Verden Dør Skrikende

Endolith – Chicxulub: The Fossil Record (Rob Mules Records)

Endolith består av en gammel The Wilhelmsens-venn i trommeslager Roger Tunheim Jakobsen, denne elegante og begavede karen som spiller i band som Sunshine Reverberation, Hjerterå og Février, får i denne konstellasjonen virkelig bruk for hele sitt register, spesielt når det kommer til tempo og råskap. Selv om de bare er en trio har de tatt seg “råd” til å ha en vokalist som ikke spiller noen instrumeneter. Harstadværingen Frode Hofsøy synger, brøler og sliter stemmebånd, i tillegg til å bidra med bassing og legge på noen gitarer. Sistemann ut er gitarist, programmerer, synthist og vokalist Erling Malm, advokaten fra Narvik som banker ut de villeste og heftigste riffene på denne siden av Polarsirkelen.

Chicxulub – The Fossil Record er spilt inn i rundt omkring, og er på mange måter et lappverk i så henseende. Kysten Studio og Kulturhuset i Tromsø, samt Studio Endolith og Schille Media Studio i Narvik, for henholdsvis trommer, strykere, vokal og gitarer. Produksjonen og miksingen står hovedsaklig Malm for, men med god hjelp av Ariel Joshua og Sivert Henriksen når det kommer til trommer og strykere. Mastringen er gjort av Henning Bortne hos Oslo Mastering. Det kule coverdesignet står like kule Kristine Marie Børresen for, den sjangerriktige logoen er designet av Jonas Nilsson, bildet av den fossile amonitten som preger front- og bakcover er tatt av Hofsøy, mens bildet av de tre beskjeggede utbrettsguttene er tatt av Steffen Normark. Den doble LP’en ser i det hele tatt utrolig delikat ut, så Rob Mules Records fortsetter å gi ut musikk som er for både ører og øyne.

To singler ble sluppet høsten 2018, “Rex” og “Ichthys”, og begge låtene er plassert på B-siden. “Rex” handler ikke om den norske kongerekken eller andre rojale, men om den råeste predatoren som har vært på planeten, Tyrannosaurus Rex. Albumtittelen gir mer enn et hint om hva som er den røde tråden gjennom albumet, og selv om det synges om forhistoriske skapninger og tema var dagsaktuelt ofr mange titalls millioner år siden, så sier bandet selv at dette er det mest politiske albumet de har levert. Hofsøy growler om å hylle kongen, en konge som framstår som en tyrann, noe jeg vil tro at alle plantespisende og små, nusselige dinosaurer ville ment var en plausibel framstilling. Spielberg har lært oss at T-rex var en uhyggelig kjapp djevel, som i tillegg hadde et bitt på høyde med 10.000 pitbuller, og som knertet det den kom over. Overføringsverdien vil jeg tro er alle solkonger, Adolf’er og Ceausecu’er verden har sett etter at mennesket reiste seg på to, tyranner og despoter som i vår moderne verden er i ferd med å skifte karakter. Nå er det fake news, trusler om bruk av atomvåpen og ignorering av forskning som er Flavor of the Month. Låten er seig og dyster, med The Arctic Philarmonic Chamber Orchestra sitt stakkato og intense bidrag som ei topping. Det høres ut som om Jakobsen er duplisert, mens Hofsøy synger skumlere enn Lucifer, og det slår meg hvor vanvittig bra dette er produsert, programmert og mikset.

