Ei Rå, Ung Kvinne

Ingeborg Oktober - Skjømmingsboka (Clearpass)

Knut Hamsun kunne ikke komme kjapt nok vekk fra Hamarøy, mye pga oppveksten hos sin sterkt religiøse og strenge onkel, men at det er noe spesielt med denne kommunen i Nord-Salten har alle litteraturinteresserte skjønt i godt over hundre år. I tillegg til å inspirere tidenes norske forfatter gjennom hele sitt forfatterskap, tok han navnet sitt fra grenda han vokste opp i, Hamsund. Nå er det derimot en annen stor lyriker som er brennheit, ei ung dame som tonesetter sine betraktninger på lekkert vis og med den fineste hjelp. Ingeborg Oktober heter hun, slapp for kort tid siden sitt andre album, og The Wilhelmsens forventer at hennes navn er på alles lepper om ikke alt for lenge.

Siden hennes forrige utgivelse, Hjerteræk (2014), har Ingeborg turnért rundt om i landet, spilt inn musikk sammen med Likholmen og Æ, og i det hele tatt fortsatt med å leve og ånde for musikken. Sentral i hennes karriere er saltdølen Erling Ramskjell (Æ, Ær Ling), og selvsagt har han bidratt til at Skjømmingsboka har endt som det det er: et mesterverk. Nå må han riktignok ta på seg litt av "skylda" for at vi har måtte vente i fire år på oppfølegeren, bl.a. fordi han har sett seg nødt til å ha henne med på jobb med Likholmen, der svenske Stefan Sundström er en annen viktig ingrediens. Men, akkurat det faktum at de har skyndet seg langsomt er i dag en av hovedårsakene til at vi her snakker om ni låter som er perfeksjonert til det ytterste når det kommer til arrangementer og produksjon. Her er det ikke en tone, en frasering eller et instrument som ikke har sin rettmessige plass. Alt er fullkomment, med et lydbildet som tar pusten av meg.

Ramskjell har produsert albumet sammen med Hallstein Sandvin (Hide Unas), samt at han får kred for å ha bidratt til at låter som "Tåka" og "Farmor" eksisterer. Ingeborg forteller dessuten selv at tittelen på albumet er Erlings fortjeneste. Av musikalske bidrag står han for den "slørvate" gitarføringa, mens Ingeborg selv gjør all den nydelige gitarplukkinga. Sandvin på sin side trakterer bassen, i tillegg for å ha sørget for at det aldri skortet på arrangementsidéer. Ramskjell/Sandvin er rett og slett en produksjonsduo av ypperste merke. Andre som bidrar instrumentelt på albumet er Kåre Riibe Ramskjell (piano, orgel, trekkspill), en kar som virkelig setter sitt preg på lydbildet, Markus Wisth Edvardsen med sin sjelfulle tromming, og Yvonne Thomassen som virkelig pynter opp noen av låtene med sin fiolin. Ellers korer Henriette Lengali Tryggestad Stoltenberg på "En Sjelden Gang", mens Bjørg Riibe Ramskjell gjør samme jobben på "Tåka". Miksingen har Sandvin gjort, mens Martin Bowitz har tatt seg av masteringen. Artwork har Ingeborg gjort selv, med designhjelp av Kjell Eirik Jakobsen.

Det er lenge mellom hver gang jeg blir så grepet av musikk som jeg har vært den sisten måneden. Jeg hadde sniklyttet til skiva før den ble sluppet, men hvis det er lagd et album som virkelig krever sin lytter så er det Skjømmingsboka, så jeg fikk ikke låtene under huden før det ble stille i huset, hodetelefonene klappet på skallen, og tekstarkene foran meg. Nå er jeg såpass nordnorsk at jeg strengt tatt ikke hadde trengt tekstene for å få med meg hva Ingeborg har på hjertet, men det har med årene blitt en slags seremoniell greie å hvile øynene på tekstlinjene når jeg lytter til musikk. Dessuten snakker vi om lyrikk som forutsetter at jeg som lytter er fokusert og våken, og med den analytiske delen av meg koblet inn. Jeg har det fra sikkert hold at Frk. Oktober er blodfan av Tom Waits, noe som i utgangspunktet gir maksimalt med bonuspoeng, og akkurat dette faktum har unektelig sneket seg inn i hennes tekster.

