Meget sterk debut fra Monalia

Monalia hører til i siste kategori. Det som først høres interessant ut, noe som for min del betyr at noen av de rette elementene er fint tilstede, vokser litt og forandrer karakter til neste gang du hører det. Og sånn fortsetter det helt til du skjønner at du virkelig har med noe genuint bra å gjøre. Eller for å si det som det er. Monalia har i løpet av en liten uke forplantet seg så godt i systemet mitt, at jeg har endt opp som blodfan. Intet mindre. Musikken de serverer har et unikt sound, og alle fem medlemmene er så viktig for nettopp dette, at jeg rett og slett har tatt meg selv i å tenke: Dette bandet har skjønt det. De har virkelig skjønt det.

For man klarer bare ikke å balansere en kvintett så jævla bra uten å ha skjønt noe. og det de utvilsomt har skjønt, er hvilken rolle den enkelte skal ha i bandet - utover det å spille på sitt instrument, og ikke minst, har de skjønt at sangene og selve uttrykket bør stå i sentrum for det hele. Og nettopp det skjer her på So Much Better. Gitarene lever hele veien. De puster og de kommer seilende inn som dønninger mot land. Det samme kan sies om kompet, primært bassen og trommene. De lever sammen og er hele tiden med på å skape det låten trenger. Så har vi stemmene. Sjelden har jeg ført stemmer som passer så jævla godt i lag. De synger sammen som strenger på en nystemt Stradivarius, sender ut uimotståelige vibrasjoner, og legger seg på sjelen som et varmt teppe etter timer ute i isødet. Og til sammen, når alle elementene leverer, enten nede i en dyp dal, eller når låten får sitt løft, er de en fryd å lytte til.

Monalia kaller stilen, uttrykket de opererer i - "Fjellsurf". Og det kan jeg for så vidt gå med på, for låtene surfer jo så elegant over fjellene, akkurat som en vind fra det melankolske nord. Langs dalfører, og helt opp til toppene.
Noe jeg setter ekstra stor pris på med dette bandet, er at de har maktet å utstyre samtlige låter med et naturlig løft der inne i de forskjellige strukturene. Dette er selvsagt med på å sørge for at det aldri blir kjedelig. De har nemlig ikke gått i den fella der alt blir til over samme lest. Metodene for låtoppbygging varierer hele tiden (or so it seems), og gir dermed sluttresultatet sin unike struktur. Gull verdt i en verden full av uniformert popmusikk.

Dette helt utmerkede orkesteret består av: Stine Helén Tunstrøm på vokal, Terje Halmrast på vokal og gitar, Svein Petter Nilsen på gitar, tangenter og mandolin, Bendik Dræge Orvan på bass, og sist men ikke minst, Vegar Eriksfallet på trommer og perkusjon.
Monalia byr på et musikalsk landskap fylt med store og nydelige kontraster. Her går det fra det tunge og mørke til det lette og lyse, alt balsamert i et slør av deilig men håpefull melankoli. Dette er virkelig musikk å drømme seg bort i, musikk som gir deg ekstra drivstoff langs endeløse landeveier, musikk du reflektere over livet til, musikk du vil lytte til. Og som sagt, musikken vokse på den måten fjellene åpenbarer seg i det man kommer ut av den trange, klaustrofobiske tunnelen. Monalia debuterer med andre ord med et jævla sterkt album.