Rocken Dør Aldri

Normal Is Dangerous. (med punktum) er altså bandets femtende studioalbum, og etter å ha hørt de tolv spillernye låtene sånn cirka ti ganger er det en smal sak å konkludere med at de nok en gang leverer varene så til de grader. Jeg storkoser meg hver eneste gang jeg kjører gjennom de 42 minuttene det tar lytte gjennom skiva, og må bare konstatere at de muligens har toppet forrige utgivelse, Don't Mess With My Rock'n'Roll (2017), et album jeg virkelig liker.

Petter Baarli, denne gudbenådede boogiegitaristen som har vært med siden starten i '84, da han sammen med sin bror Bjørn og brødrene Tom og Pål Kristensen startet bandet, har som vanlig satt sitt preg på skiva. Det samme har selvsagt vokalist Bjørn Müller, som har vært med siden andreskiva Boogie 'Till You Puke, med en innlagt vanningspause i perioden 1991-96. Petter og Bjørn har nærmest som vanlig skrevet alle låtene. Disse to prakteksemplarene av noen rockere er limet i Backstreet Girls, og garantister for at vi ikke risikerer å få servert noe som ikke er 100% rock.

Siden forrige utgivelse har altså pønktrommis Martin H-Son gitt seg, svensken som etterhvert slet med all pendlingen fra Sverige for å komme seg til øvinger. All ære til ham for at han hadde helse og ork til å drive på i et solid tiår. Inn har Frank Albin Tostrup kommet, en Horten-trommis med bakgrunn i bandene Revolver og Shirley's Temple. Som om ikke det var nok så har altså Dan Thunderbird lagt bassen på hylla, etter 16 år i tjeneste. Et stort tap, selvsagt, men i studio ble han erstattet av den eminente Morten Lunde, eller Morten Mormone som de fleste kjenner ham som. Nå sies det at Morten ikke skal være med på den kommende turnéen, men erstattes av Gaute Vaag, en kar jeg ikke kjenner til. Men, han ser i hvert fall ut til å enkelt gli inn i bandet. 

De fire musikerne og produsent Stamos Koliousis la turen til Polen og RecPublica Studios i den lille byen Gmina Lubrza, fem mil fra Frankfurt og grensa til Tyskland. Grekeren Stamos mente dette avsidesliggende stedet var perfekt, fordi det var få steder å stikke seg vekk, og ikke minst med ølpriser til å bli glad i. Med en produsent som primært har jobbet med metallband har de lyktes med å få et tyngre og tettere sound enn vi har blitt vant med, noe som virkelig kler Backstreet Girls. Stamos fikk dessuten oppgaven med å sørge for de rette miksene og masteringen.

Bandet er mer fokusert enn noensinne, selv om frontcoveret tyder på noe annet. Erling Sands foto av Petter & Bjørn er av det stilfulle slaget, med fokus på kapteinslua til Petter og Marshall-forsterkerne. Coverdesignet er Tina Pammer sin fortjeneste, og hun har i tillegg tatt innbrettsbildene av Petter, Bjørn og Morten. Bildet av Frank er tatt av Jørn Veberg. Som vanlig følger tekstene på på innercoveret, noe jeg alltid er takknemlig for.

All I want is a loud & proud guitar - oh yeah
A sweet little woman & a big cigar - oh yeah
I wanna be able to take her out to town
And later in the evening I'll be laying her down

"Where Have All the Bad Boys Gone" var den tredje singelen som ble sluppet, og låten de valgte å lage en video til. Ikke vanskelig å skjønne noen av valgene, for dette er straight rock'n'roll med de lyriske ingrediensene vi forventer. Ingenting mikkmakk, lite følerier, null soloprestasjoner utenom en liten trommevirvel her og et lekkert riff der. Boogie fra øverste hylle og fett som Fanden, med et lite nikk til Motörhead og Hanoi Rocks. Det samme kan sies om den første singelen, "Angelface", sånn bortsett fra at tempoet er noe roligere og ZZ Top er den naturligste referansen. Når det er sagt - Backstreet Girls trenger ingen referanser, for alle vet hva de driver på med.

"Silly Girl" byr på Bjørn Müller i Lemmy-drakt. Det er interessant å høre hvordan stemmen hans har endret karakter i løpet av de tre tiårene han har vært i businessen. Som Lemmy er den drapert i sprit og øl, finstemt av tobakk, og fullendt av hundrevis av konserter i røykfylte lokaler. Baarli følger med på ferden med et pop-aktig riff, mens Morten humper lekent avgårde i takt med Frank Albin. Hvis NRK trenger tips om en poppa rocker de trenger til A-lista si så er det bare å kjøre på med "Silly Girl".

