En sammenhengende rad av pop-perler

Og det er jo godt nytt for oss som vokste opp med The Smiths og andre folk som rendyrket et såkalt post-punk poputtrykk (husker ikke om begrepet var oppfunnet da stilen oppstod i kjølvannet av alt det tøffe på Punk og NW-fronten) der drømmende gitarakkorder og minst like drømmende synther utgjorde selve strukturen. Nå skal jeg ikke rote meg bort i elleville sammenligninger, for Bergens-gutta har så definitivt noe helt eget over seg, noe som utkrystalliserer seg mer klokkeklart på oppfølgeren de har valgt å kalle No Ritual.

Selv om fruktene etter en innovativ og genial Johnny Marr  på mange måter lever i Chain Wallets bakgård, så er det ikke han jeg tenker på først og fremst når musikken fyller kaféen her til skogs. For bandet som denne gangen har tatt turen ut av Bergen og til en avsidesliggende koie på Borestranda på Jæren, for å finne inspirasjon, har utvilsomt kommet opp med et mer personlig og mer definert preg. Vi kan godt hale fram den gamle klisjéen; “funnet sitt sound” her, uten å drite så alt for mye på draget. 

Ved enkelte anledninger under mine gjennomlyttinger, har jeg sågar kommet i tanker om en Lloyd Cole, uten at jeg føler for å utdype det noe mer her og nå. Men det er noe med hvor gitaren ligger i lydbildet, og hvor de flotte stemmene (inkludert Chiara Cavallari) står i forhold til resten av orkestreringen. At trioen (ofte med hjelp av flere) bestående av Stian Iversen, Christian Line og Frode Boris, har funnet en formel eller en ny kode her, er det etter mitt skjønn, ingen tvil om. Chain Wallet klarer mesterstykket det er å låte som seg selv, uansett ytre påvirkninger på inspirasjonsfronten.

Det råder en viss flyt tvers gjennom hele dette albumet, noe som får meg til å tenke på den jevne strømmen av regn Bergen er forholdsvis kjent for. Jeg husker små bekker i bakkene ned mot sentrum da jeg frekventerte byen opp til flere ganger for noen år siden, og disse bekkene hadde definitivt tatt seg bedre ut om No Ritual hadde ligget der som et soundtrack i bakgrunnen. Og med flyt mener jeg også puls. Den jevne pulsen som skaper det vi helt klart må kunne definere som drømmepop, gjør også at helheten blir mer tiltalene. Jeg mener, ting henger sammen, og selv om de forskjellige låtene har en fin variasjon og en egen identitet, er det liksom ingen tvil om at de hører sammen. Og sånt, mine damer og herrer, er hva vi ofte kaller helstøpt. No Ritual er altså et helstøpt album.

Chain Wallet har dessuten maktet å skape et mer fengende album denne gangen. Det kan vi godt si er helhetsinntrykket. Ikke at debuten ikke var det (nei, nei nei), men denne gangen er det mer tydelig, og da særlig i refrengene. No Ritualer et album der enkeltlåtene ikke nødvendigvis trenger å trekkes fram, for helheten er såpass overbevisende at det på mange måter bare er tull å trekke frem én låt foran en annen. Det er ikke dermed sagt at ikke plata er full av perler. Det som er sagt, er at plata fremstår som en nøye sammenhengende rad av perler, en såkalt perlerad. Og sånt like vi som foretrekker hele album foran singler og den slags.

Det sies at begge platene til Chain Wallet følger løse narrativ om en desorientert og vaklende protagonist (eller hovedperson om du heller vil det). Der debuten kretset rundt temaer som isolasjon, uforløste ambisjoner og tapre forsøk på å gi slipp på det som var, utspiller No Ritual seg i kjølvannet av denne krisen, i et slags åndelig limbo. Protagonisten jakter desperat nye symbolske meninger, men fortaper seg etter hvert i en annen virkelighet. Hva den virkelighet er vil du finne ut av om du skaffer deg albumet som vi her på bruket varmt anbefaler. No Ritual er i likhet med debuten, et must for oss som setter pris på god popmusikk. Intet mindre.