The Wilhelmsens Anbefaler: Mike Krol - Power Chords

På det 100% cleane coveret sitter Mike i senga på det som ser ut som et ungpikerom, med gitaren på fanget. Han har en solid blåveis, hoven leppe og blodige knokler, så enten har han hatt et møte med jentas far, eller så hadde hun en kjæreste fra før. Bildet illustrerer følelsene man sitter igjen med etter å ha hørt de elleve låtene, og hadde det ikke vært for at jeg er så glad i kjerringa mi som jeg er så hadde det pinadø blitt bråk i kveld. Krol tar oss med på en aldri så liten reise gjennom livet, og på sett og vis er dette et slags konseptalbum. Det starter med en stor kjærlighet for musikken, først og fremst pønk, en kjærlighet som tar sender han rett i armene på ei dame, flere damer, og påfølgende stygge avskjeder. Musikken blir katalysatoren som ødelegger fyren, før det på tampen ordner seg, alle lever happy ever after, og musikken blir redningen. Et rocka eventyr, med andre ord.

Men, det er ikke lyrikken som først og fremst slår meg som fabelaktig. Mike Krol er en mester i å hamre løs med kraft-akkorder, logisk nok, så hardt og brutalt at det tidvis kan minne om hardcore-tendenser, samtidig som han klarer å få fram de lekreste pop-melodier bak all støyen og alt sinnet. Sjekk "An Ambulance", som kan minne om Weezer den gang de var kule, når det pøses på med gitarer, vokalen vrenges, feedbacken hyler i alle kanaler, og kompet tramper avgårde. Eller "Arrow In My Heart", en seig og småskummel pop-perle, nærmest maskert som drone-rock, og som fikk meg til å lete fram Built To Spill-skivene mine. Deilig nok så serveres det rytmeskifter, et lite Stooges-piano og lekre trommerier, noe som strekker låten til hele 3:36, progrock-lengde i Krols verden. De to første skivene hans er samlet på et album, Mike Krol Is Never Dead: The First Two Records, og de 38 låtene går unna på temmelig nøyaktig én time.

Favorittsporene mine er "Power Chords", hvor den lyriske reisen starter med meldinga I used to never understand the blues, until the night I met you. Just every day since, I've gotten better at guitar. Det er ikke få unge menn som har fått tak i en gitar med det å finne seg ei dame som en av inspirasjonskildene, og som lykkes med begge delene. Åpningen, med lyden av feedback og ustemte gitarer, minner meg om Matthew Sweets Altered Beast, men så kjøres det på i Weezer- og Smashing Pumpkins-stil. Melodisk bak støyen, og en låt som virkelig byr opp til dans. Den samme meloditeften får vi bevist med "What's the Rythm", men den første amorøse oppturen er brått over. February feels so long, I'll skip every love song.
When all is said and done, I found out that you're not the one. Tilbake til pønken, med andre ord.

Med suksess er veien ofte kort til å bli en drittsekk og miste bakkekontakten. Det skjer selvsagt i Krols semi-biografiske fortelling. Meldingen i "Little Drama" er ihvertfall klokkeklar: Don't come to my town. Word gets around. If I see you on the street, then I'm gonna stare you down. Vi snakker om en energisk, ilter og dønn ærlig musikant her, og her durer han på som et Jane's Addiction i toppform. Kult og deilig. Den siste låten jeg vil trekke fram er "I Wonder". Her er det full The Strokes-pupp, deilig driv og full wuhu-stemning. Angeren kommer sigende, hans skjønner at dama gjorde rett da hun gikk videre, og det blir en anelse selvmedlidenhet. Det gjør absolutt ingenting med låter som dette.

Sjekk ut Power Chords, folkens. Da er jeg ganske så sikker på at veien er kort til å høre gjennom det Mike Krol har gjort tidligere. Der er det mye gull.