Den Vakreste Dystopi

Nå vet jeg at Likholmen er en sekstett, bestående av seks faste medlemmer, men i og med at Edvardsen trommer rundt på 9 av de 12 nye låtene så har jeg tatt meg en slags frihet og oppjustert dem til et sjumannsorkester. Jeg tror bandet tåler det. Uansett så er hans bidrag viktige i Likholmens lydbilde. En annen særdeles viktig ingrediens i bandets uttrykk er det faktum at de kan by på hele tre vokalister. Og, vi snakker ikke bare om tre personer som kan synge, men tre sangere med usedvanlige særpreg. Erling, Ingeborg og Stefan veksler på å ha det vokale hovedansvaret, og er koringen er hele veien av det enestående slaget. I sum blir "Evigferd" en sangfest av dimensjoner. 

Primus motor i Likholmen er Erling Ramskjell, mannen som blir nettopp primus motor utelukkende gjennom sin tilstedeværelse. Det er en slags eldgammel ærverdighet over ham og hans musikk, noe uangripelig og på mange vis herdet. Herdet som musiker og låtskriver gjennom tre tiår, og uangripelig fordi alt han gjør er genuint og uten tanke for annet enn å lage gode låter. På Evigferd har han komponert all musikken, og skrevet de lyriske betraktningene på sju av de tolv låtene. 

Det svenske innslaget i bandet er en minst like uangripelig herremann, mannen som troner helt der oppe blant de store menn fra vårt granneland, der Bjørn Borg, Ingemar Stenmark, Thåström, Nicke, Ebbot, Carola og Knugen befinner seg. Stefan Sundström er intet mindre enn en musiker som vil gå inn i evigheten med en musikalsk arv få kan matche, og at han er Ramskjells gode samarbeidspartner er akkurat som det skal være. De fortjener virkelig hverandre. Stefan har skrevet fem av tekstene på skiva, og synger som vanlig med stor innlevelse og pondus.

Den siste vokalisten er Ingeborg Tiltvik, eller Oktober som hun kaller seg, og hele Norges Ingeborg som hun snart vil være om hun fortsetter å fortrylle oss med sin nydelige musikk. Det er ikke så altfor ofte at jeg blir nærmest trollbundet på konserter, men det ble jeg for et par år siden da hun sammen med trommeslaget og altmuligmann Markus Wisth Edvardsen spilte en intim og sterk konsert for rundt 30 frammøtte på Bastard i Tromsø. Siden har hun tilhørt kategorien "musikere jeg liker". Hun har det vokale hovedansvaret på fire av sangene her, synger et par-tre duetter med Stefan, og korer på resten av låtene. Ingeborg er sannelig en viktig ingrediens på Evigferd.

Hallstein Sandvin utgjør sammen med trommis Markus det "taktiske" teamet, de som maler ut takter og rytmer på kuleste vis. Hallstein er rett og slett sjef på bass, elektronisk vrenging og perkusjon. Sistemann i det musikalske laget er Kåre, broren til Erling, som opererer i bakgrunnen som en slags nordnorsk Garth Hudson, når han ikke brøyter seg vei fram i lydbildet med sine tangenter. Han er livsviktig og en betydelig del av lydlandskapet som gjør Likholmen til det de er, som seg hør og bør en storebror. Og så insisterer hele gjengen på at Martin Losvik er vel så viktig for prosjektet som de som bruker sine stemmer og instrumenter. Han er på sett og vis generalmajor i avdelingen estetikk, og er mannen bak musikkvideoene og de kunstneriske innslagene på det fysiske coveret, det jeg kan stirre på i timesvis. Så, jeg trenger ikke overbevises - Martin er en del av bandet i høyeste grad.

