The Return of Earlybird Stringband
Austestad har fire musikalske venner med seg i Earlybird Stringband, fire venner som bidrar med harmonier, leken strengekunst, og krydring av allerede sterke låter. Med mandolin, fele, gitar og mandola er Olav Christer Rossebø en viktig kar i oppsettet, og klasker til og med til med triangel ved behov. Trommisen i bandet heter Christian Skaugen, men det holder ikke i dette bandet, så han bidrar óg med pedal steel og dobro, i tillegg til å kore. Kore gjør Erlend Viken også, i tillegg til å stryke på både kjente og ukjente feler, som oktav-fiolin og stroh-fele. Denne stroh-fela er en snodig anretning som har en påmontert trakt i messing som forsterker. Viken spiller selvsagt óg litt gitar. Sistemann i bandet er kontrabassist Aksel Jensen. Der det er behov for en standard el-bass er det Austestad selv som spiller på den, og skulle du høre en tamburin inne i lydbildet så er det samme mann som sørger for det.
Et par gjestemusikere var óg med i studio. Mattis Myrland korer på to låter, mens Johannes Selvaag spiller fele på "Blindfold". Samme Selvaag har dessuten tatt bildene av bandet som er å se på coveret. Innspillingen av de elleve låtene ble gjort i Newtone Studio i Oslo, med Aksel Jensen og André Viervoll bak spaker og knotter. Produsentjobb og arrangement stod Hans Martin og resten av bandet for, mens Hans Martin sørget for den riktige miksen. Han er også ansvarlig for coverdesignet, og må sies å være en allsidig kar. Masteringen ble gjort av Morgan Nicolaysen hos Propeller Mastering. Voices of Wonder står bak utgivelsen, og det er mye som tyder på at Earlybird Stringband har en stor fan og god medspiller i Petter Krogstie hos VME.
De første par rundene jeg hadde med ...the Walls Are In Your Mind gikk for seg i bilen min, kjørende de vante sju milene til jobb. Coveret var ikke med på turen, kun cd'en, og etterhvert som de elleve låtene kom ut av høyttalerne tenkte jeg i mitt stille sinn at her er det noen låter jeg har hørt før, uten at jeg helt klarte å plassere dem. Med cover og fasit i hånd ble jeg overrasket over hva det faktisk var jeg hadde hørt. Jeg digger Aerosmith, men må innrømme at jeg ramlet av lasset etter Pump (1989), og det at Earlybird Stringband spiller "Amazing" som ble sluppet på albumet Get a Grip (1993) gjør at jeg er litt unnskyldt. Nå var riktignok låten en hit, og jeg har jo hørt den en rekke ganger, men å plassere låter man ikke har et forhold til kan være tøft for en gammel, semi-tøvete hjerne. Nå, derimot, nå vil jeg lett plassere låten for evig og alltid. Våre venner spiller låten på deiligste vis, med banjoplukking, deilige feler, jazzvisper på trommeskinnene, en klagende pedal steel og lekker koring. Austestad synger strålende, og det er i det hele tatt mye her som setter stemningen. Og, stemningen er helt sentral når det kommer til dette albumet.
I 1964 skrev Liz Anderson, mora til den vel så kjente countrysangerinnen Lynn Anderson, "(My Friends Are Gonna Be) Strangers", en låt Merle Haggard covret og fikk en Topp 10-hit med. Faktisk ble Merle så fornøyd med låten at han døpte bandet sitt The Strangers etter suksessen. I ettertid er låten spilt inn av en bråte musikere, bl.a. George Jones, Porter Wagoner og dattera Lynn. Jeg har selvsagt hørt låten en rekke ganger, men igjen klarte funket ikke koblingene på toppen av skrotten min. Hans Martin & co har gjort en skikkelig feelgood-versjon av låten, og virker å storkose seg i studio, og karene gjør så absolutt ikke skam på "Strangers", som er tittelen de har valgt. Faktisk så spiller de låten vel så bra som noen andre tolkninger jeg har hørt. Den siste låten som faktisk er en cover er "F5 Tornado", en instrumental som går unna i et heftig tempo, og minner oss om at Earlybird Stringband i utgangspunktet er et bluegrass-band. McLaughlin står oppført som komponist, og jeg innbiller meg at vi da snakker om gitarvirtuosen John. Et spenstig innslag har låten uansett blitt.
