Hvit kråke med beksvart blues

Skjønt lupe og lupe, fru Blom. Den jobben gjør vi lenge før en omtale er aktuell for oss. Vi omtaler jo som folket nå vet eller bør vite, kun musikk vi setter stor pris på, så lupen er det første vi tar fram. Nå er den prosessen historie, og White Crow ligger atter på platespilleren der den hører hjemme. LP-plata er svart som natta, og Taylor-gitaren med 12 strenger sager seg gjennom lufta med elegant og finfølt presisjon. Mannens stemme karver lyrikken ut mellom kløftene som oppstår i rommet etter bottleneckens vandringer. Tim Scott bruker ekstra tykke strenger på sin gitar, akkurat som Ry Cooder gjør. Dette gjør at aksjonen på gitaren ikke trenger å være så høy, og dermed egner seg bedre for slide.

Med det samme jeg havner i dette topografiske musikk-kartet, får jeg assosiasjoner til Leo Kottke. Bittelitt på grunn av stemmens karakter, men mer på grunn av lyden og atmosfæren Ledfoot skaper med gitaren. Særlig på førstelåta "Dead Man Can Do", men også senere ut på skiva. Det har selvsagt noe med at både Tim og Leo benytter seg av gitarmerket Taylor, og det har definitivt noe med kombinasjonen bottleneck og flasjonettoner å gjøre. Nå skal jeg ikke henge meg opp i dette med gitarens vide verden, men tenker at det er på sin plass å nevne noen følelser jeg sitter her med.

Fortellingen om Ledfoot, eller rettere sagt Tim Scott McConnell, er like lang som den er spennende. Han er blitt covret av størrelser som Bruce Springsteen, og han har blitt personlig plukket ut av sjølvaste Bob Dylan. Dette for å varme opp for ham på turné. Ikke småtteri det altså. Uansett hva eller hvem, så er denne fyren en helt strålende artist, både som låtskriver og gitarist, og ikke minst som liveartist. Jeg har sett han selv, så dette vet jeg.

Vår mann bor altså i Norge, hvor han vel var da han lanserte sin solokarriere under navnet Ledfoot, og nylig spilte han fanden tute en uforglemmelig rolle som en demonisk pengeinnkrevende mafioso, i høstens store norske NRK-serie «Exit» - eller så har jeg blitt fortalt.

Jeg håper for all del at du ikke henger deg for mye opp i mine sammenligninger med Leo Kottke, for hvis du er fan av den karen, vet du at han er et kapittel for seg. Det er bare detaljer i musikken til Ledfoot som gjør at jeg for anledningen drar fram Kottkes navn.
Når det kommer til Ledfoot og hans blues, for vi må kunne slå fast at det han driver med først og fremst er blues, så er den av det heller mørke slaget. Uttrykket har blitt kalt Gothic Blues av forskjellige sjeler, og når jeg smaker på det ordet, så kjenner jeg definitivt smaken av Ledfoot. Men uansett hva stilen blir kalt av diverse folk, så er den svart nok til å være mørk som selve natta. Nå stammer jo bluesen i all hovedsak fra de afrikanske amerikanerne, så vi kan kanskje i så måte si at den er svart uansett. Men når vi nakker om Ledfoot, så er den svart mest på grunn av mannens sjel. Han skriver mørke og til tider dystre tekster, selv om det ofte er små sprekker her og der som slipper inn både lys og håp. Hans totale stil er også beksvart i sitt uttrykk, det er i alle tilfeller min oppfatning.

Gitaren pløyer dype smale stier inn i en ellers ugjennomtrengelig skog, og på disse stiene trives den lyriske stemmen. Det kan nesten virke som at de sju årene som har gått siden sist Ledfoot var plateaktuell, har skapt en lengsel som nå endelig får sitt utløp. Låtene er av god kvalitet, og en av de - "You've Gone Astray", har festet seg så hardt på bæreveggen i min sjel, at jeg ikke kunne fjernet den med sprit, om det var det jeg av enn eller annen uforståelig grunn, ville gjøre. Og den er ikke alene. Det er flere låter som skiller seg litt ut for meg, men siden jeg er så grei som jeg er, lar jeg heller leserne finne ut selv hva som er hva på låtfronten her.

Jeg sier som Ledfoot gjør det i "This Wayward Son":

There’s a black crow I follow every night
With a pack of wolves a running by my side
Through a darkness as dark as any mind
With a full moon hanging dead up in the sky
There’s no undoing all that I’ve done
There’s no forgiving this wayward son

Jeg tør påstå at dette er god medisin for deg som omså bare har et snev av blues i deg, og for deg som setter pris på god musikk. White Crow er et album å bli jævla glad i. Jeg er det.