Huska du di stian du fikk trø opp
som tok de videre
Huska du korr de blei a

Orgelet til Kåre er det første vi hører på åpningssporet "Huska Du?", og setter stemningen fra the get-go. Jeg får en følelse av å sitte på tredje rad i gamle, ærverdige Torsken kirke, de sakrale stemninger kommer sigende inn, og når englestemmen til Ingeborg treffer ørekanalene er det bare å senke guarden, puste inn dypt tre-fire ganger, og begynne nytingen. For Evigferd er ren nytelse i temmelig nøyaktig én time, riktignok en nytelse med innslag av skrekk, horror og dystopi, men som med nytelser så gjør den noe med oss som lyttere. Vi blir påvirket, kanskje preget, og for egen del starter det tankeprosesser. Husker jeg hvordan det var å tråkke mine første stier? Hvordan var det å komme fram? Kom jeg fram? Liker jeg det jeg ser, mange tiår senere? Uten å prøve å framstå som en sjuende far i huset, så er det et faktum at man med årene kan bli tilbakeskuende og beint ut nostalgisk, og det er ikke alltid sånn at nåtiden svarer til forventningene. Evigferd handler litt om akkurat det for min del.

Tidligere i år, under pandemiske forhold og virus på alle kanter, presenterte vi i The Wilhelmsens sammen med Likholmen videoen til den første singelen fra albumet, "Sprukne Klokke". Jeg hadde lyttet til låten 4-5 ganger, sett videoen minst like mange ganger, og nærmest blitt besatt av det jeg hørte og så. 1.mai var premieren, siden intet er tilfeldig når det gjelder Erling, og den gang skrev jeg noen ord om låten, ord jeg fortsatt står inne for:

"Markus Wisth Edvardsen starter det hele med noe som kan minne om trommene man en gang hørte i krig, da batteristen kom marsjerende foran infanteristene. Tunge, seige og taktfulle slag, nærmest som slagene fra et stressa hjerte. Bassist Sandvin kan ikke være dårligere, og skaper et slags fuzz-nirvana med å kjøre basslyden gjennom en oktavpitcher og en Roland Echo, og gjør at den dystre og magiske stemningen i tillegg føles utenomjordisk. For at det hele skal virke troverdig, noe som ikke alltid er enkelt om det spilles på dystre, utenomjordiske følelser, så sørger Ingeborg Oktober for at vokalen spiller på lag med melodien. Og bare for å ha det sagt; hun synger som vanlig vakkert og intenst. Med sine dypeste toner, men allikevel høyt og klart, nærmest messer hun ut sine verselinjer. Og da skjønner vi at dette er en låt om nettopp undergang. Om oss mennesker og all faenskapen vi har gjort med vår kjære planet. Om sprukne klokker som sender budskapet om elendigheten i vår retning, men som vi glatt overser. Om fugler som trekkes mot liv, og på merkelig vis kommer i vår retning. Merkelig fordi vi bare driver med faenskap og sørger for død og ødeleggelse."

Vi står definitivt med beina godt plantet midt i ei bekymring, bekymring for planeten vår. Eller, rettere sagt, for oss som befolker jorda. For planeten vil nok klare seg helt utmerket i det øyeblikket vi som sørger for all faenskapet takker for oss. Og i denne problemstillinger ligger nok den overliggende tematikken på Evigferd. Det er bare å smatte litt på dette ordet, kjenne etter hva det kan romme, så ender man fort på planetens side i  den absurde krigen "planeten mot oss". Er man da en overløper, en quisling mot alle mennesker, eller er det mulig at det å spille på Jordas lag kan berge nettopp oss: menneskeheten? Tja, et slags svar sitter man muligens igjen med etter å ha tatt den musikalske ferden med Likholmen, uten at de på noe som helst slags vis driver med misjonering. Eller ser gladkristent lyst på fremtiden.

Fri oss fra det onde
Fri oss fra smerte og savn
Fri oss fra de fristelsan som bli te undergang
Fri oss fra den trua på at alt e svart og kvitt
Fri oss fra det som førrtær oss
Fri oss fra oss sjø

"Fri Oss" har blitt noe av en avhengighet i løpet av året, låten som gir meg noe helt spesielt etter hver lytt. Det er så mange lag her, lyrisk og melodisk, lyder som må oppdages, Sundströms intense fortellerstemme, Erlings geniale gitar-innsmett, og ikke minst det ubegripelig fete koret. Erling og Ingeborg sine stemmer står perfekt til hverandre. Orgelet som durer og går, monotont og dystert, den markerte "Marc Ribot"-gitaren som krydrer herligheten perfekt, de tunge skarp-slagene. Jeg elsker låten, og mistenker at de som blir hekta vil bli det av ulike årsaker.

