Mørkeblå Frelse

Michael Landau - Rock Bottom (Mascot Label Group/Provogue)

Jeg får tilsendt amerikansk bluesrelatert rock/hardrock i store dunger, vil jeg si. Kanskje en promo-CD i uka (hvis du absolutt må vite det). Jeg har en såkalt "softspot" for gitarbasert rock med elementer av blues, jazz og soul fra Amerika, en greie som strekker seg tilbake til store deler av mitt 80-tall - og som for meg blir en slags "old school"), men det er ikke så mye av dette jeg prioriterer å omtale av ulike grunner. En ting er prioriteringen av ny norsk musikk, og en annen er at jeg anser interessen for musikk i dette segmentet for heller laber her hjemme (uten at det egentlig bør ha noe å si). Men når det dukker opp album som Rock Bottom, driter jeg fort i det meste. Da jeg hørte denne skiva første gang i desember, måtte jeg faen tute felle en skikkelig varm tåre. En tåre for lange mørke skygger og inn i helvetes mørkeblå toner. Greier jeg har nedfelt dypt der inne et sted.

Gitarlegende Michael Landau fra Los Angeles har de siste 10 årene stort sett befattet seg med instrumental musikk, men så en morgen våknet han plutselig med en sterk trang til å skrive skarp musikk med sang. Ikke spesielt rart, i følge han selv, siden han vokste opp med The Beatles, Jimi Hendrix, Cream, The Band, Weather Report og Led Zeppelin, for å nevne noen. Så han gjenforentes med sin gamle kompis fra Burning Water-tiden, vokalist David Frazee, og de skrev en hel drøss med nye sanger der majoriteten skulle havne på Rock Bottom. Ikke dumt, spør dere meg. Han kontaktet flere av sine gamle samarbeidspartnere, sånn som sin bror Teddy Landau (fra Raging Honkies) som spiller bass, Larry Golding som spiller orgel, og Alan Hertz som spiller trommer. Jeg sier bare - fysj faen for en gjeng musikanter. Sjelden vare er min påstand - og i alle fall etter timevis under dette nye albumets enorme atmosfære. Jeg synes hedersmann Nusse Antoni sier det best fra sitt kontor i Stockholm: 

"Rock Bottom høres ut som den forlot Morrison Hotel i 1970, gikk seg vill i Laurel Canyon, for til slutt å ende opp på Ventura Boulevard. Lyrikken omfavner Joni Mitchells bilderike verden og mystiske melodier, like mye som dette minner om Jimi Hendrix,  Arthur Lee og Loves Forever Changes - óg Buffalo Springfield, for den saks skyld... Men først og fremst har albumet et høyst personlig preg. Du som leter etter noe nytt. Dette er albumet for deg".

Det er mulig jeg ser denne musikken en smule annerledes, og det er et kvalitetstegn i min verden. Et tegn på et levende uttrykk, ikke minst. Jeg skjønner godt hva Antoni mener med sine velvalgte ord, selv om mine følelser og tanker rundt Rock Bottom kanskje har en noe annen fasong.

Michael som blir 60 nå 1. juni, er altså født i 1958. Musikeren, lydteknikkeren og plateprodusenten er en profilert studiomusiker som har jobbet med en lang rekke forskjellige artister siden tidlig på '80-tallet. Mannen har spillt på drøssevis av album for artister som Boz Scaggs, Joni Mitchell, Michael Jackson, Steve Perry, Pink Floyd, Miles Davis, Roger Daltrey, Glenn Frey og Ray Charles, for å nevne noen. På '80 og '90-tallet var han fast studiomusiker sammen med eminente folk som Dean Parks (en av mine favoritt gitarister) og Steve Lukather, f.eks, på mange av de store selskapenes utgivelser i Los Angeles. Landau har vært aktiv som profesjonell musiker siden 1976, så det er med andre ord ikke noen fersking vi har med å gjøre her.

Jeg har hatt dette albumet i bilen siden i desember, og mang en gang har jeg penetrert de mørke skogsveiene mens Landaus storbyblues/neonlyshardrock har fylt både meg og bilen med raffinert stemning og genial musikkforståelse. Trær blir skyskrapere, og stjernene byens mange neonskilter. Folkene langs fortauene er de usynlige øynene fra alle dyrene vi ikke kan se, men som vi vet er der. Det blinker hvitt og blått, hjerterødt og lengtende, mens motorduren ligger som en grunnmur i selve strukturen på de forskjellige låtene.

OK. Hvis dere lover å holde tett om det, kan jeg avsløre at jeg er en smule fargeblind. For mitt øye virker coveret på Rock Bottom mørkeblått (er gansker sikker på at det er det), og de første tonene som møter mitt øre i åpningslåta "Squirrels", er mørkeblåe. Vi beveger oss i et, for meg, meget interessant og nydelig musikalsk terreng med helt briljante gitarer, et helt avgjørende orgel, og et komp som er mer enn bare litt er med på notene. David synger med innlevelse og eleganse, og i det de etterhvert trer inn i partiet der han synger "My heart is so heavy", blir gamle triks som nye. Produksjonen er på mange måter påført som bladgull her, og det er bare sånn at pelsen har en tendens til å reise seg hver gang jeg hører denne låta som er så kompleks og full av luft, kraft og geniale detaljer. Neste ut, "Bad Friend", er en blues/hardrock-orientert sak som røsker grusen opp av gunnen og lar den henge der en stund. Larry Goldings orgel fyller inn tomrommene med enkle, geniale akkorder, mens Michael selv henter trolldom ut av sin gamle Strat. Gitarlyden er som skreddersydd for mørke hulrom i livet, og jeg føler rett som det er at Frazees stemme henter frem nøyaktig det låten trenger. Drivet og frustrasjonen passet som hånd i hanske, og jeg er søkke imponert og tilfredstilt. 

