V For Vanedannende

Spidergawd – V (Crispin Glover Records)

The Wilhelmsens elsker labelen Crispin Glover Records og mannen bak herligheten, Torgeir Lund. Skal du ende opp hos Lund så har du bare med å levere. Trønderrock har blitt noe annet etter at CGR virkelig fikk vann på mølla, og Åge, Terje og DDE er nå byttet ut med band som Brutal Kuk, Sugarfoot, Soup, Blood On Wheels, Black Moon Circle, The Pink Moon og Dog & Sky, for å nevne noen. Og, ikke minst, Spidergawd, på mange måter rosinen i pølsa, bandet som leverer skiver som må presses på nytt, bandet som selger ut konsertscener rundt om i hele Kongeriket, bandet som bare fortsetter å imponere. Sjekk ut turnélista for vinteren, og du skjønner hva jeg mener. At de har med seg Bokassa på konsertene her til lands gjør at alle med bare pyttelitt interesse for rock’n’roll må få dette med seg. På Europa-turnéen har de med seg Thulsa Doom, så vi snakker om en haug med heldiggriser i Milano, München, Wien, København og andre byer denne rock’n’roll-kraftpakken måtte treffe.

Siden den selvtitulerte debuten i 2014 har Spidergawd-utgivelsene vært et av årets musikalske høydepunkt, og fra og med III har de benyttet en formel som funker utmerket. Åtte låter som klokker inn på rundt førti minutter, fire låter på hver side av fargede og særdeles lekre vinyl-utgivelser, utgivelser som skifter farge etterhvert som CGR må trykke opp mer av herligheten. I år er intet unntak. Åtte låter, 38 minutter spilletid og praktfull lilla vinyl. Det eneste lille avviket er at V ikke ble sluppet i 2018, men når vi nå skriver 11.januar 2019 så er lever vi veldig fint med akkurat dét.

Side A åpner med de to singlene som er sluppet, “All and Everything” og “Ritual Supernatural”, to låter som har banet vei for det som skulle komme. Den førstnevnte kom med Bjella-coveren “My Occupation (Etableringsfasen)” på b-siden, og kjører i gang med en heftig barytonsax-utblåsing, som om Snustad er en viking som blåser til krig og Spidergawd skal ut på tokt. Intenst, annerledes og deilig, men når Kapstad virvler seg inn i låten og Borten blir med på laget så snakker vi virkelig om en umiskjennelig Spidergawd-låt. Vi kan gjerne mene at Borten & co er tungt inspirert av New Wave of British Heavy Metal og den hardrocken som kom fra andre siden av dammen et tiår tidligere, men det er noe genuint og særeget over kvartetten. Det er liksom aldri tvil om hva vi hører på når det kommer nytt fra trønderbandet. Sjekk for all del ut singelen og det de gjør med “Etableringsfasen”. Vil tro at Bjella digger det han hører. Det gjør ihvertfall jeg. Borten synger som en jævla helt, og er så fintfølende med sekstrengeren at det er en lyst. Litt piano og Snustad pent i bakgrunnen med sin sax. Herlig.

“Ritual Supernatural” åpner med et fett komp, et like fett riff av sorten der gitar og sax er veldig samkjørte, og utvikler seg kjapt til en skikkelig gladsak av en metall-låt, tett på samme gate som Rainbow og Whitesnake befant seg i på 80-tallet. En kul låt som ble gitt ut med “Heaven Comes Tomorrow” som b-side, en låt jeg virkelig hadde håpet å finne på V. Vi snakker om en gospelaktig sak som avviker en del fra den vanlige formelen, med synth, sax og sakral stemning så det holder. Albumet fortsetter ufortrødent med albumets metalliske høydepunkt, “Twentyfourseven”. En slags blanding av KISS og Judas Priest, en ilter Borten som nesten hyler ut meldingene, intens jobbing bak trommesettet, og Gaardløs som sprinter over strengene og halsen. En klassisk gitarsolo selv Eddie Van Halen hadde vært bekjent av er det óg plass til. Det er litt stilig å bli sendt sånn cirka 37 år tilbake i tid. A-siden avrundes med “Green Eyes”, og der andre metall-band gjerne runder av med en ballade kjører Spidergawd på med skivas mest aggressive og heftige låt.

Vinylen vendes, og et av Vs absolutte høydepunkt venter på oss. “Knights of C.G.R.” er en blanding av en hyllest til Lund og Crisping Glover Records og en selvbiografisk killer. Her gis det rom til briljanse fra alle hold. Det hele åpner seigt og deilig, med Bortens skakkeste gitarriff, Snustad som blåser dystert som bare han kan, og et komp som holder igjen. Vi vet at dette kommer til å ta fyr, og det skal gudene vite at det gjør. Kapstad må være den trommisen i verden som er vanskeligst å få til å “bare” gjøre jobben sin. Han herjer som en villmann på speed, og er borti alle trommeskinnene hele tiden, noe som er med på å skape den maniske stemningen jeg føler på. Borten tar det hele ned innimellom med å spille noen lekre melodilinjer, men det hindrer meg ikke fra å bli andpusten etter 4:33 av disse ridderne. For et beist av en låt!

Spidergawd gir og har alltid gitt en god, blank faen i å følge det som måtte være hot og hipt blant den gemene hop, og spiller heller opp til en dans som kunne sust inn på hitlistene i 1984 med “Avatar”. En låt som minner om tiden da man var ung og en pytteliten smule lovende, og platesamlingen bestod av bl.a. Def Leppard, Accept, Iron Maiden, Judas Priest, Whitesnake og Van Halen. Helt til de går 100% Spidergawd og får meg til å glemme gammel moro, og heller fokusere på disse blodferske og fjonge låtene anno 2019. Rock er faensteike moro. Mer moro blir det med “Whirlwind Rodeo”, en småfunky sak som blir storfunky i de partiene Snustad blåser til dyst. Borten klarer på egenhånd å låte som Gorham/Robertson på et finurlig vis, mens Kapstad spiller særdeles stort og bredt med god hjelp fra Gaardløs. Når 5:11 føles for snaut og kort vet jeg at de har lagd en låt jeg blir å spille mye.

Siste låt er “Do I Need a Doctor…?”, og til det er svaret definitivt et klart og rungende “nei!”. Eller, hvis de spør meg som lytter så kan det fort bli et lite “ja”, etter at jeg har trampet på meg en lyskestrekk eller hamret på meg gangsperre etter all lufttrommingen. Åtte låter, full spiker, null hvile og rock’n’roll som gjør hverdag til fest. Hvis du bare husker å sette på V.

Spidergawd har nok en gang lagd et album de kan være vanvittig stolte av, et album som igjen setter Norge på rock’n’roll-kartet, og The Wilhelmsens kan lene seg tilbake og glede seg til VI kommer ut i 2020. Men, fram til da skal vi kose oss uhorvelig mye med disse åtte knallertene. Hatten av for et av landets barskeste band! Og, ja, jeg har bare seksere i sekken min for Spidergawd. Noe annet ville ha vært tøvete.