Aadland befester sin posisjon med et mesterlig livealbum

Den er selvsagt også en gave for de som har sett han live både en og to og tre ganger, og ikke minst for de som var tilstede denne februarkvelden i vår hovedstad.
Jeg har hørt rykter om at Tom Roger alltid leverer når han går på scena, og nå som dette dokumentet av et album foreligger, kan jeg endelig få en viss pekepinn på hvordan hans liveopptredner kan utarte seg. Det blir selvsagt aldri det samme på plate, men en utgivelse som dette har tross alt fordelen det er, at vi som vil, kan spille den om og om igjen. Og det har jeg gjort gjennom de siste dagene. Jeg har utforsket hvordan låtene jeg kjenner brukbart godt fra før, egner seg live. Jeg ble selvsagt ikke negativt overrasket over resultatet. Det skulle tatt seg ut.

Min største spenning da jeg fikk vite om konsertplate planene, sirkulerte rundt hvilke låter han kom til å ha med, og på hvilken fasong selve lydbildet ville ha. Ville det bli røft, spontant tilfeldig og nakent, eller ville det bli kontrollert og perfeksjonert til fingerspissene? Vel, nå har vi svaret her, og til det siste, altså lyden, er det bare å slå fast at den utrolig nok er en god blanding av alt det nevnte. Alt som skjer på scena i Oslo Konserthus kommer meget tydelig fram, samtidig som det er litt røft i kantene enkelte steder. Lydbildet er nydelig balansert, og det er så detaljert og overbevisende at det er en sann fryd. Det lever og pulserer, og vi kan få en viss anelse om hvordan denne kvelden var for de som hadde kjøpt sine billetter og møtt opp. Nå snakker jeg som fan av mannen, men om noe hadde skurret her og jeg hadde følt det, ville dere fått vite om det i denne teksten. Det er helt sikkert.

Det mangler selvsagt noen personlige favoritter her, noe annet hadde faktisk vært en aldri så liten sensasjon. Jeg savner en hel liten rekke låter jeg har et meget godt forhold til, og sånn vil det nok alltid være. Låter som "Rapport frå eit grensehotell". "Alle", "Eg rodde den djupe fjorden" og "Visjonar av Johanna", for å nevne noen, glimrer med sitt fravær... Men da er det jo stor stas at de som faktisk er med, fremføres så inn i helvetes bra. Ja unnskyld språket, men sannelig min hatt. Ta f.eks en knakende flott låt som "Einsam utan deg" som dukket opp på Rapport frå eit grensehotell i 2015. Her kommer den farende over scenekanten og ut gjennom høyttalerne i helt ny drakt, og den er så tøff at halvparten kunne vært nok. Jeg skjønte egentlig ingenting da jeg satt der i godstolen og denne kom susende mot meg for aller første gang. Låta er nesten umulig å kjenne igjen før refrenget dukker opp, og knapt nok da. Den vakre melankolske originalen er milevis unna i en helt annen tid, for her på Live i Oslo Konserthus, er den et dyr. Full av faen og halv av vatn, som vi sier i Tromsø. Men det er ikke bare den som har andre klær på seg, men utvilsomt den som skiller seg mest fra utgangspunktet.

Så nå vet vi at vår mann kan lage en helt råttent bra rock'n'roll-skive om han ønsker det, og bare tiden vil vise om han tar den retningen noen gang, eller om han bare skal drive på med sånt fra scena. Heldigvis liker vi Aadland nær sagt uansett hva han måtte finne på, så slike problemstillinger overlater jeg helt til fremtiden og det som måtte dukke opp i den.

Det er ingen tvil om at spennvidden er stor på det materialet Tom Roger og hans medsammensvorne serverer her, og det er heller ingen tvil om at denne gjengen er imponerende på alle mulige måter. Samspillet og kjemien musikerne i mellom er fullstendig overbevisende, og rett som det er fremstår de forskjellige øyeblikkene som dukker opp på rekke og rad, så utrolig bra at det nesten blir idiotisk (idiotisk i positiv forstand til dere som har en slavisk respekt for språket). Jeg skal på ingen måter gå alle låtene etter i sømmene her, for det har jeg ikke kapasitet til, men jeg kunne selvsagt skrevet en fin liten avhandling om låtene i studio versjoner, vs disse live versjonene. For det skjer noe med en låt når den får sin tid og sine mil langs de uendelig lange og vinglete veistrekningene vi har her til lands. Og dette fenomenet kommer definitivt fram her på vår manns første liveskive.

Aadland er en artist mange musikere med rette setter høyt, og det er jo en helt sjukt strålende besetning han har med seg på denne plata. Karl Oluf Wennerberg (a-ha) spiller slagverk med stor autoritet og en helt nydelig energi. Kjetil Steensnæs (Bjørn Eidsvåg) som har vært gitarist med Aadland gjennom åtte år og fem album, og som behersker alt fra bittersøt pop-rock via americana til skitten blues, gjør en formidabel jobb. Som pedal steel-gitarist rager han dessuten meget høyt. Asbjørn Ribe (Jim Stärk), spiller keyboards med unik stilforståelse og ditto innlevelse. Lise Voldsdal (Oslo Strings) bidrar med fiolin, perkusjon og koring. Gitarist Kristian Kvalvaag og bassist Ruben Oma kompletterer det ytterst solide bandet og sørger for en kompakt og stødig grunnmur. Et av albumets mange fine stunder er definitivt "Farten til lyden av einsemd" –  Aadlands egen gjendiktning av den levende legenden John Prines legendariske "Speed of the Sound of Loneliness", denne i en duett med fabelaktige Tove Bøygard som våre lesere nok kjenner godt fra før av.

Jadda. Så bare for å avrunde denne for meg trivelig stunden - med en viss respekt. Tom Roger Aadland burde vært delt ut på blåresept til alle som trenger medisin av et eller annet slag. Jeg sa tidligere i teksten her at han er som en nasjonalskatt å regne, og det er han virkelig. Hans låter og hans tekstunivers er som balsam for en halvgammel musikkelskers sjel. Medisin med stor M, og hvis du vil ha en introduksjon til Tom Roger Aadland og hans verden, er dette en perfekt plass å starte reisen. For det er en reise. Verken mer eller mindre. En reise i poesi og melodi, ettertanke og historiefortelling. Med denne utgivelsen befester Tom Roger Aadland sin posisjon som en av landets beste låtskrivere, og han gjør det gjennom å servere disse mesterlige låtene sine på en meget overbevisende måte.