Deilige, Farlige Oslo
The Wilhelmsens har aldri lagt skjul på at vi digger denne norsk/australske garasjepunkrock-duoen, og når de i dag slipper den første singelen fra det kommende albumet, DIY, så bare må vi feire det med noen ord. Det har gått mer enn fem år siden den forrige fullengderen, An Orgy of Shocking Violence. Nå har de riktignok sluppet to kruttsterke EP'er siden den gang, Rock'N'Roll Cliché (2016) og Back To Sykkylven (2017), men det er noe eget med et fullt album. Nå har undertegnede hørt albumet noen ganger allerede, og her er det bare én ting å si: Gled Eder! Første smakebit er altså "Midnight In Oslo".
Tom Waits ville ha sagt at Marius Kromvoll (gitar, vokal) og Paul Daniel (trommer, kor) er "a sight for sore eyes" på ei scene, energiske og spinnville som de er. Men, duoen er langt mer enn bare energi og villskap. De tolv låtene som blir sluppet på verden 29.mars er beviset på at de har låtene, de overrasker og overbeviser når de velger sine coverlåter, og de blir bare bedre og bedre musikere. Det er ikke det at de øver dag ut og dag inn, men når de øver må det være intenst og fruktbart. Det høres på det kommende albumet, og på "Midnight In Oslo".
Som vanlig har de gjort alt selv, fra låtskriving og innspilling til studioarbeid og coverart. Utgivelsen er den fjerde på vinyl på eget selskap, That'll Do Records. Er det et band som med rette kan gi ut ei skive med tittelen DIY, så er det Quarter Wolf. Det siste halvåret har de dessuten vært temmelig aktive på live-fronten, med konserter på hjemmebanen Last Train, på Bastard i Tromsø, sammen med Los Plantronics på Krøsset, og som oppvarmere for The Bonnevilles samme sted. I løpet av de neste par månedene skal de ha en releasekonsert på Last Train (selvsagt), og spille sammen med favorittbandet sitt, Kosmik Boogie Tribe, i Porsgrunn. I tillegg er de booket til verdens beste Arnemoen Gard i månedsskiftet mai/juni.
I oktober var de gjester hos brødrene Schau i Radio Nova, i programmet Kvegpels, der "Midnight In Oslo" ble spilt førstegang. Når Paul slo sitt siste slag, lurte Kristopher på om det var en hyllest av eller advarsel om Tigerstaden. I løpet av programmet ble det røpt at Marius har skrevet opptil flere låter som handler om å gå inn på Last Train, forholdsvis klar i skallen og motivert for en øl eller tre. Det er verre med å huske "exit'en".
Marius er en ihuga blodfan av Jon Spencer Blues Explosion, og egentlig alt Jon Spencer tar i, og gjør ofte som Jon i låt-introer. Det vil si en intens og heftig presentasjon av bandet, sånn for å forsikre seg om at du som lytter vet hva du hører på. - Good evening ladies and gentlemen, and welcome to the Quarter Wolf-show! We wanna say thank you. For buying this here record. Now get your lazy ass off the sofa. Get your hands clapping. And start dancing!
I’m down in the hole and I feel it again
I wanna get on back on top
And now I’m down again
We were passing by the castle in the falling snow
My loins are saying 'Yeah'
But my mind’s saying no 'Hell no'
Ei tung og seig takt, feedback i bøtter og spann, et klassisk fett riff, og denne messingen til Marius. Quarter Wolf anno 2019 høres ut som en duo som mener alvor, med Paul veldig påskrudd og intens i koringa, mens Marius tar fram alle rocketricksa han har i bagasjen. Vår mann er lettere deppa, trenger å finne godfølelsen der han vandrer rundt i slapseføre i Vinter-Oslo og lengter etter mørket og midnatt. For da kan han legge turen til Last Train, denne rock'n'roll-bastionen i hovedstaden, dit du går om du er avhengig av fet musikk over stereoen, trivelige folk på begge sider av baren, og det nærmeste du kommer en bar der "everybody knows your name".
Riffingen legger boogie til punken og rocken, og tidvis minner Kromvoll om Angus Young i gitarføringen. Det er aldri dumt i min verden. Gitarøs og intens hamring på trommeskinn og symbaler er den perfekte medisin for oss som elsker denne kunstformen. "Midnight In Oslo" er en lang låt i Quarter Wolf-sammenheng, 3:50 lang, men selv om det korte riffet repeteres gjennom alle fire versene føles låten aldri monoton, mye på grunn av at refrenget er spinnvilt, med tostemt brøling, og bryter rytmen på utsøkt vis. I tillegg ender man opp med å lure på hvordan det skal gå med vår "midnight rambler". Jeg kan røpe så mye som at han våkner opp med "the blues", og da snakker vi ikke om Robert Johnson eller BB King.
Quarter Wolf skuffer ikke denne gang heller, og serverer oss det vi håper på. Et ballespark av en skitten rock'n'roll-vise. Jeg avslutter med å si det en vis mann en gang sang: