Thåström - Beväpna Dig Med Vingar (Razzia Records)

Thåström er utvilsomt den internasjonale, eller bare DEN levende artisten jeg har størst respekt for og høyest forventninger til i dag - om vi mot all formodning skulle finne på å se bort fra selveste Tom Waits. Det skal vi i dette tilfellet. Og la oss for Guds skyld bare kalle det en unntakstilstand. For Tom er alltid alene på toppen. OK, men... Det går altså knapt en uke hvor jeg ikke spiller et eller annet av denne mannen, denne kunstneren, denne poeten. Artisten som alltid tar pusten fra meg. Han er alltid en del av meg, enten jeg er klar over det, eller ikke. Det bor mye Thåström i min sjel, og jeg vet nå at det nok alltid har gjort det.

Jepp. Sven Joachim Eriksson Thåström, eller "Pimme" som han også kalles, stiller sterkt her i gården. Mannen som runder 60 den 20 mars i år, har til og med en høyere stjerne enn sjølvaste Nick Cave herpå (vi snakker fortsatt om folk som ennå puster). Så det er trygt å si at jeg elsker fyren. Dette er mannen som får meg til å føle så helvetes mye hver gang jeg hører hans musikk. Den sort/hvite harde, kjølige, men samtidig varme (i kraft av påvirkning) lyden av lengsel, pakket inn, eller tonesatt av industri, får alltid min lengsel og mine tanker til å vandre. Lyden av mannens komposisjoner kombinert med en stadig sterkere lyrikk, kjenner ingen grenser for hvor og når i tid den kan sende meg. Det kan være like nede i dalen der jeg bodde når Oslo var mitt hjem. Like der nede hvor metallisk klang sendte et ekko hjem mot meg der jeg satt i den blå timen å tok min første røyk og kopp kaffe en tidlig morgen. Da bildene av ensomme milelange jernbaneskinner dukket opp i mitt indre, og da jeg kunne se de første arbeiderne komme på jobb med sin thermos og sin matpakke (fortsatt for mitt indre øye) inn på området der industrien har sugd all natur ut av landskapet. Der betong, brakker, store lagerbygninger, grus, rust (finnes det noe vakrere enn rust) og kalde døde omgivelser likevel ga et slags liv til de få som ennå tilhører industrien og dens, på mange måter, vemodige arv. Det var der i dalen jeg holdt til da Beväpna Dig Med Vingar kom i 2012, og det var der jeg hadde mine aller sterkeste opplevelser med mannens musikk. Der hvor en lang industrihistorie møter dagens sjelløse butikkinferno.

Denne musikken sender meg også tilbake til Tromsø på veldig tidlig '70-tall. Da jeg som liten sneip var med min far og min bestefar noen mørke, skumle og tidlige morgenstunder. Da vi skulle ombord i skøyta som lå der like under den, for en liten gutt, enorme og fryktingytende Tromsøbrua som buet seg over oss og ble en slags himmel av rust, evig mørke og betong. Der ved broens majestetiske søyler hvor skipsverftet lå. Der noen trålere lå i slippen, og der andre bare lå til kai. Der sjarker, kuttere, ishavsskuter og andre båter og skip lå side om side med en helt uforklarlig kjærlighet til hverandre og havet der ute. Som brødre eller søstre hånd i hånd. Midt i dette "skitne" området der stanken, eller duften (helst duften) av nylig sveising, salt sjø, hampetau og gammel olje møttes og ga meg en følelse jeg har båret med meg gjennom hele livet siden, fant sin plass i meg. Både lukta av alt dette og lydene av tungt metall og daglig industri ble plantet i meg da jeg var nyfødt. Jeg tilbrakte mine første levemåneder der, like ved Tromsø Skipsverft. Jeg vet nå at dette er greia som har formet meg.
Helt tilbake dit kan altså Thåström sende meg. Så da er det vel lett å forestille seg kjærligheten jeg etterhvert har opparbeidet meg til denne enestående artisten.

I dag snakker jeg om en klassiker som blir 5 år i år, men som allerede var det i det øyeblikket jeg fikk den inn. Det skal sies at alt etter 2005, altså fra Skebokvarnsv. 209, er å regne som klassikere her. Men alt det andre mannen har skapt settes også høyt. Ebba Grön, Imperiet og hele solokarrieren er gull verdt for undertegnede. Jeg var på Imperiet-konsert i Tromsø midt på '80-tallet, uten at det da ble satt så dype spor... Eller kanskje det gjorde det. Jeg vet sannelig ikke. Men uansett, så var det i 2005 at Thåström-ballen begynte å rulle for alvor. Og så var det da ukas klassiker kom, at kjærleiken ble fullendt.

I de siste årene har Thåströms komposisjoner sågar sendt meg til Göteborgs tyngste industriområder med en viss romantikk i sjelen. Til Gamla Stan, til Hisingen og faen vet hva alle disse vakre industri-ødene heter. Jeg har vært der å vandret de siste par årene med jevne mellomrom, med kyndig assistanse. Men det får så være nå en stund, for først og fremst finner denne dyrebare musikken et rom i meg som trenger en helvetes masse musikalsk næring. Næring det er viktig at min sjel får sin dose av. For hvis ikke, er jeg ganske sikker på at jeg vil komme til å dø av lengsel, noe som igjen er ganske snodig med tanke på at det er nettopp lengsel som ligger i alt dette fra børjan av.

