiner rundt om i Europa og USA.

"Home" åpner ballet, med gitarer som murrer litt før de settes inn i riff-modus. Ei seig og smått brutal takt følger opp, og jeg er brått på gutterommet i Tromsø med Black Sabbath på platespilleren. Gitarister som har hørt enorme doser Tony Iomi har alltid et spesielt lag med seksstrengerne sine, og jeg har en mistanke om at dette er tilfellet med herrene Riise og Wigenstad. Samtidig er det ikke til å komme unna at låten beveger seg i et proglandskap, av den sorten som er noe mer goldt enn i tilfellene Genesis og Yes, og langt mer i retning ørkenen i USA og band av sorten Kyuss, Brant Bjork og Sleep. Stonerrock på sitt kuleste, seig, tung og psykedelisk. På "Rat King", singelen fra skiva og definitivt en av de kuleste låtene på Slow Wander, presenterer de seg som mestere av seige riff. Om Deep Purple og Alice In Chains hadde funnet ut at de skulle lage en låt sammen i 1991 tenker jeg det ville hørt ut som dette. Riise kan tidvis minne om Ian Gillan, for så å gå helt Layne Stayley i neste øyeblikk, og nettopp hans variasjon i stemmebruk er noe av det jeg virkelig liker med Red Mountains. Kompet er så blytungt og seigt at jeg tar meg i å sitte å vente på neste slag på skarptromma, mens bassist Dalen virker å være en velstudert kar som vet nøyaktig hvordan de fire strengene skal lede akkordene videre. En djevelsk fet start på skiva, og det skal bli enda bedre.

"Oak" er nesten popmateriale i stornersammenheng. En nydelig melodi, et lydbilde der hele seansen føles som om den er løftet en million oktaver sammenlignet med starten, og koring som understøtter denne feelingen. Grungen fra Seattle preger starten av låten, men etterhvert er vi midt på 70-tallet, med gitarsoloer som David Gilmoure kunne ha lirt av seg, og en låt Hawkwind fort kunne ha lagd. Disse karene vet å håndtere sine instrumenter, og særlig gitarist Wigenstad får utfolde seg. Side A rundes av med skivas lengste låt, Endless Ocean". I løpet av 10:25 popper referansene opp i skallen min, så for å unngå en name drop-bonanza lar jeg dem bli der. Vi hører spacerockerne tre fram, med utmaling av temaer, partier som nærmest messes ut, og et gitarøs av dimensjoner, gitarøs som er like laidback og kult som Grateful Dead i sine mest "konsentrerte" jam-øyeblikk.

Side B åpner med et riff som virker å ha vært der til evig tid. Klokkeklart i all sin fuzz, og selv om 70-tallsreferansene er der, og dette er dritstilig, klassisk hardrock, så er det utvilsomt mye seigt og tungt her som hadde sin renessanse gjennom band som Fu Manchu og Monster Magnet et par tiår senere. Noen skiver er satt sammen på det viset at jeg liker å begynne med B-siden, og Slow Wander er ei slik pga "Stone". Det hele sparkes i gang på utmerket vis, og scena er satt, som det heter. Se opp for en knall gitarsolo her, som starter etter 1:48 og ikke ender før det har gått ett minutt. Kult. "Fog" åpner med nok et riff som liksom alltid har vært der. Siden jeg er oppfostret på Sabbath, Purple og Zeppelin, og senere fikk Priest, Maiden og Van Halen inn i DNA'et, har jeg alltid hatt en hang til fete riff, og det byr våre trøndske venner på i stort monn. Såpass at jeg tror vi har å gjøre med et band som kan nevnes i samme åndedrag som Motorpsycho og Spidergawd om de fortsetter i dette sporet.

"Cellar Door" er mørk og dyster, som seg hør og bør. Kjellere er ofte dunkle og lite hyggelige steder, og de blir ikke favorittstedet i huset etter å ha hørt gitarene kjøre på med de laveste tonene, Riise synge om spøkelser, mens Mathiassen og Dalen drøye med sine anslag. Dette fortsetter de med på "Acid Wedding", det som fort kan bli mange "stoneheads" sin favorittlåt i løpet av året. Riise synger som en Ozzy minus det mest monotone, og høres oppriktig ut som om han har fått i seg noe dårlig syre. At han får vokalhjelp av Per Borten er en aldri så lite genistrek, og partiet fra 3:35 og utover har jeg hørt så mye nå at jeg har blitt avhengig. Black Sabbath på trøndsk, sunget av en Spidergawd-sjef som virkelig henter fram storstemmen. Så er det slutt. "Returning" bærer bud om at vi får høre mer fra gjengen, selv om budskapet i låten er noe annet. Igjen, fett riff, igjen, stilig komping, og igjen en låt som jeg har lyst til å høre om igjen og om igjen. 

Red Mountains er nok et bevis på at Trondheim er en rockmetropol. Ikke bare i Norge, men i Europa. De har med Slow Wander lagd et album som allerede legges merke til i det store utland, og jeg tror vi bare har sett begynnelsen. Det de driver med må varme ethvert hjerte som banker for drøy ørkenrock, som liker stonerrock type Kyuss, Fu Manchu, Sleep og Brant Bjork, som synes spacerock er kult, og som liker å høre referanser fra 70-tallets hardrock. The Wilhelmsens tar igjen av seg hatten i retning Midt-Norge, og sier gratulerer med et bunnsolid album.

https://open.spotify.com/album/1cjQQWMYe928vDPmi85nN8