En tilnærmet komplett artist trer fram

Tematikken fortsetter på mange måter der den slapp ved siste korsvei, og den tar oss videre i Wilhelmsens tanker om hvordan ståa er. Og mye av dette omhandler, som tittelen mer enn antyder, at vi har en tendens til å knipe igjen øynene når det vi ser blir for sterkt eller for vanskelig å gjøre noe med. Nå er det ikke slik at vår mann setter seg ned å grubler på hva han skal si med sine tekster. Nei, de bare kommer av seg selv, for i ettertid å avsløre tankene han har rundt tingenes tilstand. Og så vidt undertegnede har oppdaget gjennom et forholdsvis langt liv, er det på den måten sannheta har en tendens til å vise sitt utilslørte ansikt.
Mitt inntrykk er som sist da jeg omtalte Stjolne Mea. Viktor Wilhelmsen omsetter tanker og observasjoner til en ærlig og ren lyrikk. Det er liksom ikke pyntet på noe her, for det som kommer ut må bare være som det er. Og det liker jeg veldig godt.

Når vår mann starter en låt, eller i hvert fall ofte, er det med et seksstrengers angrep på den stille lufta rundt som bare henger der å venter. Med sine akkorder og sin helt spesielle spillestil, river han stilheten opp, og han brøyter vei for sine medsammensvorne, for sine trofaste og svært så eminente våpendragere. Et prakteksempel er åpningslåta "Det Skeive Tårn I Pisa". Her kommer gitaren først inn, og det er som jeg kjenner at lufta rives litt opp, før bandet bestående av Mattis Kleppen på bass, Kenneth Kapstad på trommer, og Bjørn Ola Ramfjord Johansen på orgel, følger etter like tett som skyggene under ekvator. Det går nesten ikke å hoste opp et bedre band enn dette. Jeg vil påstå at denne gjengen er den perfekte konstellasjonen for rock og mer. For det er utrolig imponerende alt det som skjer gjennom denne plata.

Siden sist har jeg fått en større og mer begrunnet respekt for denne helt utmerkede og praktfulle artisten. Ikke at jeg manglet det sist, men etter hvert som tiden har gått og jeg stadig har vendt tilbake til Stjolne Mea, har min beundring og respekt forsterket seg. Når så Knip Igjen Øyan traff meg for noen dager siden, gikk beundringen og den omtalte respekten rett i taket. Det virker som bandet i sin helhet har utviklet en sterkere mer solid grunnmur, og gjennom det fått det som skal til for å fullbyrdes. For fullbyrdet er det utvilsomt. Her snakker vi om små nyanser av forbedring fra sist, for sist (med akkurat samme gjengen) var det så godt som perfekt. Det vil si. Det var perfekt, men denne gangen er elementer som harmoni og groove, av direkte overlegen natur. La det være klinkende klart. Og groove, good People, er musikken sjel.

Viktor Wilhelmsens gitar er som en forlengelse av hans kropp. Ja, jeg vet dette uttrykket er noe utslitt, men det gjør ikke at det er utbrukt. For mannens gitar er virkelig en forlengelse, om ikke av kroppen, så i alle fall av hans sjel. Vi kan merke mannens ånd i gitarspillet som kan beskrives som en fantastisk blokk med mange etasjer. I kjelleren ligger tyngden som sørger for at fundamentet er bunnsolid, og i etasjene lengere opp, kommer strukturene, så tonene og akkordrekkene, og til slutt selve kunsten. Der egenart og signatur utkrystalliserer seg. Jeg har ikke klart, gjennom snart to år nå, å plassere stilen helt (et godt tegn). I små utvalgte øyeblikk kan jeg føle litt på et navn som Sonny Landreth, for i neste å tenke litt på en slags hybrid mellom Mark Knopfler og Chris Rea. Jeg har sågar vært innom en noe (etter min mening) underkjent gitarist og sanger som Dave Matthews.
Nå er jeg ikke verdens største fan av å på død og liv sammenligne den enkelte musikerens uttrykk med den andre, men samtidig klarer jeg ikke helt å la det være. Det er mulig hovedpersonen her blir overrasket over sammenligningene jeg strør rundt meg, men det får han tåle når han servere så jævlig bra musikk. Så inn i granskauen bra musikk.

Platene til Viktor er befriende nær selve livet. Varierte og uforutsigbare - som livet der de små tingene i hverdagen lyser like sterkt som de mer sjeldne øyeblikkene. De som kan dukke opp når du minst venter det. De skinner like sterkt, men med et annet lys, om dere skjønner hva jeg prøver å si. Låter med stort moment og en ustoppelig framdrift går rett som det er over i sarte passasjer der hjertet nesten stopper opp, samtidig som den indre pulsen hele tiden sørger for liv. Og jeg vil dessuten si at mannens dialekt er et viktig verktøy i det å formidle noe med troverdighet, et verktøy like viktig som gitaren han kobler seg til og blir ett med. Og ikke nok med det. Med sitt band, og med deres overbevisende energi og levende ånd, opplever jeg at alt til sammen blir til noe alle med ambisjoner om å låte "komplett", bør strekke seg etter. Musikk i denne gata blir aldri bedre. Og denne gata ligger midt i byen vi kaller ROCK. Jeg bøyer meg i støvet for Viktor Wilhelmsen og hans eminente band. Bøyer. Meg. I. Støvet.