I tillegg til kruttsterke og virkelig interessante tekster så byr Ingeborg på vakre og bunnsolide melodier, pakket inn på et vis som jeg med hånda på hjertet vil påstå er enestående og med et særpreg som tilfører den norske visesjangeren noe nytt og vitalt. Nå er vi skikkelig bortskjemt med spennende og dyktige visesangere som Erik Lukashaugen, Tove Bøygard, Kåre Indrehus, Åsmund Nesse og ikke minst Stein Torleif Bjella, for å nevne en håndfull The Wilhelmsens heier masse på, og Ingeborg Oktober hører definitivt med i dette A-laget. Og vel så det. Ramskjell, Sandvin og Oktober var beinharde på at de skulle lykkes med et resultat der hun høres ut som seg selv. Det innebar minimalt med støy a.k.a. sonisk daukjøtt, akustiske instrumenter, stemmen langt fram i lydbildet, og en trommis som kunne legge cymbalene igjen hjemme. Faktisk er det bare en låt med cymbaler, "Døden".

"Ja, bærre kjør". Med disse ordene åpner albumet, og folk rundt om i landet vil fort skjønne at Ingeborg har en dialekt som har norgesrekorden i apokope, altså bortfall av e-endelser. I tillegg er hun ikke spesielt glad i i'er, så fikk blir fekk, gikk blir gjekk og gi blir gje. Pronomen er alltid spennende, og hun synger altså E (jeg), ME (meg), De (deg) og Se (seg). Resten bør selv den mest urbane barista på Grünerløkka forstå. "Bak Malinga" er en nedpå låt med noen nydelige akkorder, enda mer nydelig fingerspill, og en stemme du vil lære deg og elske. Fortellinga er sterk som fy, og med ei tvetydighet jeg bare elsker. Ensomhet, annerledeshet og det å skjule seg for omgivelsene er det jeg får ut av låten. Hun utleverer seg selv på mange vis her, og røper umiddelbart at hun er ei ettertenksom og smart ung dame. Ikke veldig ulikt det inntrykket jeg får av Waits, minus den unge dama, da. Hver verselinje er gjennomarbeidet og alt annet enn tilfeldig, og den jeg falt mest for var: "Det meste e kan va ensomt å lær, og du veit like godt som me, at å lær va ei fattig trøst." Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i det utsagnet.

Cymbalene kommer inn allerede på andresporet, "Døden", og albumet endrer totalt karakter. Basstromma buldrer, orgelet ljomer som om det er en seriøs gudstjeneste på gang, og resten av musikantene hiver seg med på moroa. En deilig melodi, og det trengs så til de grader, for vi snakker om en låt som tematisk ikke bare er hard kost - den er livsviktig på alle mulige vis. Selvmordstanker, psykiatri og sannsynligvis en aldri så liten dose tvangstanker. Jeg har mine år i psykiatrien på ræva, heldigvis på den behandlende siden, og det er ikke fritt for at Ingeborg setter ord på noe som fortsatt er tabubelagt og tiet ihjel i de fleste lag av folket. "Om døden kjem e det ikkje utenfra. Å, e veit at e har flørta med den. Så kan e latt me sjøl i fred. Ikkje døm me tel et anna sted". Sterkt.

E bretta dyna av me, som om senga va ei bok
og sida e den samme som e lest før e førstod
at e klara meir og at e alltid vil bær på en sorg
Og det får vær godt nok førr ho Ingeborg

Skjømming er den tiden på døgnet når det mørkner og folk i tidligere tider trakk inn. Folk ventet med å tenne lys til det ble mørkt, og ofte ble denne tiden brukt til å fortelle historier, skrøner og siste nytt. "Skjømming" framstår som albumets selvbiografiske høydepunkt, og her legger Ingeborg hjertet på bordet for alle å se. Vi aner en barndom som ikke bare var enkel, ei ung dame som er usikker på hva hun vil med livet sitt, og som lurer på hvorfor hun er så rar. Stemmen er på det mest intense her, og det er åpenbart at denne låten betyr mye for henne. Nå betyr den mye for meg óg. Bandet briljerer her, med ei bassisering fra den øverste skuffa, ei tangent-traktering som klarer å skape nok varme til at låten ikke fryser sjela vår. Med "Farmor" fortsetter det nostalgiske og tankefulle, og selv om dette ikke akkurat er en lystig sprelsk låt, så tar jeg meg i å sitte med et lite glis om kjeften. Igjen går turen tilbake til barndommen, til farmor, og til et miljø der hun vantrivdes. Samtidig var det en trygg oppvekst og ei farmor hun absolutt ikke ville vekk fra, og sangen blir en hyllest til ei viktig dame som ikke er blant oss mer. Inneholder albumets mest hjerteskjærende verselinjer. "Og når e skjønt at du sku fer ga sangan ingen trøst. Men e søngt en melodi te deg som e håp du hørt". Igjen skapes ei jovial og trivelig stemning som gjør at dette ikke blir bekmørkt, med Ramskjells gitarføring og broder Kåre sitt trekkspill.

