Sex and Drugs and Rock'N'Roll
Backstreet Girls - Don't Mess With My Rock'n'Roll (Voices of Wonder)
"Rock?!! Fuckin' Love Em!! Pump?! Fuckin' Oath!! Drink?! Fuck Me Dead!! More Energy Than A Power Station!!! More Stayin' Power Than A Porn Stud!! Fuck Me Sideways, I Love The Backstreet Girls!! If They Had Pussy's I'd Fuck Em!! Rock Lives!!"
Rockin' Rob Riley,
Rose Tattoo
Vi liker at våre egne helter får blodskryt, som når Nicke i Hellacopters utbrøt at Brut Boogaloo er verdens beste band, og at det ikke var noe å diskutere. Jeg ble minst like varm om hjertet da Guitar-Rob fra Rose Tattoo tok helt av i beskrivelsene av boogie-kongene av Oslo, og hvert eneste ord er sannere enn sant. Muligens minus den delen som handler om "pussies", for det klarer og vil jeg ikke se for meg. Uansett, Backstreet Girls feirer 33 årsjubileum i år, og slipper med Don't Mess With My Rock'n'Roll sitt sekstende album i rekken. Det fortjener de allverdens kred for, spesielt når vi alle vet at de aldri har gått på akkord med seg selv, aldri leflet med trender og de tendensene som til enhver tid måtte ha vært i rock'n'roll-sirkuset, og alltid kjørt på uten kompromisser og med full spiker. Backstreet Girls ER rock'n'roll. Backstreet Girls er boogie. Backstreet Girls er faensteike tøffere enn fire habaneros rett i gapet, etterfulgt av to flasker Fireball.
Bandet startet opp i 1984, samme året som jeg begynte på gymnaset, av brødrene Pål og Tom Kristensen, og fikk tidlig selskap av brødrene Petter og Bjørn Terje Baarli. Vokalist Tom sluttet før de fikk gitt ut debutalbumet Mental Shakedown (1986), og ble erstattet av Arne Aarnes. Aarnes varte ikke lenge, noe som betydde at de var på jakt etter ny vokalist. Det fant de i Z-Off i skikkelsen til Bjørn Müller, og sammen med Pål Kristiansen og brødrene Baarlie slapp de ut tre grisetøffe album, Boogie 'Till You Puke (1988), Party On Elm Street (1989) og Coming Down Hard (1990). Da fant Müller ut at det var nok, inn kom Ole Hillborg, ut kom Let's Have It (1992) og konsertalbumet Live - Get Yer Yo-Yo's Out (1993). Året etter la bandet turen til England for å finne en ny vokalist, noe de fant i iren Pat Diamond, og med ham på laget spilte de inn Don't Fake It Too Long. Denne skiva kom imidlertid ikke ut før i 2008, og innen den tid var Diamond long gone, og Müller tilbake der han hører hjemme.
Det var stille fra bandet i lang tid, og i 1999 var det slutt for en av the grounding fathers, Pål Kristensen. Hellway To High ble hans siste bidrag. Inn kom en av landets kuleste bassister, Morten Lunde, aka Morten Mormone. Vi snakker selvsagt om Lillehammers store sønn, og med Lunde på laget slapp bandet samleren Boogie 'Till You Bleed (2000), Tuff Tuff Tuff (2001) og Black Boogie Death Rock'n'Roll (livealbum, 2002). Morten ville så satse alt på sitt The Mormones, og ble erstattet av Dan Thunderbird på tampen av 2002, og med Baarlie x 2, Müller og Dan slapp de skivene Sick My Duck (2003) og Shake Your Stimulator (2007), og dermed hadde Bjørn Terje Baarli slått sine siste slag for Backstreet Girls. Ny trommeslager ble Martin H-Son, og sammen med verdens kuleste Petter Baarli (gitarer, tangenter kor), Bjørn Müller (vokal) og Dan Thunderbird (bass, kor) har han vært med på Just When You Thought Things Couldn't Get Any Worse... Here's the Backstreet Girls (2009) og Death Before Compromise (2014).
Vi har altså i disse dager fått denne konstellasjonens tredje studioalbum i fanget, og selv om jeg liker de to forrige skivene, med høydepunkt som Ramones-aktige "Don't Mess With Me" og boogiepønk-killeren "Kamikasino" fra 2009-skiva, og ikke minst den tunge og sløye "What Is Going On", adhd-kjappe "Speed Demon" og dansehit'en "Paranoid Blonde" fra Death Before Compromise, så sitter jeg etter en håndfull gjennomlyttinger igjen med inntrykket av at dette, Don't Mess With My Rock'n'Roll, dette er faensteike så heftig, så kult, og ikke minst så bra, at det er fryktelig nærme det beste jeg har hørt fra Backstreet Girls. Her er det ikke et eneste svakt punkt, ikke en eneste svak låt, men masse deilig boogie, rock'n'roll og energi i vinylform, med et slags fokus på å gi kred til de som fortjener det.
