En Stille Fest Med Vang

Vidar Vang platedebuterte allerede i 1998, mens han fortsatt var lærerskolestudent i Bergen, med albumet Blue. Den var kun å få fatt i på konsertene han spilte rundt om i Nord-Norge. Og i USA og Mexico, på Cuba og i Jamaica, hvor han reiste rundt og spilte i noen uker. Ja, så fikk jeg selvsagt tak i skiva hos Egon Holstad, på hans eminente platesjappe Feedback. Etter helgas konsert ble jeg nok en gang minnet om alt Egon har gjort for musikklivet i Tromsø, og ikke minst for artister som stod i startgropa av karrieren. Han tok inn solide bunker av Blue og pushet dem på folk han visste ville like den. I 2002 kom den offisielle platedebuten, den Cato "Salsa" Thomassen og Seasick Steve-produserte Rodeo. Så fulgte fire engelskspråklige album i perioden 2004-2012, før sceneskiftet kom med nevnte Vårres Egen Lille Krig.

Hvis du ikke kjenner til Vidars diskografi så er rådet mitt at du tar for deg EP'en Under SIx Strings, og spiller deg gjennom alle skivene hans fram til dags dato. Det skal godt gjøres å finne en nydeligere, og ikke minst interessant, musikalsk reise her til lands. Sleepless Songs (2012), produsert av Frode Jacobsen og Alexander Kloster-Jensen og Sleepless Silhouettes (2012), gjenforeningsalbumet med Cato Salsa, er to album alle bør ha i platesamlingen sin. 

Men, nå skal altså dette handle om live-artisten Vidar Vang, singer/songwriteren som i vinter har gledet konsertgjengere fra Mo i Rana i sør til Tromsø i nord, og som beæret Gryllefjord med et besøk lørdag 23.mars. Det kan vi takke den lokale puben Skreien og Vidar Øynes for. Vidar og broren Bengt har siden de åpnet spiseri og pub vært ivrige på å arrangere konserter her ute, ytterst på Senja, og da primært med nord-norske artister. Dette kombinerer de utmerket med mat. De har bl.a. hatt kinesisk, thailandsk og italienske aftener, hvor folk betaler rundt regnet 400 kroner for et strøkent måltid og en fin-fin konsertopplevelse. Det er alltid valuta for pengene, og aldri har det vært bedre enn denne gang. Nå var det amerikansk mat på menyen, og for de 400 kronene fikk folk spareribs (de er allerede legendariske, så er du i Gryllefjord bør de sjekkes ut!), en knakende god hamburger og en dunge med tilbehør. Til dessert var det naturlig nok hjemmelagde brownies.

Nå er maten på Skreien verdt en omtale alene, og Vidar som kokk, servitør og barkeeper fortjener all mulig skryt og kred for at han sørger for opplevelser som de jeg hadde i helga. The Wilhelmsens i veldig glad for at han og Bengt gjør det de gjør. Men, dette er ei musikkside, så da hopper jeg over maten og går rett til hovedretten: Vidar Vang.

Lydmann Morten Buvik kommer gående opp trappa til puben, fra kafé-delen i 1.etasje. Med stødige skritt går han bort til miksepulten, gir tegn til Øynes om at lyset må dimmes, og praten i det halvfulle lokalet fader ut. Scena er rigga med en barkrakk, et lite bord med et glass isvann, ei blå bok, og to gitarer. Så kommer Vang opp den samme trappa, folk applauderer høflig, og han setter seg rolig ned på krakken. Så begynner han å lese. Fra den blå boka. Om minner og betraktninger, fra Bjerkvik utenfor Narvik, der han vokste opp. Han forteller om en ungdom som ikke drakk, gikk først hjem fra festene, og likte skolearbeid. Og selvsagt forteller han om den gang han fant sin stemme, den gangen han ble engasjert som vikar i rockbandet til de tøffeste gutta på skolen, og han øvde som besatt på "Smoke On the Water", som var en av låtene bandet skulle teste han på. Hvordan han gjennom ni-lytting til LP'en In Rock forsøkte å få med seg teksten, men endte opp med at "Frank Zappa and the Mothers" ble ekskludert, mens "the big apple on the mountain" erstattet den kjente verselinja. The big apple! On the mountain!? 

Monologen hans framføres som en av poesiopplesning, av sorten jeg som ble presentert på pubkvelder den gang jeg var lærerskolestudent i Tromsø, lett blandet med noe som lett kan kalles kåseri. Det flyter og engasjerer såpass at selv senjaværinger er lydhøre. Litt gapskratting og småhumring innimellom er de eneste lydene de 30-40 frammøtte lager, og etter rundt ti minutter legges boka vekk og Vang kobler strøm til kassegitaren.

