En hyllest til opphavet, oppveksten og livet slik det måtte bli

Levi Henriksen & Babylon Badlands er ute med sitt tredje album denne høsten, og det kan virke som oktoberhimmelen husker alt som har vært, og alt som er. Kanskje til og med det som skal komme.
I fjor mistet Levi sin gamle venn og våpendrager Denis Kamphaug. Stemmen i Heart of Mary. Han som sto lengst framme på scena. Jeg tror vår mann savner sin venn. Det er klart han gjør.

Med en stemme hentet rett fra hjertet - alltid full av håp (til og med når det ikke finnes), maner Levi fram både lengsel og smerte, sorg og utenforskap. Han har aldri vært bedre. Aldri vært mer tydelig med blyant eller gitar i hånd. Levi er på sitt beste nå, og det viser han oss med sin produksjon. Både som forfatter og musiker.
Dette er det første som faller meg inn når musikken treffer med en kraft som har bygget seg opp gjennom år med besettelser, frykt, stuckville og mange avskjeder. Elementer som setter sine spor i oss. Overtar oss til tider.

Bandet, de spiller med en ny intensitet, og Henriksen formidler sine tekster med en innlevelse så stor at vi kan kjenne nøyaktig hva han følte da ordene ble satt sammen til setninger. Setninger som fletter seg sammen og blir til sanger, og sanger som blir De utålmodige av hjertet. Et slags konseptalbum der konseptet er oppvekst og påvirkning. Og nå bare synger Levi. Uten å tenke på at det er det han gjør. Han synger.

Det er mulig jeg ikke skal gå rundt å innbille meg noe, men det føles som at jeg kjenner Levi Henriksen. Da tenker jeg ikke på den greia som skjer med andre folk jeg beundrer. Som Tom Waits eller Guy Clark. For jeg føler til et visst punkt at jeg kjenner dem. Nei, dette er litt videre på veien. Kanskje er det språket han fører, eller det faktum at han legger både hode og hjerte på kladdeblokka. Eller at jeg har lest det meste han har skrevet, at jeg har møtt han på kloss hold, og hørt alle sangene hans. De som er tilgjengelige. Alle de som er litt utålmodige av hjertet. For det er de. Jeg skjønner det nå.

Men jeg tror egentlig ikke at det er bare der det ligger. For Levi er så åpen, og det på en litt sånn lukket måte. Akkurat som meg, føler jeg. Det er nok derfor hans kunst treffer meg så inderlig godt, og det er derfor jeg alltid blir litt redd når han skal komme med noe nytt. Sånn som denne gangen. Både med novellesamling og en ny Babylon Badlands-skive. Jeg er redd for å møte det middelmådige, selv om jeg vet at mannen aldri har drevet med sånt. Men det er en første gang for alt. Er det ikke?

Det er ikke BARE Levis' hjerte jeg snakker om. Tro aldri det. Jeg snakker om bandets felles hjerte, det samme som det E-Street band og The Heartbreakers har. Og dette hjertet, det som banker i brystet på hver og en av dem, det kommer til uttrykk når de spiller sammen. Sammenflettet kjemi. Her på denne plata vises det tydelig, men også når jeg har sett de sammen på scena, hele tre ganger. Det er et hjerte der. Brothers in arms. Band of Brothers. Soldater, krigere, indianere rundt samme bål. Denne enheten, den som kan oppstå mellom menn. Dette brorskapet. Vi går i døden for hverandre om det er det som kreves. Et band. 

Kanskje jeg overdriver litt når jeg først er i siget nå. Jeg har sett at det har skjedd før når jeg skriver. Men jeg tror ikke det er tilfelle denne gangen. For denne skiva er gull og diamanter.
Låtene kommer på rekke og rad, og det er alltid en mening i dem. Om ikke et budskap, så i hvert fall tanker verdt og dele, og historier verdt å fortelle. Jeg tenker ikke gå inn å analysere noe som helst denne gangen, selv om alle sangene på mange måter inviterer til analyse. Jeg føler at denne kodeknekkingen er opp til hver enkelt av oss å mestre. Vi som liker Levi Henriksen & Babylon Badlands. Det er jo det som er selve bonusen. Finne fram til greia på egenhånd uten at en dust skal prøve å forklare oss det.

Levi hyller sitt opphav på denne plata. Han hyller dessuten egen oppvekst og folk som var en del av den. Viktige elementer. Han hyller andre diktere uten strandlinje. Folk som måtte nøye seg med ferskvann, ikke sjø. Det ligger mye poesi i en elv for eksempel. Levi synger om besettelse og om det å stå utenfor. Om det som til syvende og sist ble et arbeidsliv, for å si det slik. Han tar Vidar Sandbecks gamle sang til nye høyder. Rock'n'roll jeg tror dikteren selv ville likt. Han synger duett med Erlend Ropstad, og sammen skaper de årets refreng i "Hjertet mitt er en hund".
Voff! - sier jeg bare.
Voff, voff, voff...
Voff for Levi Henriksen & Babylon Badlands. Dere har laget en fantastisk bra plata med De utålmodige av hjertet. Og Henrik Maarud er som skapt for å produsere denne fine gjengen, og det har han gjort til gangs, også denne gangen. Jeg bøyer meg i hatten for alle involverte.