Husker du denne?

Musikalsk sett har jeg et ambivalent forhold til utgivelsen som var den første etter at Wings tok kveld. Det er også Paul første album etter at salige John Lennon ble skutt av en jævla idiot. Albumet som ble produsert av selveste George Martin, ble av mange kritikere på den tiden bejublet, og det ble sagt at Paul endelig var tilbake i form. Min ambivalens bunner i at mange av albumets hitlåter dukket opp over alt, og at de dermed ble drept gjennom seigpining. Men, det er jo alltid et men, når ordet ambivalens dukker opp. Jeg har jo tross alt mange gode minner til albumet, og når jeg hører det i dag etter så utrolig mange år, kjenner jeg at utgivelsen absolutt har noe for seg. Det finnes jo musikalsk kvalitet der inne.

Denne musikken minner meg veldig om min mor. Det var ikke få ganger jeg kom hjem fra skolen den våren, og gikk rett inn i et hus der Tug of War var selve greia. Jeg kan også huske at min mor sang til musikken av full hals, uvitende om at noen var kommet hjem. Jeg husker dessuten at hun danset og lo mye til denne plata, noe som vekker en viss udødelig kjærlighet i meg. Jeg kjøpte dessuten gitarboka til dette albumet, i håp om å lære meg noen av sangene (det gjorde jeg ikke), og dermed imponere de som elsket dem.
Dette var en viktig tid for meg. En tid der mange avgjørelser skulle tas, og der noen av disse kanskje ikke var tatt med tanke på mitt eget beste. De ble tatt med bind for øynene, litt påvirket av omgivelsene. Og sånn er det jo når unge mennesker skal bestemme seg for hva som skal bli veien videre inn i voksenlivet. Men avgjørelser ble tatt, og her sitter jeg. Det har jo tross alt gått greit, selv om veien har vært lang og kronglete.

Som stor Beatles-fan, har jeg alltid vært glad i hele gjengen. Alle fire. Jeg er ikke av de som på død og liv må velge en favoritt. Uten John, Paul, George og Ringo (og noen i kulissene), hadde det aldri vært et The Beatles. Og dagens mann, uansett hvordan vi snur og vender på det, var og er et musikalsk geni. Intet mindre. Tug of War, som var McCartneys soloalbum nummer 11, er kanskje ikke en milepæl i musikkhistorien, men gudene skal vite at det satte sine spor i meg. Folk som Stevie Wonder, Carl Perkins, Stanley Clarke og Steve Gadd, var dessuten noen av de kjente artistene som figurerte på skiva, bare for å nevne det.

Idéen med denne serien er å skape litt engasjement her inne på The Wilhelmsens. Vet ikke om dere har lagt merke til at det er mulig å legge inn kommentarer lengst nede under hver artikkel, og det kommentarfeltet bør kunne egne seg utmerket til å dele musikalske minner i. "Husker du denne", er først og fremst et spørsmål og en serie som skal trigge deg som leser til å dele dine minner rundt det respektive albumet som til enhver tid presenteres, og et slikt album vil altså dukke opp her hos oss hver søndag. I så henseende tenker jeg at det er lurt å fremme plater det er en viss sjanse for at folk har hørt - og som dere kanskje elsker eller hater - eller som meg, har et ambivalent forhold til. Derfor starter jeg med Tug of War, som kanskje også, i tillegg, fortjener å bli dratt fram fra glemselen - selv om det i sin tid var en slags pine for noen av oss. Så synes jeg det ligger noe i albumtittelen her. Drakamp, eller tautrekking. Mellom hat og kjærlighet til musikken som utgjør skiva.

OK, da overlater jeg ordet til den som vil ta det. SHOOT!