Dekadente pønkere

Jeg oppdaget Halden-bandet sent, nærmere bestemt for tre-fire år siden da jeg skrev en sak om byens kule musikkscene. Da hadde de nylig gitt ut albumet Trigger Happy Fat Family, som jo er storinteressant kun pga tittelen. At musikken er barsk som Fanden gjorde heller ingenting. Siden den gang har de blitt fire år eldre, selv om det ikke høres sånn ut på tekstene. Akkurat sånn musikk i denne gata skal være. Her er det lite føleri, minimalt med kjærlighetserklæringer, ganske så fritt for tyngre samfunnsanalyser, og sånn cirka kjemisk fritt for finkulturelle betrakninger. Det vi derimot får er viser om traktorpulling, det dekadente livet i Østfold, bensinbøffing og brennvin.

De fire herrene som byr opp til hopping, melodiske springskaller og en fest ute av kontroll er mysenguttene Ole Laurits Mosseby (vokal og fuzzbass) og trommis Roy Arne Klemmetsrud, samt haldenseren Ricky Julian Norum (vokal og syntherseizer) og møring og gitarist Ola Rolf Gjersdal. Decadence ble spilt inn i Aber Studio i Halden, der alle fire bor og jobber i dag. Hans Uhre stod for produksjon sammen med bandet, og har mikset albumet. Masteringen er gjort av Simen Følstad Nilsen, mens coverdesignet er etter en idé av Ricky og Ole Laurits. Fotoen som preger coveret er tatt av Benjamin Huseby, og er altså en gullsprayet Thor Martin Thorsen, mens baksidebildet er tatt av Hanna Fauske. Alle låtene er komponert og skrevet av bandet, med unntak av "Norway 2019", som er et samarbeid med Knut-Oscar Nymo som også synger på låten. Gjestesanger er Anna Karine Brække som synger heftig på fem av låtene. De fjorten låten går forøvrig unna på 26 minutter, så da skjønner de fleste tegninga.

I don't understand myself these days.
Supposed to be an average, responsible, intelligent young man
I can't recall, when did it start
Been a victim of unusual, irrational thoughts

Se sparer ikke på konfekten, Göttemia, men kjører på tungt fra start med "Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley)". Ole Laurits spiller som Lemmy på bassen, og han og Ricky brøler hissig ut meldingene de har på hjertet, om en livstrett fyr med noe i skallen som ikke bør være der. En suicidal åpning med et dødelig og energisk riff. Trommis Roy hamrer heftig løs på tammer, skarp og symbaler, og det som låter som to vokalister som bytter på å synge er knall. Det samme er den tostemte koringa. En alvorlig stilig start som sørget for at oppmerksomheten ble fanget umiddelbart etter at skiva havnet på platetallerkenen. De maler på videre med "Rednecking, om enn noe mer melodiøst, med ei lett "aaaahhh-koring" som pynter opp. Tempo er stikkordet, lekker bassisering skaper nesten pop-stemning, og det synges altså om det Østfold tradisjonelt har vært kjent for - rødnakker.

"Untermensch", feedback, brøling fra startblokk, mitraljøseriffing, maskingeværtromming, og en bass som buldrer. Og klokkeklare meldinger til folk som ikke er verdt en dritt. Anne Karine pynter opp med "vokalharmonier", Ola leverer en kjapp og konsis liten solo som varer i åtte sekunder, og jeg havner i pønkstemning, litt som den gang jeg oppdaget Supersuckers. Og det er aldri dumt. Ser etter noe å sparke til, noe jeg kan kaste i veggen, men slår det fra meg i det øyeblikket "On & On" starter. Nok en melodiøs liten rakker av en låt, som jeg må karakterisere som en av mine personlige favoritter fra skiva. Noe sier meg at dette er en låt radiokanaler med rock'n'roll på menyen bør a-liste, men som nok ender opp uspilt i et land hvor Bjørn Eidsvåg og DDE er the shit.

I can see much clearer now, got a vision from god
Who helped me out this
Addiction went on and on and on and on and on
I almost drowned, drenched my soul in gasoline

På "Gasolin" hører vi at Göttemia har hørt sine doser Poison Idea, og dette er fett som fy. Karene kan virkelig spille rock'n'roll, med tostemt sang, en påskrudd gitarist, en vanvittig tight komp, og en sang om en bensinsniffer som har sett lyset og vel så det. Låten går nesten rett inn i forvrengt støy som varer i 19 sekunder og er døpt "In Crust We Trust". Side A på vinylen avsluttes med en intens og ilter sak, "New Ass/More Guts", midt i Motörhead-land, med en tekst som burde hatt 25 års aldersgrense. Vi snakker om å hate alt og alle, pule på den bedritne juleaften, ete cum og drikke piss, ha sansen for dick picks, bælme vodka og like AIDS. En trivelig liten stubbe, altså.