Æ sykle bort Gate 2
I nye svarte fotballsko
Det e vår, det lukte jord 
Sola skinn, det e fri fra skol'n

Vidar åpner med "Hvis Du Ser Ho" fra 8530 Bjerkvik, låten vi spilte på full guffe da jeg, kona mi og et vennepar av oss spilte på full guffe i ei leilighet i London da jeg feiret 50-årsdagen min der på tampen av fjoråret. Den funket utmerket i UK, og den fungerte helt suverent som åpningslåt på Skreien i Gryllefjord. Nostalgisk som den er vekker den umiddelbart gamle minner, fra tiden da sykkelen var min beste venn, fotballen alltid var festet på bagasjebrettet mens jeg og kompisene mine syklet fra løkke til løkke, og enhver ny forelskelse gjorde en liten sneip søvnløs. Noe av punchen i låten blir borte med fraværet av band, men samtidig blir låten enda mer inderlig i helt nedstrippet versjon. Så går han rett over til "Like Fremførr Dæ", avslutningssporet på samme album. Originalt med trommer og piano, men den framstår om mulig enda mer riktig når det kun er mannen og gitaren. En nydelig start på konserten.

Vang forteller oss at han har vært litt treg på avtrekkeren, i og med at han først nå reiser rundt og spiller låtene fra 8530 Bjerkvik og 9 Viser, ett år etter at de ble gitt ut. Han er faktisk så sent ute at han har et nytt album ferdig innspilt, igjen sammen med Cato Salsa, og med et band som bl.a. består av Geir Sundstøl. Det kommer til å bli et bunnsolid album, garantert, og det er bare å glede seg. Men, jeg har fortsatt rundt en time med glede foran meg på Skreien. Konserten fortsetter med "Uten Dæ", avslutningssporet på Vårres Egen Lille Krig, og vi er klar for bytte av gitar. Han tar en gjennomsiktig Yamaha 12-strenger, og vi aner at intensiteten skal skrus opp et par hakk. "Nu Skjer Det" ble skrevet tilbake i 2007. Fram til da hadde han ikke opplevd død i vennekrets og familie, men så var det slutt. Nære venner og familie døde, noen tragisk andre av naturlige årsaker, og han spilte selv i tre begravelser. Gitaren som tas i bruk har han arvet etter Robert Burås, den eminente og gudbenådede gitaristen fra Madrugada og My Midnight Creeps, som Vang vokste opp med. Lyden av gitaren sørger for at alt av hår på kroppen havner i beredskap, og når refrenget kommer står de i giv akt. Vakkert blir et for beskjedent superlativ, for dette er kunst på sitt såreste og vakreste.

Æ savne dæ når æ sætt over kaffen
Æ savne dæ når ungan kommer hjem

Det er alltid tøft å følge opp en låt som "Nu Skjer Det", men etter en applaus som har gått fra høflig til heftig går Vang løs på kveldens coverlåt. Han har oversatt "All I'm Thinking' About", Springsteens låt fra Devils & Dust, og beklager nærmest at låten som egentlig er en hyllest til kjærligheten har blitt til en mørk og passe duster låt med hans nordnorske tekst. Kveldens publikum fortsetter å være lydhøre. Det er fullstendig stillhet under samtlige fjorten låter, og det er en ren nytelse å være tilstede på Skreien denne kvelden sammen med sambygdinger.

En ny runde med den blå boka blir etterfulgt av en inderlig versjon av "Dæ", og en av mine absolutte favoritter fra 8530 Bjerkvik, "Tidlig Mårra". Låten finnes i akustisk versjon på 9 Viser, og den er pinadø enda finere. Vi får servert en fin historie før låten spilles, en historie med datostempling. 2.april 2017 våknet Vidar grytidlig, kl.0515, til et nærmest dørgende stille Oslo. Det var så stille at fuglene hørtes, og dette var så fint at han satt på opptak på mobilen. Han glemte av hele opptaket, sovnet, og våknet til et par timer med fuglekvitter. Senere på dagen fikk han høres at bestefaren var gått bort. Disse lydene heter "Etterstad, 02.04.2017" på 8530 Bjerkvik, og lydmann Morten sørger for at de kommer ut av høyttalerne nå. Det blir en nærmest sakral stemning på Skreien, med et lite innslag av et ølsalg i kassa. Til og med lyden av kassaapparatet var fin denne lørdagskvelden.

