Krohnisk bra av Michael

Michael Krohn – Søvnløse Netter (Drabant Music)

Men fyren vi snakker om er alt annet en fersk i gamet. Ei heller er han ubeskrevet og ukjent. Fyren vi snakker om er en av de virkelig store skikkelsene i norsk rock. Vi snakker om gutten som klaska skinn i legendariske Kjøtt. Om frontfiguren, poeten og sangeren i minst like legendariske Raga Rockers. Vi snakker om Sterk Naken og Biltyvene, Easy Riders og Tom Trussel eller Micky Faust. Den levende rockelegenden som runder 60 den kommende sensommeren. Tenk det.

På Søvnløse Netter revitaliserer, eller omtolker Michael Krohn ikoniske klassikere fra hele sin karriere, og han gjør det med stil. Selvsagt gjør han det. Det er her rocken sklir over i det bejublede americana-begrepet, samtidig som den beholder den skyggefulle atmosfæren. Det er her den messende rockeren legger om til croonerdekk, finner landeveien og kaster skinnjakken til fordel for en mer luftig og elegant kavaj. Det er her harde riff og tunge slag veksles inn i en mer detaljrik og gjennomsiktig valuta, og kles naken. Avslørende naken. Og det eneste som avsløres er låtenes kvalitet. De holder mål. Står der som bautaer på rekke og rad mot horisonten. Et Stonehenge i norsk rockeflora.

Det spørs om vår mann, vår nasjonale sjefsrocker, hadde fått med seg den gjengen han leker med på dette albumet om han hadde vært skruen i vårt lille tankeeksperiment. Det er vel heller tvilsomt. Men Krohn i sanntid med sin historikk og sitt episke selv, har fått den gjengen med seg. Og det er de som er mest heldige. Kremen av dagens utmerkede musikanter. Geir Sundstøl, Amund Maarud, Bugge Wesseltoft og Kenneth Kapstad, for å nevne noen. Og med dette laget gjør han de gamle klassikerene om igjen, i en helt ny drakt.

Selv var jeg aldri en Ragarocker. Du vet han som satt å venta på at den neste skiva skulle treffe butikkhyllene. Han som sto fremst foran scena da moderskipet slo de kolossale dørene sine på vid vegg, og skrek så drøvelen dasket mot monitorene fremst på scenekanten. Jeg var opptatt av andre band da Raga Rockers herja som verst. I glansperioden på 80-tallet. Teit nok, vil jeg si sånn rent retrospektivt. Men kan det hende at jeg har en fordel når det nå handler om den nye Michael Krohn? Gudfaren som egentlig kan gjøre hva faen han vil, og som aldri bør få seg en på kjeften fra dagspressa. Er det en fordel at jeg ikke fikk Raga inn da de pulserte i klubbene rundt omkring i byene? Jeg håper ikke jeg har denne fordelen, og jeg tror at den gamle fanskaren fortsatt digger Far.

Krohns enestående rock’n’roll-poesi kommer bedre fram her på Søvnløse Netter. Det vil si bedre enn før i sin opprinnelige innpakning. Og jeg regner med at det er akkurat det som er meningen. For meg, som aldri var den største Raga Rockers bejubleren, men som er det nå, og har vært det i et par år, funker albumet jævlig godt. Jeg digger også forgjengeren Unwanted fra 2017, og mener at Krohn fortsatt har mye å gi oss som lever for og av musikken. Som den enestående figuren han er, er det etter min mening fortsatt mye å forvente seg fra han. For han er Michael Krohn. Norsk rocks ubestridte konge.

Så, hvis Søvnløse Netter hadde kommet ut av intet, fra en helt ukjent ung mann, ville nok albumet tatt pusten fra enhver “kjenner” av rock – kjenner av hva som helst. Det er min påstand. Med sine helt sensasjonelt geniale tekster og sin briljante innpakning og fasong, ville det satt fyr i trubadur og americana-teltet, og sørget for at fenomenet hadde stått over for helt nye krav, og helt nye støvletter. Men som sagt. Dette er legenden Michael Krohn. Alle vet hva han står for og symboliserer. Han har laget et helt nydelig album, et album som står fjellstøtt – selv med den merittlista han tross alt har.

Krohn befester med dette sin posisjon der han står så farlig og trygg bak sigaretten og de mørke brillene. Og han gjør det med stil og blytung troverdighet. Litt sånn crooner-aktig og overlegen i rockens americanalandskap, står han der.
Og til spørsmålet i ingressen. Hva ville vi sagt om det hadde vært snakk om en helt ny skrue? Vel, svaret kan bare bli: “Fy faen mann”! “Har du hørt debutskiva til han derre Michael Krohn”? “Den er faen tute meg helt genial”. Men vi sparer på kruttet og utropene. Vi snakker tross alt om Michael Krohn.