Da jeg hørte den første singelen fra skiva tidligere i år, "Total Eclipse of the Brain, tenkte jeg umiddelbart "faen, dette blir ei vanvittig stilig skive". Jeg var innom tanken om at Kosmik Boogie Tribe har fått en konkurrent om tittelen Norges feteste rock'n'roll-band, og bare det å ha vært innom den tanken sier sitt. Taktfast tromming, litt feedback, et lekkert riff, og den deiligste fuzzbassen du kan tenke deg. Refrenget er det kuleste jeg har hørt så langt i år, som en krysning av Joy Division (!) og Meat Puppets. En höydare, og albumets beste låt. Lett. Og jeg liker at dette er bandets prog-låt, som varer i hele 3:19. Den kunne godt ha var i et kvarter om jeg hadde fått bestemt. "Norway 2019" er hardcore spleisa med tradisjonell pønk som pønk ble gjort i UK i 1977. Og låten de gjør sammen med Herr Nymo, som har mye på hjertet. At de rekker levere så mange meldinger på 1:28 er imponerende, samtidig som dette er det nærmeste de kommer en politisk erklæring. Med kilovis av ironi og bøter med sarkasme hylles Listhaug, asylsøkere kastes på hue og ræva ut av landet, for vi nordmenn er en overlegen nasjon og et folkeslag få kan måle seg med.

Wouldnt it be nice if you could shut the fuck off
I ahte your fucking face and the way that you talk
This is my final warning before i will blow your head off 

De har kanskje lånt låt-tittelen fra Beach Boys, men der stanser likhetene. "Wouldn't It Be Nice" åpner som klassikeren til brødrene Wilson, men akkurat det varer bare i et halvt sekund. Deretter er det full pinne, aggresjon og paranoia i beste Dead Kennedys-stil. Vi begynner å nærme oss en konklusjon når det gjelder tema - Göttemia liker ikke folk. I hver fall ikke når de har instrumenter i nevene og energilagre som er fulle. "Vegan Dogs" minner meg veldig om Motorpsycho som de låt på tidlig 90-tall. Mulig det er lydbildet som minner meg om det Bent, Snah og Håkon drev på med for bortimot tretti år siden, kanskje er det fuzzbassen til Ole Laurits, eller kan det være vokalen som sprekker litt opp her og der? Samme kan det være, men vi snakker nok en kul låt, der de filosoferer tungt rundt dagens hundehold. Influencere som ikke gir bikkjene sine annet enn grønnsaker, avling av alskens fasonger, og eiere som bruker dyrene som statussymbol. Som "stolt" eier av en chihuahua skjønner jeg nøyaktig hva de synger om.

"Final Warning" er låten som skiller seg noe ut fra resten av låtene på Decadence. Synthen til Ricky får mer plass, Anne Karine får litt mer rom å boltre seg i og skaper ei stemning som er lystig (!), til tross for den misantropiske karen dette handler om. Jeg får litt Mission of Burma-vibber av låten, som definitivt er et av de sterkeste sporene Göttemia har på samvittigheten. Den andre singelen som ble sluppet for et par uker siden, "(Was It) Something I Said" er mer straight rock'n'roll, mer irritasjon over folk, og generelt kjip stemning. Sjekk ut videoen som ligger på YouTube, som ble lagd etter den streama konserten de gjorde i slutten av mars. En artig sak, der vi bl.a. lærer å putte en pris snus under leppa av vokalist Ricky. Så er det slutt, og det med en passe mektig instrumental med en veldig mektig tittel, "La Grande Bouffe". Ola får file litt på gitaren, Roy slår harde seige slag på trommskinnene, Ole Laurits buldrer opp og ned langs halsen på sin bass, mens Ricky driver med en liten elektronisk symfoni. Vakkert (!) og pent, uventet og kult.

Liker du rock'n'roll med tempo, pønk som ikke er såkalt 90-tallspunk, og sinte, energiske karer, så blir du å elske Göttemia. Det gjør The Wilhelmsens.