"Vårres Egen Lille Krig" er ei av de skjulte perlene i Vangs katalog. Tittelsporet på hans norskspråklige debut er ganske så funky og utfordrende, med synther og et komp som like gjerne kunne ha vært pønsket ut av Grace Jones eller Chic, men låten er også å finne på 9 Viser, og det er naturligvis den utgaven av låten vi får høre, nydelig framført. Vi fikk ikke fiolinen til Lise Sørensen, men Morten Buvik har tryllet med lyden, med en elegant ekkoeffekt og en klang som jeg er sikker fortsatt henger igjen i veggene på Skreien. Vi nærmer oss slutten, og får presentert to nye låter. De lover godt for neste utgivelsen, bare så det er sagt, men når Vidar velger å spille sin største hit mellom dem så forsvant de litt fra minnet mitt. Men, det kan like gjerne ha vært Mack sin skyld. "Æ Og Du (Her Og Nu)" sørger for at 12-strengeren blir tatt fatt igjen, og kveldens mest rocka øyeblikk er et faktum. Det skulla da bare mangle óg, siden låten er en hyllest til Tromsø, og et minne om den første frihelga Vidar og hans kone hadde på halvannet år. Alle småbarnsforeldre skjønner veldig godt hva han synger om.

Så takker Vidar Vang for seg, han skryter litt av sin lydmann, og blir møtt med øredøvende applaus. Vi er muligens bare rundt 40 tilhørere ute i havgapet, men vi klapper som om vi er 500. Stående, og med et krav om mer. Han takker og bukker, og spør om det er en låt vi ønsker å høre før han tar kvelden. Jeg sier passe forsiktig "From the Shadow of Elvis", han sier at den låten er det lenge siden han har spilt, og går i gang med "Ett Forsøk". Det viser seg å bli en perfekt avslutning på kvelden. I hvertfall på det musikalske innslaget.

Folk er fornøyde. En av dem jeg satt sammen med denne kvelden var hjemme i Gryllefjord for å begrave sin far. Konserten ble det perfekte punktum. Rørende. Og min medsammensvorne i rock'n'roll i bygda, Lars Torbjørn, var kokfornøyd med at han ble med. Han var pusk etter ei lei influensa, men er man et musikkmenneske så lar man ikke litt hoste og feber komme i veien for en konsert av dette kaliberet. Lars eier Leirvaag Brygge, der vi arrangerer Leirvaag Musikkfest, og er dessuten sangpedagog, så det ble vekslet noen faglige ord mens Vidar og Morten solgte skiver til gryllefjæringene. Klokka nærmet seg 23:30, og kveldens hovedperson skulle reise tidlig neste morgen. Men, jeg kom i prat med Morten, lydmannen, bodøværingen som gjorde sin første betalte jobb da ha skrudde lyd for Ole Paus i Bodø i 1977 (!), noe som endte med endring i tidsskjema.

Vi bestilte øl, skålte, og begynte å prate. Om Terje Nilsen (RIP), dattera hans som skriver låter som havner på Billboard-lista, om felles bekjente, og om samarbeidet med Vidar. Jeg skjønner umiddelbart hvorfor han er med på reisene rundt om i landet, for han er ikke bare en lydmann. Han er en musikkmann, med bass som instrument. Og, han er en positiv, søkke trivelig fyr. Av den sorten som skaper godstemning og får folk til å føle seg vel. Etterhvert setter Vidar seg ned, og vi prater litt om The Wilhelmsens, om Isak Harbitz, denne hedersmannen som booker konserter for Vang, og som er trommis i dritstilige The Modern Times, og om Liverpool. Selvsagt er han Liverpool-supporter, og rause som vi er så lar vi overbærende et par Man Utd-supportere komme med noen Solskjær-innspill, før DJ for kvelden, Krister Viken, setter på Gerry & the Pacemakers "You'll Never Walk Alone". Det blir litt allsang, som det skal være på bygda, godstemningen blir bedre, og jeg aner at det etter 10-12 halvlitere blir lite skriving dagen derpå. At Krister kjører på med flere Tom Waits-låter gjør ikke situasjonen "bedre". 

Klokka blir bortimot 03:00. Det ble noen halvlitere til. Krister spiller "The Weight" med The Band, den perfekte avslutningen på en strålende aften og natt. Vidar Øynes bestiller en taxi til meg. Jeg og Lars takker Vidar Vang for en nydelig kveld. Gryllefjord leverte. Skreien leverte. Vidar Vang leverte. Søndagen ble historisk tung.