Foto: Ketil Hardy
Ohh baby can this be true
I got my rock'n'rolls royce in you
Inspirations is what I needed
At first I stumbled, but then I succeeded
No I got no troubles, got no fears
Leave that to the multi millionaires
I'm more intoWild women & bad bad boys
Herligheten åpner med "Wild Women & Bad Bad Boys", og en umiskjennelig Backstreet Girls-rocker. Riffene kommer tett som hagl, kompet er kompromissløst, og Müller ligger farlig i bakgrunnen og brøler ut poesien. For dette er poesi, dette er meldinger som varmer en halvgammel rocker som setter pris på de viktige tingene i livet. Gjøre kule og festlige ting, mer enn gjerne sammen med Dama. Med stor D. Det er nesten noe waitsisk over tekstlinje "I got my rock'nrolls royce in you", ei melding som jeg øyeblikkelig falt for. Det er selvsagt ord som er født i Müller sitt bryst, og sier mer enn de berømte tusen ordene. Baarli har forøvrig skrevet alle låtene på skiva, de fleste sammen med Müllers tekster, og et par sammen med Dan Thunderbird. Jeg har merket meg at en del har anmerket at vokalen er altfor lav, at det er vanskelig å få med seg hva det synges om, men her må jeg si meg uenig. Vokalen er lavere enn hva vi har blitt vant med, men det er den på bekostning av gitarene, bassen, trommene og koringen. Effekten er at riffene og dritstilige melodilinjene til Baarli kommer enda bedre fram, og det blir aldri feil for en som synes at gitaren er verdens fineste instrument.
Så er det klart for albumets første hyllest, og det er bortimot selvsagt Rolling Stones som får æren. "Rollin' With the Stones" ble sluppet som singel for en måneds tid siden, og er et av albumets soleklare høydepunkt. Eller en av toppene blant høydepunktene. Boogien ligger i bunn, riffingen er av sorten Keith Richards garantert vil elske tvert om han får høre det, Müller synger fetere enn noensinne, koringen får meg til å se lengselsfullt mot kjøleskapet i håp om at det er ei kald pils eller tre der, og i det hele tatt er dette en fest av en låt. Og, hva skal med si om ei melding så umiddelbart legendarisk som "Mick wouldn't do it, but ronnie wood"? Fantastisk. Sjekk ut lenka under og nyt!
https://www.youtube.com/watch?v=vyw1UOxz49s
Med tittelsporet, "Don't Miss With My Rock'n'Roll får vi Müller i Lemmy-modus, og tror dere ikke resten av gjengen føler for å lire av seg en låt så tung og seig, så intens og heftig, at sjefen sjøl nok sitter på sin sky og tramper takta mens han tenker at gutta i bandet sørger for at Motörhead-arven føres videre. Våre karer kan kjøre på så det holder. I massevis. Gitarøs. Herjing på trommesettet. Buldring med bass. Dette er Backstreet Girls med ei klokkeklar melding ut: Gi faen i å tull med så viktige saker som rocken min! Med "Jaguars" leverer de låten som virkelig får meg i rette lune. Jeg kan ikke annet enn å sette stiften tilbake på det fjerde sporet på side A, igjen og igjen. Vi snakker om musikk av sorten som får meg til å gi faen i å gå til seng, om ikke den der dama inviterer, da, som gjør at pulsen går opp, som alene sørger for at dagen har vært bra, og som på sett og vis kan stå som et erkebevis på at rock'n'roll er noe av det viktigste vi har her i livet. Med saksofon og trombone, av henholdsvis Bendik Brænne (sjekk ut den fyren!) og Nils Andreas Granseth, fyrer de igang en ellevill rocker som sender tankene til den heftigste rocken fra 70-tallet, de funky bandene som virkelig fikk rocken vekk fra arenaene og inn i klubbene, til T.Rex, New York Dolls, Graham Parker, Blue Öyster Cult, Dr. Feelgood og det som bedre er. Baarlie har aldri virket mer inspirert, Müller synger kulere enn noensinne, mens Dan og Martin høres ut som verdens tøffeste komp. Herrejesus, for en låt! Skal du bare høre en låt i dag så MÅ det være denne.
