Bilde

Herfra Til Gutterommet: Fischer-Z - Red Skies Over Paradise

Jeg føler at det er på plass med en liten forklaring her først, så her kommer den:
I denne serien tar vi turen, som seriens tittel mer enn bare antyder, herfa og tilbake til tiden på gutterommet. Rommet som stort sett var hele vår verden når det kom til privatliv og musikk, og da særlig musikk innen det himmelvide begrepet rock. Rommet som til å begynne med var innredet med oppfinnsomme installasjoner som kunne minne om et stereoanlegg, og som serverte de første virkelige lydopplevelsene, på egen grunn. Rommet som etter hvert fikk et, som var nettopp det, et stereoanlegg – til og med kjøpt for egne midler. Vi drar tilbake dit i denne serien, og vi prøver å huske de platene som omga oss. LP-plater og kassetter.

Den magiske basen

Dette var startgropa, dette var stedet der både de store og små drømmene tok form, der man bare kunne røske tak i den alltid tilgjengelig luftgitaren, og slå seg løs uten at noen la merke til det, eller la seg bort i det (om vi ikke spilte for høyt da). Her kunne vi være oss selv, og det var vi også til de grader. Om det var kroppen til Johnny Ramone vi brøt oss inn i, eller om det var Freddy Mercurys Shure SM-58 mikrofon vi lånte for anledningen, varierte selvsagt like mye som hvem det var vi hørte på. I det ene øyeblikket kunne vi innbille oss at vi var trommeslager Ian Paice i Deep Purple, og i det neste var det bassen til David Graham i Fischer-Z vi dasket løs på. Jepp. Gutterommet som begrep kan aldri overvurderes, for så snart vi hører det ordet, er det, i alle fall for egen del, rett tilbake til da musikken fant oss, og vi fant den. Da er det rett tilbake til den magiske basen, i rommet med panoramautsikt ut mot hele verden, der det var vi, som var kongene av rock.

På platesjappa

På denne første turen tilbake til gutterommet, skal innom sommeren 1981. Dette var bare én av gangene jeg kom inn på platesjappa med penger nok til en helt ny LP-4 plate. Det var den gangen jeg kom ut med Red Skies Over Paradise,Fischer-Z’s kronjuvel om du vil. Og det var aldri en helt enkelt prosess dette med platekjøp. Sånn kunne vi ikke ha det. Jeg gikk jo aldri rett bort til platebardisken og ba om å få den siste skiva til Fischer-Z, eller hvem det måtte være. For det første visste jeg ofte ingenting om bandet før jeg gikk inn for å gjøre en handel (husk, dette var svære greier og absolutt ingen hverdagskost). Denne dagen som vi nå snakker om, hadde jeg ikke peiling på at Fischer-Z var frontfigur John Watts’ band, jeg visste ikke at plata jeg skulle ende opp med var ganske så politisk og at den i stor grad handlet om den kalde krigen. Jeg visste absolutt ingenting om dette bandet, ei heller at jeg skulle ende opp som fan av det. Det jeg derimot visste, var at jeg hadde penger som var like ved å ta fyr, i lomma, og at de kom til å gjøre meg en LP rikere før timen var omme.

Jeg hadde mine fremgangsmåter når det skulle kjøpes musikk. Det fløt jo ikke over av kilder som kunne anbefale eller råde meg til å kjøpe den ene eller den andre plata, og om jeg tok meg råd til å kjøpe et musikkmagasin der plater og artister ble omtalt og anmeldt, endte det som oftest opp med at jeg ga faen i de rådene, og gikk mine egne veier. For det hadde seg jo sånn at jeg leste disse plateomtalene – om og om igjen før jeg fikk nok penger til en ny plate, og når den endelig skulle kjøpes inn, og det var gryn nok på sparegrisen, hadde jeg lest omtalene så mange ganger at jeg rett og slett var gorrlei både dem og platene som var anmeldt – uten å engang ha hørt dem. Det var sånn det stort sett var.
Så det som skjedde på sjappa var at jeg blafret gjennom bunkene til jeg fant en plate som så bra ut. Coveret måtte være tøft, bandnavnet måtte være passe stilig, og så måtte tittelen føles riktig. Når alt dette var på plass, var det bare å puske seg bort til platebardisken for å spørre om det var muligheter for å få hørt den utvalgte – så jeg fikk sjekket om også innholdet holdt mål, noe det så absolutt gjorde den gangen jeg hadde banet meg vei fram til, den for min del episke – Red Skies Over Paradise.

