Innertier Tre Ganger På Rappen

The Wilhelmsens lesere trenger neppe en grundig introduksjon av The Devil and the Almighty Blues, men en god ting kan aldri nevnes for ofte, så her er de kalde fakta. De er jo selvsagt et norsk superband, om vi har et her i landet, for hver eneste fyr i dette bandet har vært med i minst et kult band tidligere. Vokalist Arnt O. Andersen var frontmann i det steintøffe garasjerockbandet The Goo Men, Oslo-bandet som slapp noen heftige skiver i årtusenets første tiår. Andersen synger, vræler og hyler med en stemme som er en god blanding av Ozzy, Daltrey og Rob Tyner. Petter Svee var gitarist i samme band, og har dessuten gledet oss med stilige riff og brillefine soloer med The Indikation. Torgeir Waldemar Engen spilte bass i The Goo Men, men har gitaristoppdrag i The Devild and the Almighty Blues. I tillegg har han jo ei prikkfri solokarriere gående, hvor No Offending Borders (2017) endte opp som årets album for undertegnede. Fyren er brutalt dyktig. Men, et superband har selvsagt mer å by på, og i Kim Skaug har de altså en bassist av det kuleste slaget. Mest kjent er han for bassiseringen i The Good The Bad & The Zugly, og da skjønner alle at vi snakker om en type som vet å kompe tungt, heftig og stilfullt, alt etter behov. Femtemann i bandet er trommis Kenneth Simonsen. Han er lett en av landets kuleste med trommestikker, en status han har opparbeidet seg etter å ha spilt for såpass ulike artister/band som Vidar Vang, Shit City og ikke minst The Dogs. Hah, det er pinadø bandet sitt!

TRE ble spilt inn i Paradiso Studio og Lortpels Studio i løpet av 2018. Miksingen foregikk i sistnevnte studio, eid av Petter Svee, mens masteringen ble gjort av Fridtjof Lindeman hos Strype Audio. Petter er den som har vært mest involvert i selve innspillingen, naturlig nok, samt at han har sørget for et jævlig stilig coverdesign. Selve frontcover-bildet er tatt av Bjørn Anders Nymoen, mens bildet av de fem herrene som åpenbarer seg når du åpner opp coveret er sammensatte bilder av dem, tatt i studio. En artig liten sak rundt akkurat dette innside-bildet er at det tyske promoselskapet klagde på det de mente var det samme promobildet for tredje gang på rad da de fikk oversendt bilder og info om TRE. Hvis du sammenligner bildene på de tre skivene så ser du at så ikke er tilfellet, men også hvorfor tyskerne trodde det. Fra hvert album har de skiftet posisjon på to av bandmedlemmene, denne gang Kenneth og Kim, og dessuten er de to år eldre siden forrige utgivelse. Skiva gis ut av Tromsø-labelen som snart blir trøndersk, Blues For the Red Sun, drevet av Robert Dyrnes og Kari Westergaard.

Lick the wounds
Dry your tears
Salt the eart

På mange vi føles TRE som verdens beste cowboystrekk. Du vet når du slenger deg nedpå sofaen, god og mett, og slumrer til lydene i huset. Lydene fra TV'en som forsvinner nå og da, i takt med at du sovner, unger som kommer med uviktige spørsmål som ikke krever mer av deg enn at du svarer "ja" eller "nei" eller sier hvor noe er, og som tillater at du slumrer vekk igjen. Her er det låter med seige og behagelige riff som gjør meg salig, tjukke deilige basslinjer som bare mater på, og låter med så mange ulike partier at det minner om progrock innimellom. Ta "Salt the Earth", f.eks., som åpner med at Skaug spikrer ut retninga i godt og vel et halvt minutt, før så Simonsen kakker forsiktig på symbalene sine ispedd noen slag på tammene. Dette foregår i rundt regnet et minutt, mens gitarene til Svee og Waldemar Engen forsiktig og nesten umerkelig sniker seg inn. Etter 2:45 blir det så full fart i gjengen, og et halvt minutt etterpå kommer Arnt inn med sine velvalgte ord, med pondus og kult som fy. Så, 6:40 inn i låten, roes det ned, det blir fuzza fingerspill, en feit gitar som spiller ut ei melodilinje, og jeg havner i dette salige moduset igjen. Et modus som bygges opp og tones ned i løpet av fire minutter, før vi igjen får et par minutter med fest på tampen. Ah, for et åpningsspor.

