Historien som måtte fortelles

Og skinner det gjør den. Mr. Henry har skapt de perfekte omgivelsene for Dougs stemme. Med den håndplukkede gjengen eminente musikere, og med et touch av magi, har trollmannen Joe Henry lagt alt til rette for at historiene Mr. Seegers gjerne vil fortelle, blir fortalt på den måten de fortjener. Nå tenker sikkert mange at Doug Seegers stemme er så ren og sjelfull, så påvirket av følelser og hjertevarme, levd liv, glede, sorg, erfaring og kjærlighet, at det i seg selv burde være nok, men sånn er det ikke. For at alle disse kvalitetene skal komme riktig ut, og for at vi som lyttere skal få oppleve dem i full rettferdighet, er det uhyre viktig at det er få forstyrrelser med i bildet. Som for eksempel, for mange fjonge effekter, for mye produksjon, og/eller feil instrumentering. Men den fella går ikke en ringrev som Joe Henry i. Ikke denne gangen heller, får jeg nok legge til. Dette er min ydmyke mening, en jeg vil stå ved til verdens ende. Joe Henry er et geni.

Men. Selv om Henry har knottet og styrt både lydbilde og andre ting i helt riktig retning her, er det ikke han som er hovedpersonen. Selvsagt er han ikke det. Det er det Douglas som er. Og mannens avtrykk overskygger alle de andre geniene som er med på A Story I Got To Tell. Sånn er det med den saken. Hans stemme, tilstedeværelse, nærhet og vesen. Hans sanger og historier. Det er disse faktorene som sammen med alt det andre nevnte, gjør denne hans sjette utgivelse, til noe jeg vil kalle et mesterverk i countrygata. Og som tittelen så nydelig antyder, er det her snakk om en historie som må fortelles. Når sånt forekommer, er det alltid troverdighet å spore. Troverdighet, hjerte, lange tankerekker og masse lidenskap. Og alt dette får vi servert her. Det er bare så musikken bryter seg rett inn i deg som lytter, og finner fram dit den hører hjemme. Og om det skulle herske noen tvil om hvor det er, så kan jeg jo for sikkerhets skyld røpe at det er i hjertet. Dypt der inne et sted, der selve livet holder til. I alle fall det som allerede har vært.

Det er litt av et lag vi møter på A Story I Got To Tell. På trommer og perkusjon har vi Jay Bellerose, på alskens strengeinstrumenter og kor - Martin Björklund, på diverse tangenter finner vi Tyler Chester, på pedal steel og diverse gitarer har vi Russ Pahl, og på bass, ingen ringere enn David Piltch. Ellers er det en del andre helter å høre her, og den største av dem er selveste Jackson Browne som er med å kore på åpningslåta - "White Line". Og når vi først er inne på denne åpningslåta, så må jeg rett og slett bare ile til å si at den er noe av det beste og sterkeste jeg har hørt på veldig lenge. Ikke bare er lyrikken helt utrolig sterk, vakker og rett fra hjertet, men måten den blir framført på med både instrumentering, Jackson Brownes koring, og den helt avsindige sangprestasjonen til Doug selv, gjør den til en umiddelbar countryklassiker i samme gate der Hank og de andre store gutta vandrer opp og ned. Nå er det heldigvis sånn at plata ikke slutter å imponere etter den helt nydelige åpninga. Neida. Gjennom 11 helt strålende låter, på en plate helt renska for "fyllere", står pelsen om kapp med hverandre. Det ene håret etter det andre tar faen tute bølgen - på hele kroppen. SÅ vakkert er det.

Denne nydelige New York-eren som altså så dagens lys for aller første gang på Long Island i 1952, har laget en plate jeg definitivt tar med meg videre i livet. For dette er musikk som virkelig betyr noe og som rører ved alt det jeg vil musikken skal røre ved. Man får til og med føle litt på en noe utålmodig dansefot her. Bare peis på "Rockabilly Bug", så skjønner du tvert hva jeg mener. Det er så tøft atte. Denne fyren er rett og slett et funn. Jeg blir så glad at jeg nesten sprekker her jeg sitter. Og når han synger en av mine favoritter (bare favoritter her ser du), "Demon Seed", er det bare så vidt at jeg klarer å holde tårer og sånt noe tilbake. Sanger om forsoning og tro, håp og kjærlighet, rus og nykterhet, om livet i begge ender av skalaen, åpenbarer seg, og alt, alle låtene, blir bare sterkere og sterkere etter hvert som du blir bedre kjent med dem. Alt jeg vil si helt til slutt er: KJØP DENNE PLATA. For Guds skyld. Bare gjør det. Den er verdt sin vekt 10 ganger i gull, og vel så det. Fytterakkern for et album!