Som nevnt har karene servert ei skive uten dødpunkter, tolv låter som bare må være med, og om det er noe Backstreet Girls har utviklet til en egen kunst så er det å åpne skivene kruttsterkt. Det gjør de selvsagt nå óg, med boogierocker'n "Moonrocker". Petter riffer som bare han og Keifer'n kan, Morten og Frank låter som om de har spilt sammen i en mannsalder, og Bjørn byr på den barskeste stemmen han har i repertoaret sitt. Men mest av alt kommer Stamos sin påvirkning og innflytelse fram. Det er bandet på sitt tyngste, det er som å høre Motörhead på sitt mest metalliske, og det er rock som rock skal være. Mer Stamos-sound blir det på tittelsporet. Med "Normal Is Dangerous" slippes Baarli virkelig løs fra buret, og kjører på i beste Malcom Young-stil. Boogie med mening, og folket blir til og med informert om når Petter skal kjøre på med sin berømte duckwalk. Det er definitivt bare å glede seg til de kommer nordover. Fram til jul er de kun booket i Sør-Norge, men jeg regner med at arrangører i Tromsø kjenner sin besøkelsestid fort som fy.

There's a rat & a cat
In the back of my Cadillac
He's blind as a bat
WIth a very scary hat
He doesn't know, he doesn't know
He doesn't know he's gonna die tonite

På hver runde med skiva har jeg tenkt "faen, nå er den snart ferdig" når låten "Dirty Rat" har kommet. På sett og vis har den endt opp som min foreløpige favoritt. Her mikses punk og pop med fete riff og høyt tempo. I tillegg får jeg assosiasjoner til Queen-låten "Sheer Heart Attack", og da sendes jeg tvert ned Memory Lane, noe jeg alltid har hatt sansen for. Det er en alvorlig stilig egenskap å kunne låne og rappe fra andre band og gjøre det til sin egen greie. Akkurat det er Backstreet Girls mestere til. At teksten er pubertal og fullstappet av nødrim gjør det hele enda et hakk tøffere.

"Whirlwind" er boogie i AC/DC-terrenget, med en slags Status Quo-vri, mens "Phenomenal" rett og slett er en blodfet rocker som alle bør unne seg å høre. "Wild Wilder" er Backstreet Girls som de alltid har hørt ut, og vil garantert bli en sikker vinner live. En annen vinner rundt om på landets scener er "Status Quolity", en hesblesende sak med slidegitarist Baarli i toppform. Faen, rock er gøy!

Åpningssporet på B-siden er en litt atypisk Backstreet Girls-låt, med ei melodilinje som lett kunne ha vært på ei 80-tallsskive med Judas Priest eller Rose Tattoo. I løpet av de 4:10 "Goat" varer ender jeg opp med å bli avhengig av riffet og nynne "I'm alright most of the time" for meg selv, og det kan ikke være annet enn et særdeles godt tegn. Her er det bare å få legene til å skrive ut skiva på blå resept. Jeg har allerede bestemt at vi snakker om et band som vet å åpne albumene sine på ypperste vis, og da er det bare for meg å ile til med tilleggsopplysningen om at de faen steike vet å avslutte dem óg. "Motorhellway" maler på, og er essensen av det som er tøft med rock'n'roll. Hvis du liker rock'n'roll og ikke finner disse 5:29 deilige så skjønner jeg absolutt ingenting av rock. Bare sjekk ut den fete banjoplukkingen, den smarte lille gitarsoloen, Herr Müllers herjing med stemmebåndene, og det dødsstødige og tunge kompet, og du skjønner nøyaktig hva jeg mener. Låten er så kul at jeg ikke våger sette den på i bilen, for da vil de 70 kilometerne til Finnsnes gå unna på et kvarter, og det høres litt for skummelt ut.

Backstreet Girls har med "Normal Is Dangerous." gitt ut et skive som er noe bortimot en karrieretopp, og det er faen steike ikke dårlig med den diskografien. Her er det bare en ting å gjøre - sjekk den ut, Spotify-lenken ligger under her. Eller, det er to ting å gjøre - kjøp skiva hos din lokale rock'n'roll-dealer eller på nett. Faen, det er selvsagt tre ting du bør gjøre - gå på konsert med dem når anledningen byr seg.