There Will Be Blood - Space Cowboy (Blues For The Red Sun)
Italienerne i There Will Be Blood slapp i fjor sitt tredje album på tromsølabelen Blues For The Red Sun, Horns, et album The Wilhelmsens ble svært så begeistret for. At de under Buktafestivalen viste seg å være et heidundrende liveband var en gigantisk bonus, for vi snakker om bandet som hadde det beste settet i løpet av de deilige julikveldene i fjor. Iggy stilte selvsagt utenfor konkurransen. Om kun to uker spiller de igjen i Tromsø, denne gangen på Driv, sammen med fabelaktige The Devil And The Almighty Blues, og blir ikke det en aften for historiebøkene så skjønner ikke jeg. At de i dag slipper en ny og kruttsterk singel er liksom akkurat som det skal være, og ekstra stas er det at de har lagd en rimelig space og sær video til herligheten, tuftet på coveret til denne singelen som dessverre kun kommer i digital form.
Vokalist, gitarist og danser Davide Paccioretti, har sammen med riffmester Riccardo Giacomin og den funky og hardtslående trommisen Mattia Castiglioni levert nok en dritlekker sak som bør få rockeføtter til å gå og hjerter til å banke fortere. "Space Cowboy" er skåret over samme lest som "Mismatch" fra fjorårets album, men der mismatchen var groovy og sløy er spacecowboyen langt mer lettlivet. Det som er forbandet sikkert er at de fortsetter å lage kule låter som fester seg umiddelbart, og at den neste skiva ikke kommer til å bli noe svakere enn det de har gjort så langt.
https://www.youtube.com/watch?v=YyPOAJMLepk
Et fett og noe stakkato riff åpner ballet, før trommene kommer inn og Davide legger på noen melodilinjer med sin gitar, og lydbildet er komplett. Jeg regner det for sikkert at han tok noen dansetrinn da jobben ble gjort i studio. Noe av styrken til There Will Be Blood er nettopp dette med dansing. Eller, for å være mer presis, trangen til å røre på en fot eller to, og kanskje til og med hoftene, når de går i gang. På "Space Cowboy" er trangen såpass heftig at de selv skjønner at det kan bære galt avsted, og avbryter den funky stemningen med en skikkelig spaca enstrengers gitarsolo, en solo som ikke er veldig ulik de lydene Romlingane lagde i den minst like space NRK-serien fra 80-tallet. Karene vil med andre ord ha oss ut i verdensrommet med låten sin, og lykkes greit med det.
Selv om karene er fulle av humor og av det lystige slaget, så er de dønn seriøse med musikken sin, og dagens singelslipp er på ingen måter en tullelåt. Om vi vandrer bakover på stien italienerne har gått vil vi passere sørstatshelter som Lynyrd Skynyrd, legender som John Mayall & The Bluesbreakers, pionerer som Freddie King og Buddy Guy, og ende opp i Mississippi-deltaet. Bluesakkordene er der, riffene er mørkeblå, og kompet så sprettent og lekent at de blå tonene blir lystige. Nærmest som vanlig får vi denne koringen som innbyr til fest og fanteri, og som gjør trioen til det bortimot perfekte liveband.
En ting er bombesikkert; er du i Tromsø 7.april så har du bare med å pelle deg på konsert. Driv er stedet, og kommer du ikke så liker du ikke rock. Eller, du er jævlig blakk.
https://open.spotify.com/album/7jfevY4tdIB8xaXhQxRlgR