Så senkes skuldrene inn i en jazz og blues balansert, atmosfærisk "Gettin' Old". Det er så så mørkeblått at det nesten er svart av og til, før låta åpner seg smått befriende hvitt i refrenget, og ryr inn i det vakre nesten litt såre. Solopartiene og temaene som hele tiden ligger der å forstyrrer overflaten helt perfekt, gjør at låta lever hvert eneste sekund, og de musikalske ferdighetene som utvises er bare så utrolig PÅ, at jeg nesten føler meg som et musikkinstrument. Dette er mat for en gammel musikkhund, som også kjenner litt på det å bli eldre. Det fysiske svekkes sakte men sikkert, menst emosjonelt og mentalt aldri har vært bedre. Bluesfeelingen flyter tykt når "We All Feel the Same" fyller omgivelsene med vellyd og mer mørkeblått lys. Her er det Shannon Forest og Lois Conte som tar seg av rytmeseksjoneringen, og her er det bare så deilig innlysende at vår mann er en gitarist helt i toppsjiktet. "Fars" gamle Strat gjennom en like gammel Fenderforsterker, responderer på hans hjerte og hans kognitivitet, og det hele rammes inn av en utmerket Jimmy Johnson på bass, i en stemning jeg bare elsker å befinne meg i.

"We're alright" er som et lite mareritt rent sonisk. Her er alle elementene på deg som om du befant deg i en aggressiv myggsverm på Finnmarksvidda, men merkelig nok blir både låten og dens plassering på dette elskelige og steintøffe albumet, uunværlig i takt med gjennomlyttingene. Den er som den øverste knappen i skjorta, en knapp som bare må være der om skjorta skal være komplett. Så er det tid for "One Tear Away" som åpner med Teddys groggye og tungbente bass, der gitarfigurene tegnes så fjærlett og abstrakt i lufta, som det er veldig mye av. Igjen er Larrys orgel som et smykke, en parfyme, et krydder, som hele tiden legger igjen sine spor mellom Davids sangvers. Men størst av alt er gitararbeidet til maestro Michael Landau, óg de nydelige variasjonene som i det ene øyeblikket ligger litt i jazzmørket, for i det neste å nesten befinne seg i '80-talles pompøse hardrockballade-univers. Og det funker. Faen som det funker.

Michael drev å turnerte med Boz Scaggs gjennom et helt år da han var 19, altså i 1977, og at han er en eminent musiker er ikke til å stikke under en stol. Nå er han etter min ydmyke mening like mye en fyr som legger tyngden over på hva jeg vil kalle hjertesiden, så hans uttrykk ligger derfor langt forbi det enkelte av oss vil kalle det rent tekniske. Hans tone og hans anslag er som manet frem sammen med Stratocastern og hans snart 60 år gamle sjel, noe som etter min mening kommer godt frem i en såpass følelsesløs låt som "Poor Dear". Når jeg sier følelsesløs, tenker jeg først og fremst på låtens pågående og noe monotone natur. Men nettopp på grunn av Michaels kvaliteter som gitarist, blir også denne låta noe å nikke anerkjennende til. Og som en motsetning til forrige låts følesesløshet, kommer de største følelsene svevende inn på nesten abstrakte vinger når neste låt "Freedom" åpenbarer seg. Nå er vi definitivt i jazzens dypeste mest bortgjemte kneiper. Der ensomme sjeler skjærer seg gjennom sigarettrøyken med sine viskybefengte blikk. Den svimle følelsen er mer behagelig enn forvirrende, og rommet den etterlater gir deg kanskje den friheta det synges om.

Nestsiste spor, "Heaven in the Alley" er som tittelen mer enn antyder, som et lite himmelrike i bakgården, eller i smuget. Denne låta har rukket å bli en slags favoritt gjennom de siste månedene, med sine mange detaljer og sin slepende gange. Jeg ser for meg en gammel blueskatt som har fyrt opp en jazzsigarett et sted i det mørke smuget, og at han opplever all verdens salighet der han sleper rundt på det lille han eier. En forteffelig og temmelig humoristisk sak. "Speak Now, Make Your Peace" er mer svimle gitarakkorder og toner som henger der å dingler i løse lufta. Men strukturene og ryggraden er der. I aller høyeste grad, og da særlig når Landau skrur opp vrengen, og kompet kommer trampende inn med orgel og klang. Når vi faller tibake i sangpartiene, er melankolien og den småsvimle følelsen tilbake. Og det er så mye i denne avslutningslåta. Små melodier, lange svev og uendelige himmelrom på store utslåtte vinger... I just love it.

Rock Bottom, som kanskje åpner og avslutter med sine beste låter, traff meg momentant, og at den vil henge sammen med meg videre, er det ingen tvil om. Det er mulig skiva er for spesielt interesserte, hva vet jeg, men fanden skal vite at jeg elsker den. Dette helt spesielle albumet er som en gavepakning å regne for en halvgammel musikkelsker, og hvis du liker den første gang - som undertegnede gjorde, er jeg sikker på at du har en venn for livet.

[embed]https://open.spotify.com/album/3nNwGkibjhvVDVFfCH1Unc?si=nAtbaB35RVeyHQ7VznggYw[/embed]