Nordnorsk Skrekkmetall
Anders, Helge og Børge, Rasmussen, Nyrud og Bendiksen, gitar, bass og trommer. Trioformatet utnyttet maksimalt, siden Anders Rasmussen synger mens han vrenger ut sine riff og soloer på sorte Gibson Les Paul. Karene liker konseptformatet, og er i det kreative hjørnet denne gang. De byr på åtte låter som alle på sett og vis handler om kjipe folk og hendelser i skrekkens og myrderienes tegn. Tyfus-Mary, Amityville (112 Ocean Avenue) og Elisa Lam er bare litt av menyen, og har du sansen for skrekk og mystikk så gjør du litt research inn i det okkulte og skumle Ohmwork tar for seg.
Med nytt Ohmwork-album vet vi at det blir en hel bråte fete riff, rock godt plantet i 80-tallets heavy metal-land med et og annet nikk til 70-tallets hardrock, tunge og seige komp, og selvsagt er det det de byr på denne gang óg. Som vanlig er det Yngvar Mehus som har produsert skiva, og den gis naturligvis ut av Rob Mules Record, et selskap Anders er medeier i.
Horrorworks er et album av den sorten man setter på og spiller fra første til siste låt. Hovedgrunnen er at det ikke er noen typiske skippe-låter, men vel så mye fordi dette føles som en helhet hvor alle parter er like viktige. Det innebærer at det er åtte bra låter på skiva, og det hele begynner utmerket med "Phantom Killer". Her får vi servert en synth-tuftet metall-låt i beste Saga-stil, samtidig som jeg tar meg i å tenke at trioen lett kan gå for å være Norges svar på svenske Ghost. Samme følelsen får jeg med "The Dancing Plague", et av albumets mørkeste øyeblikk.
Som med de fleste skiver fikk jeg et par umiddelbare favoritter. "Sleep Killing" var singelen som ble valgt ut, og det skjønner jeg lett. For meg er dette den typiske Ohmwork-låten. Skru sammen et fett riff, la det male og gå som en rød tråd gjennom hele låten, pynt med noen fete overganger, en bassgang som varierer fra tema til tema, og seig og blytung tromming. Om du slår opp "seig og blytung tromming" i Wikipedia, bør du finne et bilde av Børge. Den andre låten som traff meg hjemme var "The Ballad og Elisa Lam", skivas lengste spor, og sangen som virkelig sender meg tilbake til tidlig 80-tall, Dio, Rainbow og Black Sabbath post-Ozzy. Sjekk ut de mystiske omstendighetene rundt dødsfallet til denne unge canadiske studenten, og kjør en sammenligning med grøsseren Dark Water. Spooky.
Tre måneder etter utgivelsen har det dukket opp to nye favoritter. "112 Ocean Avenue" gir Iron Maiden-vibber, og sier meg at Anders innimellom kan minne litt om Bruce Dickinson. Et fengende refreng, en kul liten gitarsolo, og det som høres ut som triple basstrommer innimellom. "The Octavius" er den siste låten jeg må nevne, og det som muligens er bandets hittil beste prestasjon. Igjen er det seigt, det er tungt, det er mørkt, og det er en låt som får meg til å føle meg som en 13-åring igjen. Black Sabbath, Dio, Ozzy, Rush, Judas Priest og Iron Maiden lurer alle i bakgrunnen her, og skulle noen være i tvil om hva som har påvirket disse tre herrene mest så tipper jeg at jeg er inne på noe her.
Horrorworks bør ligge under juletreet i alle hus der et metall-hue eller tre bor, for dette er noe av det beste som er gjort i sjangeren i 2019. Og da tar jeg med meg det største landet av dem alle; Utlandet. Vel blåst, karer!