Mystiske Gjøglere Imponerer

Er man høvelig veloppdragen så svarer man óg på e-poster. Det gjorde jeg, etter at jeg hadde saumfart www uten å finne et eneste spor av bandet. De har ikke egen Facebook-side, skiva er ikke nevnt i noen medier, og ikke ante jeg hvem jeg sendte svaret til. Etter 4-5 "ordvekslinger" ble jeg heller ikke nevneverdig klokere. Heller tvert imot. Det jeg vet er følgende:
- vi snakker om en mann, noe jeg for såvidt skjønte etter å ha hørt vokalen
- bandet er ikke på plass ennå, så foreløpig er det bare to gjøglerhoder
- det andre hodet er hans medsammensvorne madam, som korer og banker på kubjelle
- jeg er den eneste som har fått tilsendt låtene, som ligger på Spotify
- de ti låtene holder et skyhøyt nivå
- jeg har fått et nytt favorittband
- dette må alle som liker garasjerock, powerpop og psykedelisk rock sjekke ut

Jeg har allerede spurt noen i Tromsøs musikkmiljø om de har hørt om Jugglers Head, men det har altså ingen. Nå kjenner jeg at den gamle KISS-følelsen kommer snikende. Den gang ingen visste hvem som skjulte seg bak maskene, historiene om hvem de kunne være ble mer og mer fantastiske, og Paul Stanley, Peter Criss, Ace Frehley og Gene Simmons var åpenbare pseudonymer. Nå har ikke "vår mann" antydet at hemmeligholdet er en planlagt greie, men mer et resultat av at han ønsker at det skal være fokus på musikken. Det er lurt, for den er virkelig noe utenom det vanlige.

Hvis jeg skulle komme med en semi-kvalifisert gjetning så vil jeg tro at vi snakker om a) en konservatorium-utdannet musiker som allerede spiller i et annet band eller tre, eller b) en kar som har brukt mange timer på gutterommet og i kjelleren, mens han har øvd til fingrene blør. Gjetningen gir seg selv etter å ha hørt på skiva, for her er det så mye vanvittig bra gitarspill, bassganger som krever terping og trening, synth-traktering ingen tar på rappen, og tromming som er rytmisk og kul. I tillegg er dette låter komponert av en musiker med bred musikksmak, som bare må være veldig godt bevandret i rockens og popens historie.

Albumet har havnet i boks på en relativt impulsiv måte. F.eks. så har ikke studio blitt benyttet. "The Juggler" har hatt en musikkbag bestående av lydkort og mikrofoner, og så tatt turen til nærmeste øvingslokale hver gang en ny låt-idé har oppstått. Målet har vært å få låten på «tape» så fort som mulig, hovedsaklig for å beholde energien ved å spille inn "ferskvare", men også for å klargjøre hodet for nye ideer.. Det er disse spontane opptakene som utgjør albumet. Det røde «Recording» skiltet har vært en selvskreven del av musikkbaggen! Det var i utgangspunktet aldri noen plan om å lage et album, men låt-ide på låt-ide kom poppende ut, så da var det bare å kjøre skytteltraffikk mellom kåken og øvingslokalet. Etterhvert så det ut til å kunne bli en EP, før det plutselig vokste det seg til å bli en fullengder, eller en dobbelt-EP som de selv liker å kalle den. Bortsett fra mastringen har hele albumet har vært DIY fra start til slutt, deriblant miksing. Fokus har ikke vært å få hvert instrument til å skinne, men heller beholde den noe råe lyden av de impulsive opptakene. Det beste av alt? Nye låter er på gang allerede.

Det første som fanget min oppmerksomhet da det funky åpningssporet "36-Hour Spree" kom ut av høyttalerne var den vanvittig fete gitarlyden på sologitaren. I tillegg merket jeg meg at det fuzzy ska-aktige riffet ble byttet ut med et langt mer framoverlent og poppa riff i refrengene. Det er i det hele tatt mye gitar på denne skiva, og "vår mann" er en særdeles dyktig kar med seks strenger. At han behersker fire strenger er det heller ikke mye tvil om, og jeg digger at han ofte kjører bassen gjennom bokser som vrenger lyden. Fuzz-bass er tøft. Som om ikke det er nok så legges det på fete synther her og der, og han er en mer enn habil trommis. Trommemønstrene er planlagte og meget godt gjennomført. Lydbildet og melodien kan innledningsvis minne om band som The Clash og Wire, men etterhvert sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har hørt en låt av Ron Gallos nærmeste samarbeidspartner, og at låten i siste liten ble fjernet fra hans debutalbum Heavy Meta.

Det er ikke vanskelig å finne referanser fra 60- og 70-tallet på Jugglers Head, men det føles allikevel langt mer naturlig å sammenligne med dagsaktuelle artister. Som Kyle Craft, LA-rockeren som har sluppet tre album etter den brillefine debuten i 2016, Dolls of Highland. På "No Fight For Love (She's Mine)" er det igjen flere lag med gitarer, taktskifter som kan få noen og enhver til å se seg om etter et dansegulv, og ei basslinje som vil få den største surkeluren på planeten i godt humør. I gjøgleren vår har Mr. Craft en musikalsk åndsfrende. Nå er det uansett sånn at de fleste av dagens band og artister har latt seg inspirere av de virkelig store i musikkhistorien, og hvem har vel inspirert flere musikere enn The Beatles? Ikke noen, tror jeg, og med "Lucky 13th Street" er det klare linjer tilbake til The Fab Four anno 1968, og særlig da The White Album og låten "Revolution". Men, og det er ofte det som skiller de som låner med kløkt og de som plagierer uhemmet, Jugglers Head gjør det med en finesse som er en mestertyv verdig, og så lekkert at man glemmer Paul, John, George og Ringo like fort som de kom inn i skallen.

