Psychorock, Fest og Moro

Frans Krans består av tre brødre i ånden - Morten, Christian og Frans. Selv med forskjellige mødre endte de opp med å bli gode Kranser alle mann. Moby Cock består av åtte låter spilt inn i Caliban Studios høsten 2018, og klokker inn på pene 25 minutter. Det er storebror Frans som står for produksjonen, sammen med Ruben Willem, mens mastringen er gjort av Ruben. Frans er egentlig døpt Ullerø og er den ubestridte sjefen i Frans Krans. Han har skrevet alle låtene, med unntak av "Postman" som er Harry Nordberg sitt verk. Gitarist Christian er egentlig en Høgetveit Olsson, og bandkompisen til Frans i De Daglige Brød som slapp albumet Takk For Ingenting i 2016. Sjekk ut. Morten heter Skaug til etternavn, og er viden kjent for sin hamring i Clawfinger.

Det er mye beintøff koring gjennom hele skiva, koring som er utført av Anders Jacob, Eirik Heen og Dina Degre. Det svært så hjemmelagde og festlige coveret er Caroline Falck Johansen sitt verk, selvsagt i samarbeid med Frans. Hvis du trodde at Moby Dick så faretruende ut så blir det blåbær mot Moby Cock. Denne cock'en er minst like skummel som Ernie the Giant Cock som havner i slåsskamper med Peter Griffin til stadighet. Ellers er det jo kjekt at bandet lever under mottoet "Make Music Great Again".

Da jeg først kom over Moby Cock vandret tankene mine umiddelbart til Buck Naked and the Bare Bottom Boys, og da spesielt det selvtitulerte debutalbumet og EP'en Teenage Pussy From Outer Space. Buck er en fyr hele verden burde kjenne til, både musikken og hans endelikt. Knallstilig og blodfet punkabilly i beste The Cramps-stil, kombinert med den sjukeste og festligste lyrikken på denne siden av Bibelen. Eller, hva skal man si om "Luv Junkie", "Hard-On From Hell", "Up Your Butt", "Sit On My Face" og "Bend Over Baby (and Let Me Drive)"? Frans Krans tar opp hansken og stiller med låter som "Amstercum", "Manly Machine", "Cock of Love" og "Ass Surfing". Men, som Buck Naked i sin tid har Frans Krans lagd et album som er så ufattelig mye mer enn bare semi-porno og humor. De spiller potent (!) og vanvittig fet rock'n'roll, og er musikere ut til fingerspissene.

I'm in some form of hysteria, my balls are filled with fire
I wrote you a card from there, I saw a naked man in a wheelchair
I feel like Apollo Creed, too much of that tasty, tasty weed
Where all the people live free, Oh Darling get down on your knees

Moby Cock er gitt ut på vinyl, og jeg sitter på en lekker, gjennomsiktig LP i gull. Kledelig nok, i og med at dette er rock'n'roll-gull for de som måtte like rocken sin passe garasjeaktig, punkete og festlig. "Amstercum" åpner det hele i beste skandirock-stil, bredbeint og seigt. Christian støyer deilig med gitaren sin, mens kompet til Frans og Morten er så tight at det kan gå for noen og enhver før skiva er skikkelig i gang. Det legges opp til allsang umiddelbart, heldigvis så langt unna grensen som det er mulig å komme. Koristene brøler jevnlig "yeah, yeah, yeah" og "no, no, no", noe de fleste konsertgjengere får til å etterape, mens Frans slenger ut meldinger som "I'm an erection ready to burst, like a loaded gun". Får ikke det folk til å trimme stemmebandene så betyr det bare at de er kjedelige og fryktelig voksne.

Frans har et ganske så heftig spenn i stemmen, og låtene han skriver vandrer en del mellom sjangre, med rock som den klare fellesnevneren. "Manly Machine" er en låt som like gjerne kunne ha kommet fra Twin Cities eller California på tidlig 80-tall. Her er det spor av Hüsker Dü og The Replacements i versene, mens det melodiøse refrenget er mer av sorten Minutemen gjorde på sitt mest lydhøre og Black Flag på sitt roligste. En knakende fet låt, masse vreng på gitaren og et tungt komp. Frans kan minne om Kristopher Schau når han legger stemmen lavt, men trives best i de høye tonelag. Her får vi begge deler servert.