"One For Sorrow" byr på et jævlig stilig kor, et kor som er utvidet med Kristine Marie Aasvang, også kjent som The Secret Sound, ei dame det virkelig er verdt å stifte bekjentskap med om hun skulle være ukjent for dere. Flust av gitarer, ofte tostemte, fuzzbass, tung og seig hamring, og en vokalist i toppform. Igjen er det rom for å forsvinne inn i en drømmeverden i første del av låten, men etter tre minutter tar de på seg rock-jobben og dæljer løs ivrig og steintøft. "Lay Down" er en mer klassisk rocker, av sorten band som Free og Ten Years After kunne ha spilt inn rundt 1970. Selvsagt gjør Andersen, Svee, Waldemar Engan, Haug og Simonsen det på sitt særegne vis, og dette er en av bandets absolutte styrker. Alt de gjør er umiskjennelig The Devil and the Almighty Blues. Soundet. Gitarene. Kompet. Vokalen. Og det er så innihelvete fett og gjennomført.

Can you see those diamonds
Saw what you hid, deep inside
Way too heavy to carry
Way too precious to hide

Vi får ikke altfor mange låter denne gangen heller. Seks i tallet, som på de to foregående skivene. Igjen varer hele herligheten i drøye tre kvarter, og som vanlig føles det som om vi får presentert minst ti låter. "Hearts of the Mountain" åpenbarer seg etter at skiva er snudd, og igjen åpnes det med slumrestemning. Fuzzbass, ei rolig takt, Arnt som synger behagelig intenst, og gitarer som minner meg om Gorham/Robertson. Dette er koselåten på skiva, kun forstyrret av et smått voldsomt gitar-, bass- og tromme-angrep etter at fem minutter er passert. Angrepet varer i drøye to minutter, før Arnt kommer og henter oss inn igjen og får låten trygt i havn. 

Vi snakker om et band som, til tross for å gjøre sin særegne greie, aldri står på stedet hvil. De utvikler seg hele tiden, med tung og heftig blues i bunn, og har endt opp med å lage tre album som er inspirert av det meste av den seige, tøffe, riffbaserte rocken som ble lagd i perioden 1967-1976. Et godt eksempel på det er "No Man's Land". Her hører jeg litt ZZ Top, litt Stones, litt garasjerock type MC5, og masse bredbeint og stilig norsk rock'n'roll anno 2019. Dette er låten som fort havner i mine spillelister, fordi den er umiddelbar, nynnbar og med hit-potensiale. Og, dritstilig, selvsagt. Riffet alene er verdt prisen på LP'en. Og vel så det.

TRE rundes av med "Time Ruins Everything", låten jeg må innrømme er favoritten min etter 5-6 gjennomlyttinger. Steinhard psychrock og stoneraktig fra start, etter litt forsiktig gitar- og bassplukking, i samme gate som Graveyard, Whitchcraft og King Buffalo, før de nok en gang tilrettelegger for denne cowboystrekken midtveis. En overgang som ville gjort selv King Crimson misunnelig, forsiktig gitarplukking, Simonsen som berører symbalene som en jazztrommis, og en aldeles nydelig gitarsolo, en gitarsolo som går inn i neste og siste parti av låten. Karene sier takk for denne gang på strøkent vis, som de har for vane. Og The Wilhelmsens gleder seg til 2021, seks nye låter, og et bandfoto med minimale endringer.

Vi må nok belage oss på å vente før de er å se på ei scene her i Norge. Men, karene skal ut på en liten Europa-turné i april/mai, så har du anledning til å flytte på deg så kan du få med deg The Devil and the Almighty Blues på følgende steder:

28.04.19 - SUN - DE - Hamburg - Knust - w/ Stoned Jesus
29.04.19 - MON - NL - Groningen - Vera - w/ Stoned Jesus 
30.04.19 - TUE - DE - Dresden -  Beatpol - w/ Stoned Jesus 
01.05.19 - WED - DE - München - Feierwerk - w/ Earthless 
02.05.19 - THU - DE - Wiesbaden - Schlachthof - w/ Earthless 
03.05.19 - FRI - DE - Berlin - Desertfest 
04.05.19 - SAT - NL - Nijmegen - Sonic Whip
05.05.19 - SUN - UK - London Desertfest 
06.05.19 - MON - FR - Paris - Petit Bain - w/Colour Haze
08.05.19 - WED - AU - Wien Arena 
09.05.19 - THU - AU - Salzburg Rockhouse 
10.05.19 - FRI - AU - Stuttgart Universum - w/ Colour haze 
11.05.19 - SAT - DE - Cologne - Club Volta