Fra Sulis Til Nashville

En kjapp gjennomgang av Ottars musikalske liv forteller oss at han har holdt det gående i 55 år. Sulis-bandet The Mosquitos er nevnt, og etter et lite mellomspill i Bodø tok han turen til Oslo i slutten av tenårene. Her startet han bandet Country Snakes, ble involvert i TV-serien Landhandelen, spilte inn albumserien Country Fest som solgte mer enn en million enheter, og hadde et særdeles vellykket samarbeid med Claudia Scott og Casino Steel på midten av 80-tallet, noe som resulterte i Spellemannspris. Det ble enda mer anerkjennelse og nok en Spellemann for soloskiva Game of Heartssom kom i 1988. På 90-tallet ble det teater fra scena til Nordland Teater i Mo i Rana, med forestillingen/musikalen Diesel og Karbonade, og enda mer TV. Han ble involvert i serien Hillbilly Highway, først som spesialgjest sammen med Steinar Albrigtsen, senere som programleder.

Big Hand har alltid hatt et nært forhold til Nashville, og har besøkt country-metropolen jevnt og trutt siden slutten av 70-tallet. Byen har vært en inspirasjonskilde for ham, både artistisk og personlig. Han har møtt alle storhetene i bransjen, fra Johnny Cash og Roy Orbison til Waylon Jennings og George Jones, og har dessuten spilt med en hel rekke ikoniske musikere. Av norske artister er Scott og Casino Steel nevnt, og i tillegg bør hans samarbeid med Lillian Askeland, Bjøro Håland og Steinar Albrigtsen nevnes. Som de fleste allerede er fullstendig klar over: vi snakker om en av Norges dyktigste, avholdte og meritterte musiker.

Bandet Ottar har med seg i studio denne gang er naturligvis kremen av musikere her til lands. Roar Øien fra Sugarfoot og Bruce Bouton (Ricky Skaggs, Garth Brooks) bidrar med pedal steel, Petter Baarli og Mike Durham (Kenny Rodgers, Tim McGraw) er elgitarister, mens Daniel Røssing bidrar med vokal og tangenter. Gjestevokalister er Claudia Scott, Sonny Throckmorton (Merle Haggard, Jerry Lee Lewis), Linda Kvam, Casino Steel, Tony Brook og Hannah Huntley. Bjørn Nilsen og Ernst Nikolaisen er medprodusenter på Big Hand 70, i tillegg til å spille henholdsvis gitar, bass, trommer og keyboards. De ni nye låtene er spilt inn i fire forskjellige studioer: WH Studio, Omni Sound Studios i Nashville, Sandy Roots og Roar Øiens Tyrirot Studio i Ler. Mixingen er gjort av Ernst Nikolaisen i WH Studio, mens mastringen er utført av Morten Lund hos Lunds Lyd. Coverdesignet er Bjørn Melbye sitt verk.

Give me that blue angel highway
Takes me away and brings me home
Give me that blue angel highway
It ain’t heaven but it’s close

“Blue Angel Highway” åpner Ottars siste studioalbum, og er en typisk Big Hand-låt, melodiøs og full av lekre harmonier. Som vanlig er det mer Nashville enn Austin i hans musikk, noe annet ville ha vært absurd når vi kjenner hans historie, og ikke minst når låten er å betrakte som en hyllest til nettopp Nashville, Tennessee. En spretten åpning med pedal steel og fart i kompen avløses av et av albumets absolutte høydepunkt, “”Missing Out On Me Missing You”, en nydelig duett med Claudia Scott. Lekker pianotraktering av sorten som kan minne om Tom Waits fra Closing Time, Big Hands sterke røst som framfører det som føles som et partsinnlegg i en skilsmissestrid. Enhver sak har to sider, brudd er tøffe, og noen fortsetter å savne eks-partneren selv om forholdet er slutt. Gammelt nytt, men duetten mellom disse to bautaene er så sterk at kjærlighetstrøbbel føles som en ny oppfinnelse. Det elegante keyboardet som kommer inn når Claudia synger sitt vers pynter veldig opp og gir låten bonuspoeng så det holder.

