Pop For Østen og Vesten
The Loch Ness Mouse er i 2019 et av landets mest rutinerte pop-band, og har med tid og stunder etablert seg som en sekstett. Som founding father, låtskriver, gitarist og vokalist er Ole Johannes Åleskjær den ubestridte sjefen i gruppa. Synge gjør også Christine Høgetveit, i tillegg til at hun er perkusjonist. De som komper og holder resten av bandet i ørene er bassist Ådne Hovda og trommis Kristoffer Solvang. Ingar Sandvær er bandets andre gitarist, og han som sørger for mye av 80-tallssoundet er tangentsjef Svein Bergsaune. I tillegg byr broder Jørn Åleskjær på en fiffig gitarsolo på sistesporet "Curt & Roland".
De ti låtene ble spilt inn i Tune-J Tonstudio i Aurskog-Høland, der Ole Johannes hadde hovedansvaret for produksjonen hjemme i Norge, mens Rhodri Marsden stod for jobben i som ble gjort hos The New Old Lompoc House i London. Masteringen er gjort av Morgan Nicolaysen hos Propeller Mastering, mens miksingen er gjort rundt omkring - Andreas Eide Larsen (MIXAEL London), Paul Savage (Chem 19, Glasgow), Nick Terry (High Voltage Studio, Oslo) og Ole Johannes (Tune-J Tonstudio). Det cole coveret er altså et maleri av svensken Olle Zetterquist, digitalisert av Olaf Grimstad, og designet av herligheten står Rolf Jansson for.
Jeg har aldri vært spesielt hekta på pop, selv om jeg selvsagt digger The Beatles, har skivene til The Beach Boys, og lytter til nye pop-band som får mye oppmerksomhet. I tillegg er jeg stor fan av Todd Rundgren, synes Steve McQueen og Grand Prix er mesterverk, og mener livet hadde vært kjedeligere uten diskografien til Matthew Sweet. Så 100% avhengig av fete riff og fuzz er jeg ikke. Men, for at jeg skal falle for et pop-album er minstekravet at låtene holder høy klasse, og at jeg ender opp med et par låter i skallen. Det betyr ikke mer enn at jeg får taket på sangene, noe jeg sliter med når lydbildet blir i snilleste laget og låtene flyter over i hverandre. The Loch Ness Mouse har lyktes med akkurat det, og de siste par dagene har jeg nynnet på verselinja "I hadn't really thought much about it, you sure it's not another hype?", og sunget høyt til meldingen "The Go-Betweens were on the stereo to sing along to at night".
Referanser i låter er alltid kult, og på II er det nok å ta av. Singelen "Dee C. Lee", som nynne-linja kommer fra, er den åpenbare. Eks'en til Paul Weller, bassisten til The Style Council, har blitt til en låttittel. Ikke fordi låten handler om henne, mer fordi navnet er en gave til enderim, og har et av popens kuleste navn. Låten er at av de åpenbare høydepunkt, Christina synger kult og vakkert, koringen og bridge-syngingen til Ole Johannes passer perfekt inn, og dette er akkurat så funky og stilfullt at jeg får en fornemmelse av at Christina og karene har hørt sine doser Steely Dan og Donald Fagen. Da blir jeg alltid fornøyd. Kudos for å putte inn de fete blåserne som sørger for at feelgood-stemningen blir komplett.
Hey, you brought the light
You brought the daylight
To me
Med tekstreferanse til The Go-Betweens og en melodi som sender tankene til nevnte Steve McQueen, er det ikke fritt for at "A Name For 2002 (Komorebi)" ble en favoritt umiddelbart. Vi snakker om bandets Prefab Sprout-øyeblikk, og en låt som bør havne på noen a-lister rundt om i Radio-Norge. En mystisk dame, Miori, er dandert så langt bak i lydbildet at hun såvidt er hørbar, der hun pratesynger. Ole Johannes tar seg av versene, mens Christina synger refrengene, og det er noe som virkelig fungerer utmerket. こもれび (Komorebi) er et fascinerende ord som vi ikke har en brukbar oversettelse for, men som altså beskriver den visuelle effekten solstrålene skaper når sola skinner gjennom løvene på et tre, og den følelse skyggene skaper på bakken. Eller de tegningene skyggene lager på gardinene dine, om du vil. Poetisk vakkert er det uansett, som låten.