Sykkel med sideveske

Sideveska på sykkelen var vanntett, og ble primært brukt til å frakte avisene Nordlys og Tromsø rundt om i områdene der vi hadde hadde fått tildelt vår avisrute. Både min broder og et par av mine kompiser hadde slike avisruter, og vi tjente våre lommepenger på det viset. Av og til gikk disse hardt tiltjente kronene til å kjøpe ny musikk, og da var selvsagt den vanntette sideveska god og ha. LP-formatet passet perfekt i den veska, og som oftest gikk det unna i en satans fart, både til platebutikken, og tilbake hjem til gutterommet igjen. Det hendte jo rett som det var at det regnet, uten at det gjorde noen forskjell fra eller til. Om vinteren var det bussen som gjaldt, men av en eller annen grunn synes jeg å huske at det var sommer hele året på den tiden. Jeg ser ikke bort fra at det har å gjøre med at det var da vi i det hele tatt hadde penger til å handle inn LP-er og kassetter. Så sideveska husker jeg med stor kjærlighet, her jeg sitter.

Vel hjemme igjen

På denne tiden, altså sommeren 1981, hadde vi som etter hvert har endt opp med å bli The Wilhelmsens, våre foreldres gamle hi-fi på gutterommet, og jeg husker godt ekstasen jeg følte på da jeg endelig skulle spille Red Skies Over Paradise hjemme i eget hi. Den tøffe bassinga til David Graham som hadde gjort et så sterkt inntrykk på platesjappa, ble enda tøffere nå, og John Watts’ særegne stemme ble bare tydeligere og enda mer diggbar. Også hans gitarspill og ikke minst lyden han hadde tilført instrumentet. Den finurlige cymbalbehandlingen til Steve Liddle, og selve tromminga, og alt dette tilsammen som gjorde opplevelsen uforglemmelig. Duden på sjappa hadde kalt musikken for New Wave, en genre vi kjente fra folk som Elvis Costello og Graham Parker, for eksempel. Men for meg var dette en form jeg aldri hadde hørt fremført så enkelt og så jævla genialt.

Fischer-Z hadde blitt en trio da dette, etter min mening, mesterverket dukket opp. Keyboardist Steve Skolnik som spilte så fett på Going Deaf for a Living (skulle det etter hvert vise seg) hadde takket for seg, og albumet skulle bli det som gjorde at Watts, kanskje inspirert av fansen, skulle gå solo noen år, før Fischer-Z atter kom på banen igjen med albumet Reveal i 1987 – da med en helt annen besetning på hele 6 personer. Men det er en annen historie. 

Jeg elsket, og elsker fortsatt dette albumet. Med låter som “Berlin”, “Marliese” og tittelkuttet “Red Skies Over Paradise”, min personlige favoritt “Battalions of Strangers” og den fjonge “Cruise Missiles”, gjorde vei i vellinga og sørget for at både jeg og min gode broder ble livslange Fischer-Z fans. Selv om jeg bare trekker fram fem av i alt 13 låter, betyr det ikke at vi ikke digget resten óg. For det gjorde vi. Min broder hadde muligens andre favoritter enn meg, men sammen så digga vi hele jævla skiva. På denne tiden ble det bare med Red Skies Over Paradise, pluss den nevnte forgjengeren Going Deaf for a Living – som også ble en schläger på gutterommet. Og det vil jeg tro handlet mest om økonomiske forutsetninger. Vi måtte jo også ha andre band i våre liv, noe vi selvsagt hadde. Så vi kunne ikke kjøpe alt vi ville ha.

Musikken forsterker hukommelsen

Det er ikke sikkert jeg hadde husket stort fra min barndom og ungdom om det ikke hadde vært for musikken. Dette er lydsporene i våre liv, knaggene vi, i alle fall jeg, henger de forskjellige hendelsene på. Så snart jeg hører en låt jeg har digga i flere tiår, husker jeg også mye av det som skjedde i livet rundt den da jeg først hørte den. Så musikken er gull verdt for meg på flere enn bare én måte. Jeg kjenner at jeg ikke skal utbrodere noe av livet rundt musikken her og nå, det kan jeg eventuelt spare til min første roman (hvis den noensinne kommer). Jeg vil bare avrunde denne teksten med å si at denne serien Herfra Til Gutterommet, vil ta for seg utvalgte plater fra tiden da vi hadde vår base hjemme hos våre foreldre, da vi levde våre liv på gutterommet, da musikken formet oss. Det er ikke sikkert alle platene vi trekker fram, fortsatt er i våre liv. Enten for at de ikke gir oss så mye lengere, og sluttet å gjøre det gjennom årenes løp, eller rett og slett for at de har gått i glemmeboka som et resultat av lite minneverdig musikalsk innhold. For det var jo noen plater som endte opp som døgnfluer. Rett opp, og rett ned. De vi kjenner best som møkkaskiver, for å si det sånn.

Mer om samme artist