“Ichthys” er en forhistorisk fisk, en gigant som svømte rundt med kjeften åpen og slukte alt den kom over, ikke ulik dagens blåhval. En glupsk skapning som ikke gjorde annet enn å spise, 24/7. Samtidig betyr ichthys fisk på gresk, og er et akronym for “Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser”. Vi som hadde kristendom på skolen kjenner jo vår bibelhistorie, og vet at flere av disiplene til Jesus var fiskere, og ikke minst at karen mettet femtusen mennesker på fem brød og to fisker. At Endolith dessuten bruker utdrag av kristne middelalderske hymnen “Dies Irae” (“Vredens Dag”) gjør meg passe sikker på at “Ichthys” har både en politisk og en religiøs brodd. Hvem sluker alt de kommer over? Hvem gir faen i reguleringer, kvoter og miljø? Hvem tenker profitt over konsekvenser? Tja, meningene er vel delte om det, men at Endolith har et miljøperspektiv tror jeg. Låten åpner dramatisk i regi av det arktiske kammerorkesteret og Jakobsens industrielle hamring, før gitarene kommer inn i begge kanaler. Hofsøy er i heftig growl-modus, mens det i refrengene synges både klokkeklart og tydelig, på samme vis som Kvelertak, Meshuggah og forsåvidt Ondt Blod og NAG har lyktes med. Nok en tung, seig rakker, som innimellom tar pusten fra meg temposkifter av en annen verden, noe som passer bra inn med tematikken.

Den siste smakebiten som ble sluppet før release av albumet var “Bloodfiends”, låten som etterfølger den instrumentale åpningen av skiva, “Grazing Herbivores”, et forspill stelt i stand av det arktiske kammerorkesteret vårt. Nydelige toner, ei behagelig stemning, men dramatikken ligger og lurer tett på. Men, så braker det løs, og da er det egentlig bare en ting å si: Hold på hatten! Du kan bli lurt de første 10-15 sekundene til å tro at det skal bli filharmoniske tilstander, men i det Jakobsen setter fyr på batteriet, samkjørt som fy med Malm, starter galskapen. Riffingen går unna i et spinnvilt tempo, det høres ut som om Roger har sju stortrommer med triple pedaler, og Hofsøy brøler som om han synger om seg selv; en blod-demon. Heldigvis roer de ned midtveis, spleiser inn et rolig parti, sånn at vi kan hente inn pusten før det avsluttende crescendo. A-siden avsluttes med “Nest Scrape Display”, og det som på mange måter er en tradisjonell metall-låt. Jeg får litt 80s Metallica-feeling innledningsvis, men Hofsøy sender meg kjapt til Meshuggah-land på sitt drastiske vis. Igjen er det et avsindig tempo på alt som skjer, growling om gammel elendighet, og et snedig utdrag fra William Blakes The Marriage of Heaven and Hell, bare for å spikre inn nødvendigheten av å ha motsetninger. Det gode og det onde som det åpenbare, eller de som ønsker å ta vare på Moder Jord og de mest pengegriske blant oss som vil ta ut alt av ressurser, gjerne i løpet av helga.

Oh ye truth seekers come climb with us
Upon the Mountain of Evidence
Come feel the great winds of knowledge blow
To feel, to give the mindnourishment

Er det håp for de ignorante? Er det mulig å endre tankesettet til de som aldri får nok? Kan “vi” få fake news-folka til å innse at undergangen nærmer seg? For snart 66 millioner år siden ble det brått slutt for alle skapninger som bevegde seg på landjorda, da dinosaurer, flyveøgler og enorme havkrypdyr takket for seg. Den vanligste teorien for denne utryddelsen er at en enorm meteoritt traff jorda og påvirket økosystemet såpass at det ble ganske kjipt og håpløst å finne føde, mens det finnes teorier som heller mot at vulkanutbrudd sørget for elendigheten. Dette synger Endolith om på “Mountain of Evidence”, mens jeg mellom linjene leser en langt mer oppdatert mening. Vi må skjerpe oss, og stole på kanarifuglene i kullgruvene. For å få oss i rett modus skapes ei dyster stemning av synther og strykere, Roger hamrer ekstra hardt på skarpen mens stortromma får gjennomgå, riffene til Erling går unna i et så vilt tempo at det er vanskelig å skille akkordene, og Frode bruker all pust tilgjengelig når han messer ut om endetiden som var.

