Bilde
WOLVES LIKE US - BRITTLE BONES (PELAGIC RECORDS)

Ulver på hugget

De er blytunge og hardtslående, melodiøse og med pondus i både bøtter og spann. Det er ikke vanskelig å forstå at denne firemannsflokken har trua på det de holder på med, noe de beviser her på sin første utgivelse på fem år. De er på jakt, og det henger en eim av blod i den kjølige høstlufta.

Wolves Like Us så dagens lys en vårdag i 2010. Satt sammen av medlemmer fra blant andre Amulet, Jr Ewing, The Unmist, Arms On Fire og Infidels Forever var de plutselig et nytt band med sterke fine undergrunnsrøtter få er forunt. Bandet hadde knapt nok eksistert i tre måneder før de hadde spilt inn en femspors demo, blitt kåret til ukas Urørt på NRK P3, óg blitt booket til å spille på årets Øyafestival, så her gikk det fort i svingene. Med en sterk forkjærlighet for nittitalls post-hardcore ville gutta gjøre noe de ikke hadde gjort før, i hver fall ikke helt, hvorpå de fort skapte seg et navn rundt i Norge med sine energiske og svette liveshow.
Vi snakker med andre ord om en erfaren gjeng her. Siden sist da de slapp Black Soul Choir i 2014, har de alle fått smake på "voksenlivet", en smak som har sørget for at det har kommet mange nye medborgere til verden (til sammen ni barn - gratulerer). Denne perioden har gjort at ulvene hver for seg, og sikkert også sammen, har fått tenke litt gjennom saker og ting, og derfra kommet fram til hvor veien skulle gå videre.

Rock i dette segmentet har ofte en tendens til å treffe deg midt på kjeften med det samme du får den servert. I alle fall hvis vi snakker om saker som har det lille ekstra, og som skiller seg litt fra det du hørte sist i samme sjanger. Når det kommer til Brittle Bones, gikk det ikke helt sånn for seg for undertegnede, og sånn i etterkant av det hele, vil jeg si - heldigvis for det. For Wolves Like Us har laget en plate som kommer snikende som en alfahanneulv mot sitt intetanende bytte, som for anledningen er deg. Slu som faen selv, sulten, fryktløs og blodtørst, kommer den nærmere og nærmere, og før du vet ordet av det sier det bare pang, og du er fanget.
Det tok meg med andre ord noen runder før jeg oppdaget alt det fine som ligger litt i dybden og gjerne litt skjult mellom de mer åpenbare strukturene. Men når jeg først gjorde det, skjønte jeg det skikkelig.

Bilde
Fra venstre: Espen Helvig, Lars Kristiansen, Jonas Thire og Torgeir Kjeldaas. FOTO: Julia Naglestad

Nå ligger det nødvendigvis ikke drøssevis med obskur informasjon mellom linjene her, eller okkulte beskjeder du bare oppdager om du spiller skiva i revers, neida. Jeg snakker bare om de små fine detaljene som trer fram etter hvert som du blir kjent med denne - må jeg si, vidunderlige skiva. Det kan være en ekstra stemme her, et symbalraid der, et lite gitarlick eller en takt som snur litt, eller hopper over et slag. Sånne små detaljer som krydrer låtene slik at helheten blir mer interessant. Jeg mener jeg har oppdaget sånne små ting i så godt som alle låtene - låter som tilsynelatende går rett fram, og som har et hook og en og annen catchy melodi å by på. Jeg føler at ulvene har gått i dybden her, og vært mer nøye med hva de presenterer. Alle låtene er godt gjennomarbeidet, og levner liten tvil om at det ligger et skikkelig håndverk bak. Dette er nok grunnen til at jeg først tenkte - "nok en hardcore/tungrock-skive som driver av sted uten mer enn et godt driv og forventet stemning", men som jeg etter hvert fant meget interessant, og noe mer moden enn plater denne kan sammenlignes med.

Jeg føler at det er på sin plass å si at jeg er en relativt gammel heavyrocker (vet at dette ikke er typisk heavyrock). Det vil si at jeg vokste opp med band som Deep Purple, Black Sabbath, AC/DC, UFO, MSG og Iron Maiden for å nevne noen. Det nyeste jeg kjenner godt i det vi kan kalle metal, hardcore, tungrock-leira (brukes det sistnevnte ordet fortsatt?), er band som Clutch, Monster Magnet og Fu Manchu (sikkert mange som ler nå) f.eks, så jeg kan ikke sammenligne Wolves Like Us med sine samtidige rivaler. Men som musikkelsker og gammel rocker, føler jeg likevel at jeg har litt snøring når det kommer til hva som er greia eller ikke når det kommer til denne typen rock'n'roll. For det er jo det vi snakker om. Rock som ruller på - helst langs motorveien.


Så det jeg vil konkludere med når det kommer til Brittle Bones, er at det er en inn i helvetes bra skive. Virkelig verdt sin vekt i gull. Jeg håper virkelig at gutta peiser på videre nå, for dette vil vi ha mer av. Jeg føler rett og slett at disse ulvene er på hugget. Jakta er i gang. Aaaaoouuu..!!