Sirkelen symboliserer evighet, det tar den tiden det tar.

Jeg påstår på ingen måte at Krønsh er et slags Black Keys-plagiat eller det som verre er. Niks. Ikke i det hele tatt. Det har seg bare slik at jeg tenkte på den eminente duoen den første gangen jeg hørte de tre herrene som utgjør trioen fra det høye nord, og det er gode greier her i kneipa.

Woodland ute med sin tredje fullengder, "Bad Days In Disguise", og The Wilhelmsens har kun et anstendig råd å komme med etter å ha varmkjørt vinylen: Ta på joggeskoene og løp å kjøp!

Innholdet er like fargerikt som selve innpakningen, gitarene gråter og Marie Kristin Dale synger sanger som er spunnet ut av et tap og en påfølgende identitetskrise. Sammen med sine våpenbrødre, og på grensen til å miste all forstand, har hun skapt en musikalsk topografi som balanserer mellom Texas blues og rock - og litt til.

Bård Christiansen kan fort oppleves som helt typisk. Som noe vi har hørt tusen ganger og har mer enn nok av fra før. Men det er bare helt til vi skjønner at "typisk" er selve greia, og at det er den greia vi alle er ute etter når oppgjørets time kommer. Typisk rock'n'roll med alle de riktige elementene i seg. Mye Amerika - the land of plenty, litt hjerte utenpå den åpne skjorta, litt nordisk blues, og en dose god låtskriving.

"TRE" er The Devil and the Almighty Blues sitt tredje album, og det tredje på Robert Dyrnes og Kari Westergaard sitt selskap Blues For the Red Sun. Tromsø-labelen og Oslo-kvintetten har så langt vært en perfekt match, så forventningene har vært usedvanlig høye i forkant av årets utgivelse.

Ray Moon Band er noe så sjeldent som et band fra bygda som spiller egenkomponerte låter, og som attpåtil har et låtmateriale som er storveis. De tre herrene kommer fra Senja, Målselv og Balsfjord, og vi kan trygt si at Midt-Troms har fått et band å være stolt av.

Bjørn Berge har så vidt jeg har forstått blitt en del av norsk folkrocks flaggskip gjennom de siste par tiårene, Vamp.