For at jeg virkelig skal ta av etter å ha hørt et nytt album så er det en del kriterier som må være på plass. Det åpenbare er at låtene må være bra. De må fenge på et eller annet nivå, melodiene må treffe, og jeg må definitivt føle at de føles som ferskvare. I tillegg er det åpenbart at det må være en viss kvalitet over det som gjøres på de ulike instrumentene. Det trenger ikke føles som stor kunst hvert eneste sekund, og det må virkelig ikke være revolusjonerende på noe som helst vis, bare instrumenter som låter fett og behandles av en eller ei som legger ned nødvendig innsats. Gitarlyd er essensielt, komp må være dynamiske og stødige, en del hakk over det den lokale kompisgjengen lirer av seg til dansen på den lokale puben. Og så bør det være såpas mye variasjon at jeg ikke føler at det er den samme låten som gjentas med små endringer. Vi snakker ikke om å spille seg gjennom alle sjangre og hele musikkhistorien, men at det såpass eklektisk at det ikke blir kjedelig. På disse områdene scorer Jugglers Head høyt på skalaen, og skivas største styrke er at det aldri blir satt og kjedelig.

Ta "She's a Pistol", for eksempel. Om jeg i dag fikk vite at låten ble sluppet 24.september 1971, og at den er å finne på Electric Warrior, så kunne du ha klart å overbevise meg om det. Vokalen er alvorlig lik Marc Bolan, og gitarspillet enda mer likt. Det hele låter som et påskrudd T. Rex, samtidig som jeg ikke finner noen låter i bandets katalog som er veldig lik denne rakkeren av en låt. Det er pinadø en strøken jobb å lykkes med noe sånn. Når vi i tillegg får servert Santana-takter med "Girl In the Flower Dress", kombinert med noe som kan minne om en Grateful Dead-sang fra tidlig 70-tall, så skjønner alle at dette er varierte saker. Samtidig som det er noe genuint og særeget over det hele, som om låtene er inspirert av de store mestere og kjørt gjennom ei kvern som sender dem ut i 2019-drakt.

Et par av låtene på det som en gang forhåpentligvis blir B-siden av en LP tyder på at Jack White er en musiker ekteparet setter pris på. Sjekk ut avslutningssporet, "Basement Bar", en monoton stomp-aktig rocker, som bare durer og suser av gårde. Mer instrumentert enn White Stripes, Dead Weather og Jack på egenhånd, men med samme nerve i oppbygningen som rockeren fra Detroit. På samme vis er "Passed Out By Your Door" mer enn et vink i retning Queens of the Stone Age. Intens rock'n'roll, med en fot i 60-tallet og The Doors-leiren, og den andre i godt selskap med Josh Homme.

Det er fryktelig vanskelig å velge seg en favorittlåt på Jugglers Head, til det er det for mange perler her. Men, "Queen Lady V" er i nærheten av å fungere som det. En sprek og forholdsvis straight rocker, uten noe fiksfakserier, men som allikevel tar meg med guarden helt nede. Jeg lar meg rive med på samme vis som jeg gjorde med The Bishops selvtitulerte debut fra 2007, og ender opp med å glise for meg selv. Nydelig koring av fru Gjøgler, en energi som tyter ut av høyttalerne, kubjeller som kler lydbildet perfekt, og en akkurat passe lang solo. Og så er det låten jeg lettes kan relatere meg til, "Long Legged Brunette". Nei, jeg har ikke hatt en kjønnsskifteoperasjon, ikke har jeg blitt brun i luggen, og jeg er fortsatt kort i labbene. Men, jeg er så heldig at jeg har ei dame i hus som passer beskrivelsen perfekt, og da er det kult at låten som på et vis tar for seg henne er perfekt. Orgel, kule gitarer, en noe stakkato melodi i Led Zeppelin-territorium, og nok dramatikk til å beskrive disse deilige skapningene.

Powerpop-killeren på albumet er "Is This Love?", en cover av Cake hentet fra Motorcade of Generosity (1997), en låt som oser av iskald pils på stranda, en brisen skalle, lettkledde kropper og full chille-modus. Jeg får lyst å spankulere rundt med sand mellom tærne, hodetelefoner på skallen, og myse på omgivelsene bak solbrillene, til tonene av denne perla. Riffingen er deilig poppa, vokalen strøken, takta av sorten som får selv den mest sidrumpa knallis til å røre på godfoten, og gitarkrydringen av ypperste merke. Faen, jeg har blitt blodfan av Jugglers Head, og kjenner at det på en litt skrudd måte er godt at jeg ikke vil få selskap av fryktelig mange i denne eksklusive klubben. Men, jeg kan ikke annet enn anbefale denne skiva på det absolutt varmeste, for hvis ikke dette er musikk som når ut til folk så er rock'n'roll-verden enda kjipere enn jeg har fryktet.

Artig nok så fikk jeg en melding i går kveld om at Gjøgleren skulle opprette en Facebookside, sånn at han kunne dele omtalen der. Jeg gikk inn og likte siden, og kunne konstatere at det er én person som liker siden. Han heter Johnny Wilhelmsen, så den delingen blir neppe av de mest effektive. Og, hvilken informasjon får vi hentet ut av siden? E-postadressen. Men, gå inn på siden, lik den, og spre det glade budskap: Jugglers Head er et jævlig kult band som har gitt ut ei skive det lukter svidd av.