Dobbel Dose Rock'N'Roll-Halleluja

The Wilhelmsens har elsket den energiske og fandenivoldske rocken Quarter Wolf bringer til bords, siden vi hørte denne bredbeinte og beintøffe duoen første gang i 2016. Vi ble da gjort oppmerksomme på at de tre år tidligere hadde gitt ut sitt debutalbum, "An Orgy of Shocking Violence", og vokalist/gitarist Marius Kromvoll var ganske så sikker på at dette ville være noe for oss. Det hadde han helt rett i, og nå, fire år, to EP'er og et album senere, er de klare med en split-LP.

Split-LP er en deilig oppfinnelse, når det bare blir gjort riktig med de rette bandene. Når vi visste at det var Kari Westergaard og Robert Dyrnes som stod bak denne utgivelsen så skjønte vi umiddelbart at dette ville bli veldig fine saker. Som sagt var vi klar over Quarter Wolfe sin fortreffelighet, men bandet som står for halvparten av moroa var ukjent for oss. Eller, musikken fra bandet var ukjent. Vi var klar over at Paul Daniel, trommisen til Quarter Wolf, satt trygt plassert bak trommesettet i dette nye bandet, White Trash Blues Band, så vi skjønte at 20% av denne kvintetten var solid. Men, resten av gjengen var stort sett ukjent for oss.

Begge bandene skulle egentlig ha stått på scena i Verkstedhallen & Lobbyen i Trondheim i går, og kjørt på med en heftig releasekonsert. Problemet var bare at et virus har satt hele landet sjakk matt, og det hele måtte utsettes. Men, selve utgivelsen har gått sin vante gang, og skiva er mulig å spille av i Spotify, eller enda bedre, kjøpe i fysisk format. På deilig vinyl. Det anbefaler vi alle våre lesere å gjøre, i hvert fall de som liker rocken sin småskitten og kjapp.

Det kule coveret er lagd av Freddy Cobra, kjent for mye, og da særlig som gitarist i det kule bandet Cavebones. De slapp en uhyre stilig EP i fjor, av typen alle bør sjekke ut. Nok om det, her er han i aksjon som coverkunstner, og for et kult cover det har blitt. Jeg tenker umiddelbart Roy Lichtenstein, pop-kunstner med sans for tegneseriestrek, og det at dama leser i et hefte som tydeligvis handler om Marius og Paul understreker bare hvorfor jeg kommer Manhattan-kunstneren i hu. Ytterst stilig, og jeg må si at jeg ble litt overrasket da jeg innså at karene faktisk kunne overlate noe av jobben til noen andre. Vi snakker jo tross alt om personifiseringen av DIY når det kommer til Quarter Wolf.

De tre nye låtene er alle umiskjennelig Quarter Wolf. Rå blues, pønka eller energisk rock - kjært barn har mange navn, særlig de barna vi elsker mest. Våre egne. Og vi snakker altså om et band her som vi føler er vårt eget. I og med at så få andre har skjønt at dette er et av landets tøffeste, barskeste og energiske band så vil vi fortsette å vise omsorg og kjærlighet for dem. Litt på samme vis som Marius viser lyrisk kjærlighet for sin kule dame Anita i åpningssporet "Polish Prototype". Det er ikke første gang den spreke og tidvis spinnville fruen fra Czestochowa er tema i en Quarter Wolf-låt. "New Oldie" fra det skammelig oversette albumet DIY kretser rundt denne polske amasonen, hennes ben som er lengre enn Joey Ramone sine, og som ifølge Paul er i en helt annen liga enn Marius. Hun er altså oppgradert til en prototype denne gang, av den sorten som kun avler dårlige etterligninger, er tøffere enn toget, og som kan få menn til å hoppe i skjul i nærmeste hekk. At poesien følges opp av heftig riffing og en melodi som er bortimot det tøffeste de har gjort til dags dato føles helt riktig. Og får meg i ei rock'n'roll-stemning som kun noen få utvalgte band fikser, som Jon Spencer Blues Explosion, Detroit Cobras, Reigning Sound og The Bloody Hollies.

Since I was 15 years old
Gonna master the frontside rodeo
You gotta go faster if you wanna go higher
And that’s when I saw my man...
Shitfaced and on fire!

"Shitfaced and On Fire" er altså Marius sin hyllest til snowboard, og da spesielt hans første møte med denne kulturen midt på 90-tallet. Det han ønsker å mestre i refrenget, "the frontside rodeo", er selvsagt et tricks. Et tricks han brukte 20 år på å fikse. Låten åpner med at Paul hamrer ut ei småkjapp og småfunky takt, før Marius kommer inn med et typisk Quarter Wolf-riff. Det betyr i klartekst fete akkorder spilt kjapt som faen. At det låter som en deilig blanding av Backstreet Girls og Cosmic Psychos er en alvorlig bonus. Så fryktelig mye finere start kan vi ikke ønske oss, så vi havner umiddelbart i rett modus. Marius roper energisk ut de lyriske meldingene, mens Paul korer som en mann i sitt høyeste toneleie. Alt mens flammene herjer rundt dem i nøyaktig to minutter og trettien sekunder.

