Sorgenfri - Bitt Av Månen

Jeg vokste opp på Sorgenfri, et område på sørvestsiden av Tromsøya, kun et solid steinkast unna Telegrafbukta der Buktafestivalen arrangeres hvert år. Sorgenfri vil for alltid minne meg om barndommen og ungdomstiden, men nå utfordres denne bydelen rent kognitivt av Haldens nye supergruppe. Norges tøffeste brødrepar, og da holder jeg klokelig meg og brodern utenfor konkurransen, Christian og Carl Fredrik Sandaker, har fått med seg Lars Ivar Borg på bass. Borg er sannsynligvis best kjent for den rockinteresserte nordmann for jobben han har gjort for Onkel Tuka. I tillegg har de hentet inn en for meg ukjent gitarist i Phillip Mohn som jeg ikke vet annet om enn at han er en hurragutt, og sammen utgjør de en svært så spennende kvartett som det vil bli fryktelig interessant å følge i tiden som kommer. Jeg har hørt Christians sanger på Facebook de siste månedene, men den ferdig produserte versjonen av "Bitt Av Månen" ble bedre enn jeg hadde våget å drømme om.

For de som ikke kjenner til Christian Sandaker så er han altså frontfyren i band som Camaros, Gringo Bandido og Cato Lee's Country Combo, og en stor, stor favoritt her hos The Wilhelmsens. Broren Carl Fredrik er gitarist i Gringo Bandido, og altså trommis i CLCC og Sorgenfri. Han har selv sagt til meg at han ikke er rare trommisen, men der tar han altså skammelig feil. Gringo Bandido kommer "en eller annen gang" med oppfølgeren til kruttsterke The King And I, og siden de er mine store rock'n'roll-favoritter her til lands er det ikke fritt for at jeg har servert en og annen nordnorsk glose, solide doser bannskap og utålmodige meldinger i retning Halden, i påvente av skiva. Jeg har til og med i mitt stille sinn forbannet dette nye prosjektet til The Sandakers, fordi det tilsynelatende har forsinket Gringo Bandido-innspillingen. Men, det har det altså ikke gjort, altså forsinket gringoene, og på toppen av det hele vet de naturligvis best selv. Luringene har selvsagt vært fullstendig klar over at Sorgenfri er et prosjekt som ikke bare er bra, det er faensteike bunnsolid. Om jeg skal bedømme bandet etter den første singelen.

https://www.youtube.com/watch?v=6Nzvehbyhio

Jeg er bitt av månen, og tusen stjerners nærvær
Og nordavinden, alltid fiendtlig, og i kveld er den her
Diamantkrystaller, faller over trær
Og blir et blytungt teppe som tvinger skogen til ro
Og fra natta de vinker, de som forlot oss og dro
Hvert eneste hjerte blinker i snøen

Og det er så stille i en øde koloss
Jeg sover inne blant mine katter og koks
Der ute følger skyggene min sti
De går aldri forbi, aldri forbi

Et par slag på skarptromma, et munnspill som klager sin nød, en el-gitar som kommer inn med ei vakker melodilinje samtidig som bassen trår til. Slik starter denne vakre, vakre melodien som både overrasker og gleder meg. Jeg må bare legge alle kort på bordet å innrømme at jeg elsker Christians stemme, spesielt når han er i garasjerockmodus med full trøkk og vreng, men har samtidig alltid satt pris på den vokalen han byr på når det går roligere for seg, som f.eks. på "Wounds" (Gringo Bandido) og "How Long" (Camaros). Allikevel så har jeg imøtesett Sorgenfri sin første singel med en viss skrekkblandet fryd, i og med at han nå synger på norsk. En viss skepsis har ligget og ulmet, og det er ikke fritt for at jeg har tenkt tanken at dette kunne bli feil. Men, så feil kan man ta. Han er selvsagt norsk, og det norske språk kler ham fortreffelig. Haldendialekten er dessuten både sjarmerende og kul, og passer utmerket til den passe mørke og alvorstyngende rennesteinspoesien han kommer med.

Som tekstutdraget mer enn viser så er den en poetisk og ettertenksom utgave av Sandaker som åpenbarer seg, her han filosoferer over det å bli eldre. En del av det å bli eldre er å konstatere at venner, slekt og bekjente takker av, det tynnes ut i rekkene, og dette formidler Sorgenfri på et vis som treffer innertieren. Det er lett å snuble i plattheter og oppbrukte fraser når tema er av dette mellommenneskelige og universelle slaget, men her får vi altså betraktninger servert med klokskap og på en dikters vis. Den karen kan skrive om langt mer enn drekking og knulling. Hatten av!

Nå må for all del ikke Sorgenfri komme i veien for Gringo Bandido (hører dere, karer!?), men etter å ha hatt "Bitt Av Månen" på tung rotasjon i ettermiddag er jeg fristet til å si at Gringo Bandido ikke må komme i veien for Sorgenfri. Stort finere klarer jeg ikke å uttrykke meg, med tanke på hvor mye jeg liker gringoene. Denne hurragutten Phillip Mohn driver med gitarsnop en rutinert countryhelt verdig, og spiller de vakreste toner med en gitarlyd som er til å bli glad i. I tillegg hører jeg et orgel som durer og går, og tror dere ikke pinadø at det er denne Mohn som trykker på tangentene óg. Carl Fredrik og Lars Ivar komper med den største selvsikkerhet, og jeg kan ikke høre at de er i nærheten av å gjøre noe som helst som ikke er tight, presist og stilig. Når så Christian supplerer med kassegitar og munnspill så ender Sorgenfri opp med å være et band født til å holde på med dette; norsk visesang med småpoppa countryvri.

Herreminhatt som jeg gleder meg til disse karene skal gå i studio til sommeren for å spille inn et album. Jeg vil tro at høsten er berget.