En liten avsporing kan man tillate seg når man er herre på egen musikkside, og med satsing mot det japanske markedet er det på sin plass å nevne at Matthew Sweet gjorde det samme etter tusenårsskiftet. At han ikke ble enorm, pop-helt og milliardær er bare feil, men det er en annen sak. I Japan elsket de 90-tallsskivene hans, og i 2004 slapp han きみがすき (kimi ga suki). Oversatt til norsk blir det noe sånn som "fordi jeg elsker deg", som nettopp var grunnen til at Matthew kun ga ut albumet i Japan. Som The Loch Ness Mouse elsker han folket på øya i Øst-Asia.
Men, tilbake til våre venner her hjemme, og flere referanser. Avslutningslåten "Curt & Roland" peker på Curt Smith og Roland Orzabal, duoen som er bedre kjent som Tears For Fears, uten at jeg får de store "Everybody Wants to Rule the World"-vibbene. Der Curt og Roland puttet mengder av synth i låtene sine har The Loch Ness Mouse ei vakker fløyte som får meg til å tenke på albumet Sleeps With Angels av Neil Young, spilt av Anne Jordhus-Lier, Morten Barrikmos barske klarinetter og noen kule altsaksofon-toner blåst av Anders Underthun. Ja, så spiller Jørn Åleskjær en vakker liten gitarsolo som er verdt at folk spisser ørene litt.
To av låtene er nyinnspillinger av gammel moro. "Unwarranted" var å finne på New Grafitti (2009), og er speedet opp og flikket på. Resultatet er at låten er oppgradert til noe kulere og mer potent. "Hayland", som var avslutningssporet på debuten Flair For Darjeeling (1998), har gjennomgått motsatt behandling. Den er tonet ned, og er på toppen av det hele utstyrt med ny lyrikk. Låten som er en hyllest til Høland, og stedet i Akershus har muligens endret seg såpass at teksten ikke passet dagens følelser for brødrene Åleskjær sin hjemplass.
En coverlåt har de óg funnet plass til, vakre "By Piccadilly Station I Sat Down and Wept" av Tracey Thorn, en låt The Loch Ness Mouse virkelig ikke gjør skam på. Jeg drister meg til å påstå at de har gjort låten hakket bedre enn originalen. Følsomt gitarspill, et komp som drar mer på enn det Tracey ønsket i 2007, og spenningen Ole Johannes og Christina skaper når de synger sammen. Gitarsoloen til Rhodri Marsden fra Scritti Politti er det ekstra krydderet som får fram gliset, som muligens er litt malplassert med tanke på låtens tekstlige innhold. De har funnet plass til et slags haiku-dikt óg, som seg hør og bør, kalt "Simple Song For Suzuki", og det går som følger:
Did any harbour worker stop,
in the busy morning hour
and see it off?
Ei av mine absolutte favorittskiver fra 80-tallet er Rattlesnakes (1984) av Lloyd Cole & the Commotions, og her har pinadø The Loch Ness Mouse lagd en låt som lett kunne lurt seg inn på det mesterverket uten at folk hadde blitt sjokkerte. "Evelyn" heter herligheten, en sang som handler om et tilfeldig møte med ei dame som bor nord for Liverpool og som kan fortelle ham hva en "Plastikk-scouser" er. Det kunne jeg godt tenkt meg å få vite noe om, og skal fortsette å lytte til låten i håp om at jeg kan tenke meg til det. "Dirty Realism" er en vakker liten sak som byr på fin-fin perk, en sax-solo av Torstein Krogedal, og minner merkelig nok undertegnede om at jeg må høre mer på The Teardrop Explodes.
Da gjenstår det bare å nevne at åpningssporet heter "The Tea House (Teehaus Im Enlishen Garten)", er låten som sannsynligvis ender opp som de flestes favorittlåt, vil bli spilt mye på radio her hjemme og i Japan, og kan bli starten på et lite eventyr i Østen. Fordi det ville vært fortjent. Den eminente tangent-trakteringen til Bergsaune må nevnes, det samme må gitarene som opererer elegant og uten å ta for mye plass. Vakkert.
The Loch Ness Mouse har endret stil i løpet av de snart tre tiårene de har holdt på. Noe annet ville ha vært rart, for dette er ikke folk som står og stamper på stedet hvil. Kanskje var det interessen fra Japan som skulle til for å virkelig vekke dem til dyst igjen, for med II har de lagd et pop-album som er melodiøst, behagelig og vakkert nok for hele verden.