For meg ligger altså mye av uttrykkene jeg elsker hos "Pimme" i disse minnene jeg nå har tegnet ned. De ligger der som et kart jeg kan studere hver gang jeg forsvinner inn i den enestående topografien mannen hele tiden skaper. Når han snakker om nedlagte fabrikker der de lekte når de var små, ender jeg fort opp på Trofi ved Stakkevollveien der jeg vokste opp de første årene av mitt liv (altså etter månedene ved skipsverftet). Der vi var nede på kaiområdet å klatret opp de bratte trappetrinnene som ålet seg som en kvelerslange rundt sildoljetankene. Eller da vi smøyg oss inn mellom rør og piper, og vi forsvant inn under selve kaia. Den skumle svarte kaia med et endeløst dyp under seg. Da vi sneik oss ombord på fartøyene som lå til kai bare for at vi måtte det av ren ung nysgjerrighet. Jeg drar ofte dit igjen, gjennom Thåströms musikk. Men så er det så mye mer enn bare disse erindringene og disse reisene i tid. Det er også noe meget umiddelbart og øyeblikkelig i Joachims (eller Joakims) skaperverk.

Åningsporet "Beväpna Dig Med Vingar" tar alltid tak i meg fra første anslag. Når trommene fører meg inn i landskapet der et piano og noen uimotståelige klanger skaper omgivelsene, er jeg der jeg vil være. Når låten sakte men sikkert blir større og større, og når poesien hele tiden forteller en historie full av bilder, er det liksom ingen andre steder jeg heller vil være. Det er som å komme hjem. Og hjemme er jeg gjennom hele albumet. Gjennom den slaveaktige "Låt dom Regna" og inn i den enorme "Smaken Av Dig", som er en helt jævla perfekt komposisjon. Der strykerne er motvekta til det mørke suget, og der det mørke suget tar meg på rundtur i mitt eget indre. Når "Samarkanda" bare vokser seg sakte vakker og drømmende, som et tempel av gull og håp. Når Thåström stabler ordene perfekt inn i låtstrukturen, hans helt avsindige lag av medmusikanter er i stand til å skape. Når den blytunge "St Ana Katedral" kommer stampende på steampunk-støvler, og skyggene er lengere enn et hvert minne. Den låta er som diesel for meg, og min motor drives av diesel fra fordums tider.

"Dansbandssångaren" er som blodet når det strømmer gjennom skallen. Det er pulsen når den oppstår som trekker meg inn i dypet. Inn i et dyp det er helt avgjørende å finne, og som jeg finner, om jeg virkelig skal fortså hvor alle disse erindringene har sin opprinnelse. Når vår mann synger om å kjenne vær minste centimeter - mil etter mil etter mil, gjør også jeg det. Så er det alarmen som drar "Nere På Maskinisten" i gang. Denne topografien omringer meg momentant med alt som har med øl, brorskap og brennevin å gjøre etter en lang arbeidsuke. Jeg mener. Jeg føler meg som mannen som sliten og svart i trynet finner sitt faste bord, og vet at det snart skal brake løs igjen, der borte på fabrikken han elsker og hater. Jeg vet ikke, og jeg vet samtidig så inderlig godt. Men mest føler jeg min egen identitet her, den som enten har hindret meg, eller som har forvirret meg gjennom alle disse årene. Ja, det er alarmerende, jeg vet det, og jeg liker det merkelig nok. Jeg er nok avhengig av denne vissheten om at jeg kunne vært, eller at jeg er - om dere skjønner hva jeg prøver å si her.

Og som den dype lyden av dommedag, eller bare det industrielle kulturminnet, seiler "Brunkebergstorg" inn med både mannskor og lette drypp av rødbrunt rustvann. Det er lett å bli litt svimmel i dette lydlandskapet som samtidig tar meg med til de vakreste stedene jeg kjenner til.
Jeg har aldri vært på dette torget i Stockholm, men en dag drar jeg dit, bare for å ha vært der. Dette er et inferno av følelser, selvsagt...
Og til slutt når "Sluta När Jag Vil" finner veien inn i mitt hjerte, skjønner jeg alltid at Beväpna Dig Med Vingar er ekte kjærlighet. Det er så jævla tomt samtidig som det inneholder alt det noen sinne har vært vits å ta vare på. Og det å kunne slutte når du vil, gjør alltid sitt til at slutten aldri kommer. Og, den salte tåren består bare av ren lykke. For hva er vel lykke uten mørke nesten skjulte substanser og ditto uslettelige minner. Hva er vel lykke uten din egen sjel. Jeg elsker dette kunstverket. Trenger det. Det bevæpner meg med vinger.

[embed]https://open.spotify.com/album/2xMq0DLaCb66hJ2pt5Y6m8[/embed]