Jeg nevnte at Moby Cock er hakket skumlere enn Moby Dick. Ikke bare er han en hane til sjøs, men han sammenlignes med en Djengis Khan på crack i "Call Me Ishmael", en deilig, straight rocker som byr på et steintøft riff, intens vokal og et refreng som tåler sammenligning med kule band som The Dogs, Lonely Kamel, The Good the Bad and the Zugly, Camaros og Kosmik Boogie Tribe. Da skjønner alle at jeg mener alvor, og at Frans Krans er et band mange bør få opp øynene for.

If you want a part of me (a part of me)
You better get down on your knees (on your knees) 
Please baby, suck my cock (suck on my cock)
I guess that it sometimes brings you luck (brings you luck)
Why do you taste so strange? 
Like it's dipped in lemonade 
Why are your hands so big? 
Is there a man there under that wig?! 

Frans Krans varierer tema fra konsert til konsert, tema som Trump/Mexico og Frans Krans of the opera, og stiller alltid med to kordamer. Kvinnestemmer gjør seg i rock'n'roll, og ikke minst så er damene de har med seg mye, mye finere å se på enn Frans, Morten og Christian. "Cock of Love" åpner med hanegal, før bandet sparker fra så det holder i beste IDLES-stil. Litt hardcore, litt punk, mye rock'n'roll. Verselinjene i kursiv synges av Dina Degre, med innlevelse og, vil jeg tro, et greit smil om munnen. Vi har nok seriøse band i verden, band som ønsker å endre verden eller informere om all urettferdighet rundt oss. Da er det befriende med band som Frans Krans, som kjører ubønnhørlig på med låter om ei god gammeldags avsuging, barbert anus og homoseksuelle postbud.

Side B åpner like sprekt som A-siden, med "Ass Surfing", en låt som neppe trenger en dyp analyse. Et vrengt riff, ei kul og småfunky takt, og Frans er i gang. "Bring your lotion and your ass cream everyone" er oppfordringen, og melodien er albumets mest melodiøse og poppa. Det er nesten så jeg vil kategorisere dette som powerpop, og tenker at den er et resultat av at Frans har hørt sine doser Ash, tidlig Weezer og muligens Teenage Fanclub. 

Hey Mr. Postman, you look like a bitch 
You're not Odd Nerdrum, but you are pretty kitch 
If you don’t give us a fuckin' card 
I`m gonna twist your tits pretty hard

"Postman" er en låt som ble lagd av en bandkompis Frans hadde på videregående, kjent som Harry Nordberg back in the days, og som virkelig har tålt tidens tann. Her er det fort gjort å få noen Beatles-vibber, men de forsvinner rimelig kjapt når budskapet kommer fram. Mye vreng, skakk og stilfull koring, en tung bass, kjapp takt og selvsagt festlig som faen. 

I "The Journey" blir vi introdusert for et nytt begrep, "assventure". Som Tom Waits lager Frans nye ord, og det liker vi. Låten er lett og ledig, Frans byr på mer av denne "Schau-vokalen" kombinert med de høyeste toner, og det hele ender med at bagasjen pakkes for en tur til Sauron og Barad-durs tårn. En låt i Tolkiens ånd, med andre ord, om Tolkien var mer opptatt av assventures enn adventures, og byttet ut hobbiter med romper.

You drew first blood 
You took it way too far 
You should know I banged your mother
While you slept in the car

Så er vi ved veis ende, også kalt sistesporet. "A Paintball Story" handler om å krige med kids og småtasser som er mye flinkere med kuler fylt med maling enn det du er. De er mindre og vanskeligere å treffe, de er lettere i kroppen, flinkere til å gjemme seg, og har egentlig altfor mange fortrinn. Da er det greit å kunne ta hevn på en voksen måte, etter at nederlaget er et faktum og du er full av blåmerker. Melodien er deilig og florlett, nynnbar så det holder, og av sorten som gjør meg like lett og fin i kroppen som tassen som peprer protagonisten med maling. Frans synger som en helt her, og jeg kan rett og slett ikke fatte at Frans Krans ikke er mer kjent rundt om i Rock-Norge enn det de er. 101 følgere på Facebook bør tidobles umiddelbart, og de som driver med booking bør kjenne sin besøkelsestid.