C-siden åpner med “Diseasons”, og her overraskes vi med klokkeklar vokal i versene, en stramt strukturert melodi, en vakker pianointro, og en låt som lett kunne fått spilletid på dagtid i norsk radio. Jeg aner at karene har hørt på annet enn death metal og musikere som brenner stavkirker på pur faen, som Metallica, Slayer og Alice in Chains. Når det er sagt så glowles det tungt i refrengene, og broa er en anelse kaotisk, før de i outro’en roer helt ned igjen, med silkemyke touch på tangentene. “KPg Impactor” er den andre låten på vinylens tredje side, og den rimelig stramme låtstrukturen fortsetter. Igjen putter de inn utdrag fra “Dies Irae”, tidligere et fast innslag i den katolske dødsmessen, med fokus på Guds dom og menneskers frykt for dommedag. Salmen synges svært sjelden i dag, men det bryr ikke Hofsøy seg nevneverdig om. Han brøler med en stemme som ligger hakket under bass-stemmen, med verselinjer som kommer tett som hagl, akkompagnert av et blodfett riff, litt trommemagi og minst to lag med gitarer. Låten har utviklet seg til å bli en aldri så liten favoritt her på Senja.

When a mighty comet appeared in the blue sky
An omen from the dawn of the Sol System
An insignificant rock, cosmic dust of the first sight
Grew to envelop the horizon

Tittelsporet avrunder Spotify-versjonen av Chicxulub – The Fossil Record, og tar oss alle disse millionene av år tilbake i tid, til Yucatánhalvøya i Mexico. Her finner vi byen Chicxulub, en by som er bygd temmelig nøyaktig midt i sentrum av krateret som oppstod etter meteoritten alle dinosaurer burde ha fryktet. En fin, solfylt dag som brått går over i Harmageddon, og som Endolith er så elskverdig å minne oss om. Gjennom ni egenkomponerte låter, fulle av tunge, seige og raffe riff, villmannstromming, growling og dystre symfoniske melodier. “Chicxulub” er intet unntak. Det atten mann (og kvinne) sterke The Arctic Philarmonic Chamber Orchestra spiller vakkert og melodiøst, og symboliserer for meg denne solfylte, fine dagen, mens trioen vår gjør sitt for å minne om katastrofen som er nær forestående. Jeg liker spesielt godt fiolinpartiene, som det ene øyeblikket funker som fela i en countrylåt, for så å legge seg tett på gitaren i de dramatiske partiene. Den tid minutter lange dommedagen er variert tematisk og melodisk, og når den fader ut til tonene av feedback så føler jeg meg mørbanket og sliten i skallen.

Men, så overrasker Endolith til de grader. Det får ikke du som leser høre, i og med at de har puttet inn en gave til oss som er så heldige å ha albumet på vinyl eller cd. En låt som ikke er å finne på Spotify, en coverversjon av en låt som bedre enn noen setter punktum for det Endolith har innprentet i oss gjennom tre heftige kvarter. Det er som om trioen bevisst innynder seg hos The Wilhelmsens, og det lykkes de med til de grader. Vi snakker om selveste “The Earth Died Screaming”, åpningslåten på Tom Waits sitt mesterverk Bone Machine. Jeg er normalt ganske streng når det kommer til å tolke Far, og synes de aller, aller fleste mislykkes ganske så grovt. At Endolith gjør en versjon som virkelig sitter og gjør ære på originalen er både overraskende og særdeles gledelig. Så får vi bare håpe at det går bedre med oss etter at Kim Jong-un, Trump og alskens prestevelder har ført oss mot avgrunnen, enn det gikk med Rudy, Jacob og apa:

Rudy’s on the midway
And Jacob’s in the hole
The monkey’s on the ladder
The devil shovels coal

Lørdag 9.februar spiller Endolith på Kulturhuset i Tromsø, nærmere bestemt i verkstedet, og attpåtil sammen med Vederkast. Der bør du være om du er ute etter dommedagsstemning, fete riff, vilt tempo og kanskje ei lita musikalsk treningsøkt. Jeg har obligatorisk oppmøte, selvpålagt, og ønsker meg et topptent band og en Tom Waits-cover.