Si hva du vil, jeg sier bare Captain Kill


Captain Kill - Monkey Metal Thunder (Sweet Cherry Records)

Det Hønefossbaserte bandet med det stilige navnet Captain Kill, slipper i dag sin andre langspiller, Monkey Metal Thunder. Debuten Vanilla Gorilla, som det er verdt å låne et øre eller to, dukket opp allerde i 2014. De har dessuten gitt ut opp til flere EP-er (ganske så lange sådanne), så vi snakker om dedikerte og produktive herrer her, for å si det sånn.

I begynnelsen var de en fuzzbass- og trommebasert duo, Daniel Odda og Bjørn Arne Karlsen, men etter hvert har de også fått inn en "fysefin" (gammel hedersbetegnelse fra Tromsø på 80-tallet) gitarist som etter hva jeg har skjønt, lystrer navnet Reidar Håndstad. Og det er ikke dumt, for denne trioen sparker nå balle så det synger etter både langs hompete grus og perfekt asfaltert motorvei.

Denne gjengen er dessuten også dypt engasjerte som konsertarrangører. Som grunnleggere av Engajam-festivalen i Hønefoss, har de et nydelig fokus på å fremme norske rockeband som ellers kanskje ikke får så alt for stor oppmerksomhet, og sånt tar undertegnede hatten av seg for en hvilken som helst dag.

På dette blodferske albumet kaster de ikke bort tiden i det hele tatt. De går rett på grøten (og den grøten er hard som granitt), fremoverlent, vitalisert og klar for full fres (med et helt nydelig laidback unntak på tampen). Med god fet trøkk i bunnen, tar de fatt på de ni låtene som befinner seg på skiva, og serverer oss som liker hard og kontant rock'n'roll, på elegant, tight og hardtslående vis fra start til mål. Med smarte og tøffe rytmemønstre, små finurlige synkoperinger, og stilige lydeffekter - samt en jævla fet vokal, blir helhetsinntrykket styrket hele veien til Betlehem (eller hvor det nå er det bærer, når det bærer avsted). 

Vi kan dessuten finne progressive variasjoner her på Monkey Metal Thunder. Et fantastisk eksempel er min personlige favoritt, "Smokes". Du verden for en utrolig raff låt, en låt som seiler rett inn i den knalltøffe "Ganges". I dette universet av melodiøse passasjer, fiffige riffs og licks, dukker det rett som det er opp litt atonale greier som bare passer helt perfekt inn i oppskrifta. Igjen: Av med hatten. Smågeniale greier der altså.

Det kunne vært fristende å trekke frem flere av låtene her, men når sant skal sies, så anbefales det å bare pløye gjennom hele greia om og om igjen. Albumet blir bare bedre i takt med gjennomlyttingene, og flere detaljer åpenbarer seg etter hvert som skiva får spilletid. Det at gutta ikke er redde for å bruke noen litt usannsynlige effekter hist og her, er bare med på forsterke helhetsinntrykket. Stilig, intet mindre.

Kjapt konkludert vil jeg bare si at dette er en perfekt start på 2019, et år både min broder og jeg har store forventninger til. Captain Kill, ass... For en jævla fet trio. Gleder meg allerede til neste album.

[embed]https://open.spotify.com/album/6bayaaun0WmlpDnwg1gvpZ?si=_D9hIYPeSO2ZEujv1HhZTg[/embed]