En perlerad av tidløs sofistikert pop

Hockney - Vacation (Mother Likes It Records)

Sangene til Hockney kommer til deg som gamle sommerminner når du blar gjennom familiens fotoalbum. De stryker deg varsomt på kinnet samtidig som de serverer deg smaken av nybrygget kaffe og fersk loff med egg og bacon. Dette kunne jeg sagt bare ved å ta en titt på coveret, men jeg sier det etter å ha lyttet til plata i mange uker.

Det har vært sagt ved flere anledninger at duoen med alle sine medsammensvorne kan minne om The Beach Boys og 60-tallets harmoniske popmusikk generelt, og jeg kan fint henge meg på en sånn påstand med mitt intense forhold til Brian Wilson og hans flokk - selv om det er mange andre elementer som trekker meg i andre retninger her, som for eksempel en instrumentering gjort av en bråte eminente musiker jeg ikke makter å ramse opp. Og en atmosfære det er lett å bli avhengig av.

Jeg kunne sikkert brydd mitt gamle hode med å finne tak i flere direkte sammenligninger, men dropper det til fordel for deg som liker å finne assosiasjonene selv. Som morgenfugl, kaffeelsker og musikkentusiast, har jeg likevel funnet en stemning her som passer fint inn i det konseptet. Det å stå opp om morgenen en vakker julidag, ta med kaffekoppen ut på verandaen, tenne en sigarett og bare la dagen komme med både fuglesang og rasling i løvet fra den nærmeste bjørka i det den lette sommerbrisen stryker forsiktig forbi.

Det er lett å si at Sigurd Fandango og Vegard Setrom er intelligente låtskrivere med jævla god smak, og at deres stemmer passer sammen som både egg og bacon, solbriller og skyfri himmel. Strykerarrangementene som er laget av selveste Sean O’Hagan (Stereolab, The High Llamas), gir dessuten musikken en spennvidde som på et finurlig vis tilfører det mer sofistikerte og tidløse, og som løfter sangene off the ground, for å si det godt norsk. Når produksjonen et tilvirket av en fyr som Kenneth Ishak, og når låtmaterialet er av en såpass høy kvalitet, kan det rett og slett ikke gå til helvete, noe det heller ikke gjør. Det går heller andre veien.

Når popmusikken blir så lekende og uanstrengt som her, når den blir så forfriskende og samtidig kan trekke litt i det nostalgiske, har den undertegnede i sin hule hånd. For jeg har tatt meg selv i å drømme meg langt av sted uten å merke det før det blir stille, og det samtidig som jeg får med meg musikken. Dette høres kanskje litt flåsete og umulig ut, med er det på ingen måter ikke. Eller skal vi si, ikke, på noen måter. Dette er en kvalitet jeg verdsetter. Soniske reiser. Popmusikk som kan løfte meg ut av hverdagen, servere meg nye drømmer og en bedre appetitt på livet.

Vacation er som et veldekket frokostbord der alle ønskelige elementer er tilstede. Her er også ingredienser du ikke visste at du trengte, og som bare er med på løfte alt til nye høyder. Et bord du kan sitte ved i timesvis mens samtalene går av seg selv, og alt er balanse. Du vet den harmonien du ønsker når det på tide med en bekymringsløs stund med lave skuldre og åpne sanser. Ikke? Joda, det vet du. Kom ikke her...

Nå høres det kanskje ut som at Hockney har laget en helt ufarlig plate, men det har de altså ikke. Denne debuten er farlig bra, og den utfordrer ditt musikalske indre på den måten at det ikke nytter å ta den imot med likegyldighet. Den er full av fete detaljer og arrangementer. Musikken påvirker deg og gir deg noe du kanskje ikke visste at du trengte, og bare det er jo verdt alle pengene, hvis det er det vi snakker om. Og det er det jo ikke. Vi snakker om opplevelse og innputt. Om å tilføre sjelen noe den har godt av.

Hvis du trenger en god venn eller en jævlig bra plate, så skaff deg Vacation. Helst på vinyl. For denne passer ekstra godt i det formatet. Du vil forstå hva jeg mener om du tar meg på ordet. Tar du meg på ordet?

[embed]https://open.spotify.com/album/0DdrV7XrYvHLIY0JedJdPQ?si=dTQe947LQQubADmdbKMtjw[/embed]