Vi får en ny duett med “Keep On Talkin'”, og igjen av det fine slaget, selv om tempo speedes opp et knepp eller to. Vokalpartner er Hannah Huntley fra LA-bandet The SLVR Tongues, og den dama kan pinadø synge country. Ottar kan ikke være dårligere og synger som en helt, om bygdesladder, et forhold som bygger på motsetninger, og fine folk som gir faen i hva andre måtte mene. Så følger nok en av mine favoritter, “Hat Pack”. At Ottar ‘Big Hand’ Johansen er nordlending er bortimot ubegripelig når han drar i gang med verselinja “I ride with the hat packdown dusty rails”. Det er lett å falle for fristelsen og sammenligne ham med barskinger som David Allan Coe og Merle Haggard, og det vil heller ikke være feil. På mange måter er det et mysterium at han aldri slo skikkelig gjennom i USA når jeg hører låter som dette, men det er som Ottar selv sier mer penger og business enn talent og musikk i bransjen “over there”. Utrolig kul låt som forteller meg at Ottar har hørt på sin outlaw-country.

Linda Kvam er ei dyktig dame fra Tønsberg som har gitt ut skiver i americana-gata i lang tid, og hun synger den neste duetten med Big Hand, “Don’t Ask Why”. Hun har en hakket mer rocka stemme enn Scott og Huntley, og selv om låten er av det rolige slaget, så byr den på twang-gitar og et komp som er ganske så hardt. En finurlig tekst om utroskap, der struts-metodikk skal glatte over problemene. Eller som Ottar synger, “Baby, don’t ask, if you don’t wanna know”. Seks av de ni låtene på skiva er skrevet av Nilsen, Ottar og Church. “Fishermans’ Shoes” er en cover av Tony Brook, hentet fra hans album Cardinal Sin fra 1999. Originalen er nedpå og av det akustiske slaget, mens Ottar har spritet den opp med perkusjon, flere lag gitarer, samt at Brook er med og synger. En veldig fin låt som fikk meg til å sjekke ut det Brook har gjort tidligere. Der er det mye fint å hente.

I closed the door on the life I knew
And everything I used to do
Have no need for stuff somehow
Someone else can have it now

Med “Long Stretch of Feeling” får vi bevist at Røssing kan mer enn å traktere ymse instrumenter. Han synger sine linjer utmerket, i det som er skivas uptempo-låt. En rekke kule riff, lystig koring og en sang om å lukke dører og gå videre i livet. Albumets andre cover er “The Cowboy Rides Away”, en låt av Sonny Throckmorton, og igjen en duett mellom Ottar og komponist. Originalen er igjen roligere enn den versjonen Big Hand presenterer, og Sonny brukte trekkspill er det pedal steel som preger lydbildet på Big Hand: Fra Sulis Til Nashville. Igjen synges det om å avslutte forhold i livet, og legge ting bak seg. Jeg får litt Tom Russell-stemning, og det er ei stemning jeg alltid har likt.

Så rundes det hele av med en av de beste countrylåtene som noensinne er skrevet, “Help Me Make It Through the Night”. Denne Kris Kristoffersen-perla er allerede udødeliggjort av Kris selv, i tillegg til The Highwaymen, Elvis Presley, Willie Nelson og Tammy Wynette, for å nevne en håndfull. Så, trenger vi flere versjoner av denne låten? Ja, så lenge det er Ottar som gjør den, sammen med Casino Steel og Petter Baarli så gjør vi definitivt det. De har rett og slett lagd en rocka låt som igjen beviser at vi i Ottar ‘Big Hand’ Johansen har å gjøre med en countryartist som ikke står tilbake for noen. Makan!

Det følger en bonus-cd med Big Hand 70, og her får vi en rekke av hans slagere og høydepunkt, bl.a. “Hvis Jeg Savner Deg”, covringen av Townes Van Zandts mektige “If I Needed You”, en duett han gjorde med Lillian Askeland i 1982, “Hverdagshelten” fra solodebuten i 1978, og hele fem låter fra 1992-utgivelsen Midt i Livet.

I går spilte Ottar låtene live første gang på Spektrum Scene i Mo i Rana, og er du i nærheten i dag kan du få med deg andre gangs liveframføring. Spektrum Scene altså. 27.april er det mulighet for folket i hovedstaden å få med seg konsert og bursdagsfeiring. Det skjer på Gamla, og jeg blir ikke overrasket om det dukker opp fintfolk på scena som ønsker å hedre hedersmannen. Her bør folk kjenne sin besøkelsestid. Gratulerer så mye med overstått 70-årsdag, Ottar, og takk for musikken!