"Vandrevidere" er Ingeborg Oktober på sitt mest mollstemte i melodi, og låten kan minne om noe Nick Cave kunne ha komponert. Lyrikken har så mange lag at jeg ikke vil eller kan begi meg ut på en analyse, og ikke er det spesielt interessant hva jeg får ut av låten. Mer interessant er det at du som lytter sannsynligvis vil få noe eget ut av fortellingen. Jeg har ei datter som ikke lærte å gå, men gikk rett på løping. Det gjorde hun allerede da hun var 9 måneder ung, og det fortsatte hun med helt til hun begynte på ungdomsskolen. Hun hadde ikke noe som het lave gir, og alt gikk i hundre. Vidvandre minner meg på mange vis om henne. Med "Historie" lures vi innledningsvis tilbake til barokken, men så sniker noen stilfulle, akustiske riff seg inn og det gamle mixes med det nye. Jeg digger trommingen til Edvardsen, og ikke minst det mini-pianoet Kåre spiller på, et instrument jeg mener å ha hørt Neil Young bruke på Sleeps With Angels. Ellers kores det flott, trekkspillet lurer mystisk i bakgrunnen, Ramskjell plukker elegant på gitaren, og dette må vel være det som kan kalles massiv minimalisme? Jeg tenker at dette handler om det å være redd for å si noe som sårer, frykten for å si noe feil, og kanskje prøver Ingeborg å formidle at det ikke er alle som behersker kunsten å kommunisere. 

Kan du kom hit og senk skuldran mine
med hendern dine, som alltid kan ta me ned
i djup der ingen kan nå me unntatt du
og e gløm ka e va redd førr

"Tungsinn" er stor poesi, om enn av det tungsindige slaget. De språklige bildene er både treffende og elegante, og når budskapet samtidig ikke kamufleres så blir det full score av meg. Det å ha noen som bryr seg og forstår deg er viktig for alle, og heldigvis har hun det. Hadde ikke dette lille glimtet av håp dukket opp mellom linjene så hadde Skjømmingsboka blitt litt for sterk kost. Så får vi bare leve med verselinjer som "Det føles som om e bi å dætt om på stedet, og når di obdusér me kan de la se fasciner av at nån kunn lev med et så lite hjerte". Dette er forøvrig låtens bro, og i mine ører et av platas absolutte musikalske høydepunkt. Yvonne Thomassen spiller aldeles nydelig på sin fiolin, Ingeborg viser at hun virkelig kan spille kassegitar med fingerspill selv Richard Thompson ville vært fornøyd med, mens Kåre pynter låten på sitt dystervakre vis. Med "Tåka" får vi nok et brudd, nok en låt som er veldig annerledes, og det melodiske beviset på at Oktober har hørt sine timer på Tom Waits. Bandet blir et skrangleorkester, bassen vrenges, slagene på skarpen er beinharde, gitaren elektrisk, fela tilført strøm, og vi snakker om et haraball av en låt. Som om ikke det er nok så synger Ingeborg intenst og heftig, mens Bjørg Riibe Ramskjell korer på teatralsk og skummelt vis. Interessant nok er dette en av låtene som gjør at håpet stiger.

https://www.youtube.com/watch?v=pAykG_u2360

Skiva avrundes med visa "En Sjelden Gang", med mer dur enn moll, mer av dette mini-pianoet til Kåre, og mer håp. Håpet er et resultat av at hun innser at hun har det bedre uten eks'en, en eks som nok en gang har gitt henne tusen grunner til å skjønne at han ikke er bra for henne. Og det må jo kunne sies å være en slags lykke oppi det hele. Igjen trampes det hardt på stortromma mens det vispes på skarpen, orgelet durer deilig i bakgrunnen, og bassen humper behagelig av sted. Et behagelig og flott punktum på et fabelaktig album. Takk for musikken, Ingeborg. Dette gjorde godt.

https://open.spotify.com/album/4pqUGs7B7zLdGD2Mj7ar6z?si=DoGQZ82TSm2OzuUgnOaaNA