Ta et par klyper Nick Cave og Tom Waits, tilsett en liten dose Leonard Cohen, og dynk det hele i solide mengder post-punk type Joy Division og Bauhaus, og - vips - vi lander rett i nærheten av "Kraken". Ramskjell måtte bare komponere en melodi så mørk og så heftig når selveste Kraken skulle presenteres, og Losvik gjorde jobben med å visualisere det hele. Dette er kunst, det er en låt som det er vanskelig å være likegyldig til, om man ikke er Drillo eller EDM-fan. En krake er en fabelskapning vi kystfolk har levd med i århundrer, ofte framstilt som et sjømonster i en blekkspruts kropp, men óg som et enorm fiskelignende vesen. Vi har uansett blitt skremt av Kraken, alle som har hatt sitt virke til havs har på et eller annet tidspunkt fryktet at "noe" er der nede, noe som kan sluke båt og mannskap. Likholmens krake ligger derimot for døden, og "Kraken" er dens svanesang. Selv ikke monster overlever oss mennesker.

Stefan Sundström åpnet sitt forrige album, fjorårets Domedagspredikan, med låten "Havets Kvarnar". Med thåströmsk framtoning, krikeorgel og et mannskor som dominerer bridgen, ble jeg skikkelig glad i sangen. På Evigferd blir den presenter i ny drakt, som "Havets Kvarn". Igjen havner jeg i postpunk-humør, mye pga Kåre sitt orgel og Hallsteins elektroniske bidrag. Mannskoret er plassert i starten av låten, etterfulgt av refrenget som synges tostemt av Stefan og Ingeborg. Stefan høres sintere ut enn i fjor, mer intens og poengtert. Det kler låten. Kler låten gjør også Erlings sløve og bøyde gitarriff, og ikke minst de stilfulle trommetaktene til Edvardsen. Det er faktisk ingenting å ikke like ved låten, som overraskende nok topper versjonen jeg allerede hadde rukket å bli glad i.

Et sted der ute finns det
Bya av gull
Himla som man kan stol på
Hender som stryk

Oppi all dommedagspoesien og verdens ferd mot evigheten er det noe lys, noe som føles som et lite håp. "Ka Finns Der Før Me?" er håpet døpt, og er albumets lysglimt. Melodien er så skjør og tander at jeg får følelsen av at den må lyttes til med største forsiktighet. Ingeborg Oktober synger andektig og så vakkert at alt av hår står i stram giv akt fra første repetisjon av strofen som gir navn til sangen. Tangenter berøres såvidt, strengene kjærtegnes, og Ingeborg er Ingeborg i ett drøyt minutt. Til andre vers slenger Edvardsen seg med på moroa, og på mellompartiet starter den forsiktige duren av et trekkspill. Ikke av typen som det vitses om, men typen som føles alvorlig viktig. Om du er ute etter en referanse så er OP8 en bra én, bandet der Lisa Germano tar Ingeborg-rollen. Dette er virkelig fire minutter og nitten sekunder jeg vil ta med meg på min egen ferd mot evigheten.

Ingeborg bidrar med andrestemmen på sangen som lykkes å toppe alle toppene på Evigferd, "Dit Vi Aldri Når". Erling tar selv vokalansvar på låten som lett kunne vært på ei Æ-skive. Erling har ekko på gitaren, noen vreng, fjongt fingerspill, og sin inderligste stemme. Låtstrukturen er av det særegne slaget, med refreng som er montert inn i versene, og det er akkurat her, i refrengene, at det blir så vakkert at en mann kan ende opp i knestående. I hvert fall på det metaforiske viset. Stemmene til Erling og Ingeborg står perfekt til hverandre. I en annerledes verden, der Guantanamo er til for å bygge opp mennesker, ville "Dit Vi Aldri Når" over høyttaleranlegget vært det optimale musikkvalget.

Likholmen har levert tolv kruttsterke låter, og sammen med EPen Blindskär har de gitt ut en dobbel LP som har fått en av hedersplassene i platesamlingen min. At det kun er én sang som er avspilt fire måneder etter at den ble utgitt er et lite mysterium. Jeg vet jo med sikkerhet at jeg alene kjenner nok mennesker som vil elske musikken, om de blir gjort kjent med den og gir den spilletid. Akkurat det er det beste musikalske tipset jeg kommer til å gi i år, så folkens, gjør deg selv tjenesten. Sjekk ut albumet.