Så kom den endelig, årets norske plate.

Jeg liker denne plata så godt at det nesten er vanskelig å beskrive. Jeg har omtalt noen hundre plater, og alle har jeg likt på et eller annet nivå, men aldri har jeg sagt et ord om et norsk album der absolutt alle sangene treffer meg midt i hjerterota. Og det fineste av alt er at når plata er ferdig, vil jeg bare fortsette. Fortsette, fortsette, fortsette... Og det har jeg gjort noen ganger de siste ukene. Eg har mitt blod er den plata jeg har spilt flest ganger på kortest tid siden Tom Waits' dukket opp i vårt hjem med Rain Dogs. Og dette albumet, det minner ikke så mye om nevnte Waits-album, hvis du ser bort fra at alle sangene er som små mesterverk, og at noen av dem faktisk minner litt om enkelte Waits-låter. Du får finne ut hvilke selv, sier jeg deg. Ja sann mine ord. En skal være forsiktig med å si sånt etter å ha hatt plata i hus i bare 2 uker, men jeg har prøvd å la det være. Jeg har tenkt at jeg ikke kan skrive at dette er en av tidenes fineste norske album, men må nok skuffe dere der. Jeg klarer ikke å la det være, for dette er det fineste og mest troverdig kjære jeg har hørt fra en artist på mange, mange år.

Det er noe rent og enkelt over disse sangene. Det ligger en sannhet i de som kun kan komme fra et trofast hjerte, og det hjertet tilhører Bård Halsne. Den mannen er rett og slett en mesterlig låtskriver som vet nøyaktig hvilke stemninger hans låter trenger. Og det er sikkert derfor han har plukket med seg en hel flokk flotte artister vi her i The Wilhelmsens etter hvert har begynt å bli kjente med. På det musikalske planet. Jeg nevner i fleng: Børge Fjordheim (Morten Abel, Sivert Høyem og Cloroform), Ingvar Hovland, Gjertrud Økland (Gjertruds sigøyner orkester og SSO), Crister Knutsen (Sivert Høyem og Madrugada), den helt unike Dag Sindre Vagle (Helldorado, Rita Eriksen, Randi Tytingvåg trio m.fl), Stian Tønnesen (Rita Eriksen og Vamp), Eirik Lye (Thomas Dybdahl), fabelaktige Oliver Hohlbrugger, Roar Kopperstad (Hear Me Roar), Arthur Berning, Ådne Sæverud, Stina Kjelstad, Tor Kjetil Espedal, Torbjørn Bilstad og Andreas Onarheim, Torje Fanebust, den utmerkede Camilla Rosenlund, Lillian Hodne, Ole Ellingsen, Jørgen Heljesen, Rune Helland, Anita Bekkeheien og Lillian Hodne. Det er sikkert flere, men det får så være.

Alle de ni sangene, det vil si tekster og melodier, er skrevet og komponert av Bård Halsne, utenom "Konjakk" og "Snu kvar stein", der Ingvar Hovland er delaktig medvirkende på tekstfronten. Og jeg må bare fortsette å uttrykke min beundring når jeg nå endelig er i gang med å omtale plata. Uansett hvor mange helt nydelige artister som har vært med på å nyansere denne plata og gitt den sitt rike lydbilde, så er dette utvilsomt Bård Halsnes plate. Eg har mitt blod oser av Herr Halsne. Mannen er en mester i å gi låtene et troverdig og nært uttrykk, og disse låtene er som hans barn å regne. Ikke på den måten alle artisters sanger er deres barn, men på et dypere og langt mer overbevisende plan. Det finnes ikke spor av visvas og /eller overflødigheter her. Sangene er virkelig skrevet i blod. Bård Halsnes blod. Så tittelen på denne skiva, kunne ikke vært mer treffsikker og ærlig. Det er i alle fall slik jeg tolker det.

Jeg skal være tro mot mitt løfte til meg selv også denne gangen, selv om fristelsen har vært stor til å ryke inn i enkeltlåter for å gi de en slags analyse. Dette mener jeg er lytterens egen gave å finne ut av. Og siden jeg har sagt, og gjentar det nå, at alle låtene på dette albumet er som små mesterverk å regne, er jeg glad jeg har slutta med å gå i dybden på hver låt, for da hadde vi blitt sittende her. Jeg har hatt plata under lupen i forskjellige sinnstilstander, og det har jeg gjort med viten og vilje. Jeg har spilt plata til mårrakaffen, til ettermiddagskaffen, til en pils eller to, og til et glass whisky. Albumets kvaliteter er sjekket ut på alle mulige måter. Kanskje var det for at jeg ikke trodde det var sant det jeg følte, eller så var det bare for at jeg hadde lyst. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet, Bård Halsne. Du har laget en plate jeg ikke kan leve uten. Jeg har sett deg synge syke vakre rare sanger sammen med sjølvaste Generalen, jeg har sett deg rocke mutters alene på bordet på Arnemoen Gard, og jeg har prata litt skit med deg utenfor loven der oppe i Ringebu, og aldri hadde jeg trodd at du skulle komme med et mesterverk som dette. Shame on me. Shame on me. Med blåsere, strykere, fele, munnharpe, sag, orgel - ja alskens jævla instrumenter óg sangstemmer, fremstår Eg har mitt blod som en gave til alle oss som virkelig setter pris på vaskeekte låtskriverkunst. Unnskyld språket, men fy faen for en plate dette er. Og for en stemning. Hallelujah!