A-siden rundes av med "Hound Dog Taylor Made", og et nikk i retning denne skammelig oversette helten fra Mississippi som ble døpt Theodore Roosevelt fordi foreldrene var over gjennomsnittet tilhengere av en viss president. Vi i The Wilhelmsens har tidligere nevnt ham, da i forbindelse med at Quarter Wolf covret hans "Let's Get Funky". Backstreet Girls hyller fyren på sitt eget elegante vis, med gitarøs og en skikkelig groovy og funky melodi. Du vet at du har hører ei fet skive når du ikke kan få snudd vinylen fort nok for å sjekke ut hva som kommer på side B, og sånn hadde jeg det for et par uker siden, da vinylen dumpet ned i postkassen. "Down To Kill" kommer ut av høyttalerne, en låt som får meg til å glise bredt. Vi møter Johnny, en kar som har vært en håndfull under oppveksten, som bare må spille gitar, elsker sin whiskey-bar, og liker å bli stein. Ikke alene, men sammen med en som heter Dee Dee. Selv om riffingen er i AC/DCs ånd, ligger pønkerdjevelen og lurer hele veien. Ramones! Mer Ramones-feeling blir det definitivt med "Radio". Tre grep, fett riff, monoton vokal, kul koring, og ei takt som er akkurat så enkel og kjapp som Tommy og Marky i sin tid mente at den skulle være. Her har vi låten som fort blir allsang når bandet legger ut på veien for å spille låtene live for folket. For, ut på veien skal de, om vi skal ta "Back Again" for det den er verdt.
We hired a van and we hit the road
Cuz we had a dream that was about to unfold
Cruisin' away in 110
Kissin' us in case you never see us again
Just around the corner, more gigs to do
Pleasure for us,
Hope it pleases ya, too
Her er gjengen i sin fineste Chuck Berry-form, i en rakker av en låt som øyeblikkelig minner om "Johnny B. Goode", noe som aldri, aldri blir feil. Baarli får virkelig storkose seg her, lirer av seg den ene lekkerbiskenen etter den andre, og jeg er brennsikker på at han aldri vil klare å spille denne låten uten å ta en duckwalk eller fem. Her er det bare å hente fram brylkremen, få dama til å ta på seg det korteste plisseskjørtet hun har i garderoben, og steppe ut på dansegulvet. For de som driver på med sånn.
I det "Psycho" kommer lurende setter ihvertfall jeg ræva ned i godstolen igjen. Fra det glade 50-tall tar vi sammen med Backstreet Girls veien inn i de mørkeste avkroker, og en låt som suser rett inn på min egen Topp 10-liste over tidenes kuleste låter fra bandet. Dette er seigt, det er kølsvart, og det er alt annet enn enn lullaby. Eller, hva sier du om en psykopat som spikrer kroppsdeler og tenåringshoder på veggen sin, og som sannsynligvis serverer deg kjøtt til middag som ikke er å få kjøpt på kolonialen. Dette er noe jeg kunne ha forventet av Tex Perkins eller en ung Nick Cave, men lite er morsommere enn at Baarli & Müller har dette på menyen. Herrefred, for en låt. Takk, Backstreet Girls.
Så er vi ved reisens slutt, for Don't Mess With My Rock'n'Roll er virkelig en reise. "Soul Shaker" er i høyeste grad et verdig farvel, og med seg har de igjen blåserkameratene Brænne og Granseth, og igjen gjør det susen. Melodien får meg til å tenke på Cracker, mye pga at vokalen kunne ha vært lagt på av David Lowery. Müller overbeviser virkelig på skiva. Virkelig. Et annet band som lurer seg inn i skallen er Georgia Satellites, så da bør de fleste skjønne greia. Baarli får pga blåserne puttet innen en rekke kule licks, og er i sitt ess når han putter inn alskens snadder mens låten fades ut. Herlig, og jeg tror jeg bare avslutter med bandets egne bevingede ord:
Hey - hey - hey
That's what I say
Soul shaker, soul shaker
Always gonna sweep me away
Backstreet Girls har med Don't Mess With My Rock'n'Roll gitt ut et av årets kuleste album, og garantert et av de mest slitesterke. Skiva har virkelig fått kjørt seg her på Senja, og låtene "Rollin' With the Stones", "Jaguar" og "Psycho" har gjort meg avhengig. At resten av skiva holder et veldig høyt nivå, karene virkelig har funnet storformen, og produksjonen er storartet, gjør meg til en nyfrelst. Backstreet Girls er rett og slett et av tidenes beste norske band, og beviser det igjen.
https://open.spotify.com/album/0vtBxMjSGj8WtFOlCjoL9J