Når bluesen bryter opp av berggrunnen
Ulf Myrvold – Old Memories (Big Pink Records)
Denne gangen maner han ikke fram og forsterker naturbilder med sin røst (eller kanskje gjør han det). Denne gangen bryter hans stemme og hans blues opp av berggrunnen, rett gjennom det metertykke jordsmonnet, og ut i den klokkeklare lufta som henger over landskapet en tidlig morgen. Med sin knusktørre buldrende blues røsker han i røttene under oss, og setter lufta i en vibrerende bevegelse som strekker seg herfra til begynnelsen av all musikk. Det viser seg at Ulf Myrvold ER blues. Denne grunnstemningen som på mange måter er selve grunnfjellet i musikken vi kjenner som populærmusikk, for å bruke et gammelt NRK radio uttrykk.
På Old Memories tar Myrvold og hans band oss med på en reise langs røffe grusveier der Nordstjerna staker kursen ut mellom berg, skog, vidder og sjø. Bandet holder drivet som et gammelt damplokomotiv ville gjort det i hine hårde dager, og Myrvolds grove røst brøyter vei gjennom alt som eventuelt måtte befinne seg på skinnegangen. Det er med et ustoppelig dreiemoment og stor tyngde disse gutta pløyer seg gjennom steinras og kratt, og det låter bare så hinsides tøft. Dette er urblues galvanisert i rock og god gammel djevelskap av den gode sorten. Dette er ikke bluesrock. Det er BLUES. Og det er ROCK - som i granitt og rått pådriv.
Bandet Ulf Myrvold har med seg her består av drevne musikanter som kanskje ikke er mest kjent i bluesgenren. Vi snakker om multiinstrumentalist Vegard Eggum på gitar, Julian Bugge Moe på bass, og Svein Olav Eriksen på trommer. Inspirasjonen er hentet fra de gamle mesterne, og gjennom utallige turer ute i naturen. Robert Johnson, Son House og Blind Willie Johnson kan føles i hver minste struktur. Det kan også mer moderne utøvere som Jack White, Jimi Hendrix og Ry Cooder. Ulf er også godt inspirert av Ali Farka Touré (rip) og Tinariwen med sin sjelefulle knusktørre afrikanske blues.
Med sine bunnsolide inspirasjonskilder, klarer Myrvold og hans medsammensvorne likevel å skape et unikt uttrykk som ikke nødvendigvis ligner på så alt for mye annet vi har hørt. Og selv om fire av låtene er gamle klassikere i bluesverden, klarer Myrvold & Co å sette sin tydelige signatur på de. Tradlåta "Keep Your Lamp Trimmed and Burning", Robert Johnson klassikeren "Crossroads", Bukka Whites udødelige "Fixin' to Die", og ikke minst Son House sin helt fantastiske "Deathletter", kommer her i versjoner det oser rotekte lidenskap av. Det er bare å banke støvet av hatten og bukke dypt for disse tolkningene. De er definitivt blant de beste jeg har hørt.
Men det er enten du tror det eller ei, de egenkomponerte låtene som gjør det største inntrykket på undertegnede. Det føles som om Myrvold har båret låtene med seg gjennom hele livet. På hver minste utflukt, gjennom hver eneste tanke og i hvert eneste lille skritt rundt der mannen har vandret. De bare velter ut av han, gjennom hans gitar og hans røst. Og det eminente bandet som står der bak han, henger seg på, og forstår til fulle hvilken struktur låtene fortjener. Det er utrolig imponerende.
Jeg er helt hekta på Old Memories nå. Samtidig som dette til en viss grad er nyskapende, hviler hele tiden opprinnelsen fint der inne i selve strukturen av musikken som åpenbarer seg. Musikken som river ned og bygger opp igjen. Musikken som røsker opp gamle røtter, og som flerrer gjennom landskapet. Det som ble til for hundre år siden har blitt formet av tiden etterpå, og resultatet av dette, er det jeg føler vi får servert her på Ulf Myrvolds debutskive. Nå tenker jeg at denne mannen må smi mens jernet er varmt, og beære oss som elsker musikken med mer fra samme brønn - samme kilde. Eller Myrvolds hjerte, for å si det som det er. Ulf Myrvold er på sin egen måte vår egen versjon av The Man in Black. Dere vil etter hvert skjønne hva jeg mener med det, håper jeg.