I've been sitting in this way too small apartment
And the only lights I need is on TV
Some shows are way too heartfelt
Hearts are on their sleeves
Coverlåtene er fine og fjonge, men det er låtene Austestad har komponert som virkelig får fram godfølelsene i stua. Åpningssporet "Sittin' On the Shoulders of Tomorrow" er muligens den flotteste låten jeg har hørt så langt i år. Stemningen er som tatt ut av Missing... Presumed Having a Good Time, kosealbumet The Notting Hillbillies slapp for en halv evighet siden, med Mark Knopfler, Brendan Croker, Steve Phillips og Guy Fletcher som strengemestere. Austestad, Rossebø og Viken har hovedrollene nå, mens Skaugen og Jensen styrer kompet på behagelig og stødig. Låten kan få noen og enhver til å tenke over dårlige valg man har tatt i livet, valg man ikke kommer seg bort ifra. Den lekre gitarsoloen som kommer etter at refrenget er gjentatt for andre gang er av sorten selv Chet Atkins ville ha nikket anerkjennende til.
Albumet har en fin miks av behagelige, neddempede låter og litt kjappere sanger som lurer fram taktfoten. Av de førstnevnte er avslutningssporet "Thieves" av det nydelige slaget, hvor spesielt stemmen til Austestad må trekkes fram. Han synger ikke barskt eller tøft, og ikke har han et tydelig særpreg i stemmen, men han synger så vakkert, så klokkeklart og så klassisk pent at det aldri er noe som helst å sette fingeren på. Det samme kan sies om "Green Tomatoes", der han i refrenget tenderer til å drive med jodling, i beste Jimmy Rodgers-stil. Karene behandler strengene sine med med stor omhu og forsiktighet. Her beføles nærmest tonene ut, og sånn blir det vakker musikk av. Den siste låten som må nevnes er "Blindfold" , det som lett er den vakreste låten på skiva. Liker du ikke det du hører her så må du være vaksinert mot harmonier og lekker strengelek. Verselinja "and the walls are in your mind" slippes forøvrig løs her.
There's a suitcase on the floor
In the hallway by the door
There is no mistaken, and I tell you once more
I'm leaving, I'm packin', I put my life in a case
A case that I'm lockin', 'cause I'm going away
Jeg ble virkelig hekta på lyden av fele da jeg hørte Uncle Tupelo sitt mesterverk Anodyne i 1993. De åpnet døra til en musikalsk verden pønkeren og rockeren i meg til da anså som sidrompet og kjedelig. Døra har vært vidåpen siden den gang, og introen på "Head Over Heels On Our Own" minnet meg igjen om hvor fint det er der inne i fele-verdenen. Earlybird Stringband behersker virkelig låter som durer lystig avgårde, og de minner meg da ikke så rent lite om Gram Parsons og hans The Flying Burrito Brothers og ikke minst The International Submarine Band. Samme mal med feleintro, up-tempo og dans på låven-feeling får vi med "A Love That's Like a Sidewalk To the Street", en tittel som forøvrig er beint ut suveren. Stemningene som manes fram er ikke ulike de Pokey LaFarge er så dyktig på, med den forskjell at våre karer kjører på med mer country der Pokey har en liten hang til jazz.
"Dear June" og "Roses" er av typen låter som virker å alltid ha vært der, klassiske countrylåter som sitter som støpt umiddelbart. Vakre harmonier, strøken gitarføring, og med en banjosolo som krydder beskriver den førstnevnte, og bytter du ut banjoen i soloen med ei fele, så vet du hva du har i vente med "Roses". En av konklusjonene mine etter å ha hørt disse elleve låtene er at Hans Martin Austestad rett og slett er en særdeles bra låtskriver. Uansett hvor mye man pynter en låt, eller hvor bra musikerne er, så betyr det lite om låtene er av sorten "meh" og ikke fortjener mer enn et skuldertrekk. På ...the Walls Are In Your Mind er det kjemisk fritt for skuldertrekk, og veldig mye "oh, yeah!".
Dette er albumet du virkelig bør sjekke ut om du liker country/americana, for disse fem herrene har levert et album som fortjener all verdens ros og oppmerksomhet. Gjør deg selv en stor, stor tjeneste og lytt til dette albumet.