Karene er store fans av Jon Spencer, denne gudbenådede rockeren fra Hanover, New Hampshire som på 90-tallet stod for noen av de barskeste, skitneste og heftigste skivene som kom ut. Og Marius er ikke bare en stor fan, han er som undertegnede langt forbi det stadiet. Jeg får det ut gjennom jevnlige Jon Spencer-perioder, der det kun går i Orange, Now I Got Worried, Acme, Extra With og skiver med Heavy Trash, Boss Hog, Pussy Galore og The Honneymoon Killers (sjekk ut Hung Far Low!). Marius tar det ut gjennom musikken til Quarter Wolf, og på låter som "Bones Heal and Chicks Digs Scars" så er han like kul som Herr Spencer. Jeg er bombesikker på at Jon vil nikke anerkjennende til Marius og si at "this, my dear friend, is fuckin' awesome. And your drummer, he sure knows how to beat them drums". Låten er tuftet på et møte med en australsk surfer Marius traff på ei strand full av grus og stein, og som kommenterte det farlige farvannet med det som ble låttittelen. Riffet i låten er av sorten som fester seg lett, Marius nærmest predikerer, og Paul viser litt av repertoaret som gjorde at White Trash Blues Band bare måtte hanke han inn. Han er av typen trommiser jeg elsker, som Russell Simins, som klarer å ta vekk bass-behovet jeg normalt har, gjennom elegant og heftig bruk av stortromma.

Quarter Wolf, folkens. Norges tøffeste rock'n'roll-duo. Uten det minste fnugg av tvil. Sjekk dem ut. 

Quarter Wolf splittes altså på denne skiva, i og med at Paul Daniel spiller trommer i det andre bandet, White Trash Blues Band. Det andre bandet. Ikke bra å bli kalt for dette, så heretter snakker vi altså om WTBB. Og for et band vi snakker om. Delvis ukjent for meg, en kvintett av middelaldrende menn, og med så mye rock'n'roll i bagasjen at det er synd og skam at de ikke står med 14 studioskiver og flere halleluja-turnéer på samvittigheten. Men, sånn er det, og det er aldri for sent til at det ikke er godt for noe, som det gamle ordtaket burde ha vært. De tre låtene de bidrar med er rett og slett medisin for hjertet, balsam for sjelen, og som transformerer enhver karantene til en fest.

Paul hamrer løs på trommene og korer. Jan Magnar Hatlemark (vokal, rytmegitar, frontmann) spiller og har spilt i bandene napoo, Bock, Headset. Svein Andre Røe (bass, kor) kjenner The Wilhelmsens godt fra dritstilige The Crates. Asgaut Bakken (leadgitar, kor) har napoo og Blåmann Blåmann på sin musikalske CV, og er dessuten faren til wonderboyen Ånon som i dag spiller i dritspreke og kule Hayeminol. Erlings Zahl Urke (noise, keys, kor) har som Hatlemark sin erfaring fra napoo og Headset. De er med andre ord gamle kamerater som liker å henge sammen, drikke øl, spille musikk og bare kose seg. Etterhvert skjønte de at låtene de drev og jammet på var stilige, såpass stilige at andre kanskje ville ha godt av å høre dem, og når så Kari og Robert dukket opp med sitt briljante forslag så var ikke 5 x "ja" langt unna. Takk og pris og lov for det, sier The Wilhelmsens. Og sannsynligvis mange av dere som leser det vi skriver.

Så, hva får vi fra disse middelaldrende rockerne som selger seg som et bluesband? Jo, vi får et ballesparkende rock'n'roll-band som låter som om de fortsatt befinner seg i garasjen, og der har de tenkt å være. Åpningssporet "Spread the Gospel" er rock akkurat sånn rock skal være, i samme ånd som Kosmik Boogie Tribe, trønderne Blood On Wheel og The Dogs, for å fyre av noen norske referanser, og nok en gang minne meg selv på at Norge kan faen steike rock. Riffet som åpner ballet er seigt og fett, i boogieland like mye som det oser av 60s rock, og det følges av ei melodilinje som er med på å skape full fest fra start. Kompet som kommer bankende inn etter sekunder sitter nok Lemmy og koser seg med sammen med Sankt Peter, og denne herligheten repeteres intenst i rundt regnet et halvt minutt. Da finner Hatlemark ut at det er på tide å spre sitt evangelium. Det gjøres med vreng i mikrofonen og en pondus som får meg til å tenke "hvor i faen har denne vokalisten befunnet seg de siste par tiårene?". Her er det energi i bøtter og spann, jeg tenker umiddelbart Ricochets og Trond Andreassen, men sender umiddelbart en tanke i retning Kristopher Schau når han er på sitt mest rocka, noe han stort sett alltid er. Uansett, dette ble et jævlig kult første møte med WTBB.

Da er referansene unnagjort, og vi er over i bandets andre låt, "Obsession With the Underdogs". Mer fet riffing, nå et småfunky som åpner det hele, før de fyrer løs på alle sylindre. Her lurer det et keyboard i bakgrunnen, med litt vellyd som av en eller annen grunn ofte omtales som noise, og leadgitaren pakkes inn i hamrende komp og masse deilig fuzz. Koringen er nærmest maskert, langt bak i lydbildet, noe jeg alltid har hatt sansen for, særlig når hovedbudskapet kommer fra så sterke vokalister som Hatlemark. Faen som den mannen kan synge, da! Og bandet? Wow! Bare, wow! Jeg må innrømme at det kom snikende en liten referanse til i løpet av låten, en referanse av det uventede slaget. Kompkompisene Paul og Svein Andre minner meg veldig om Alex/Michael fra Van Halen, og da særlig det de drev på med på de første par skivene på tampen av 70-tallet. Hah!

Den mest energiske og hardeste låten er utvilsomt "Give Me Whiskey". Straight, beinhard rock'n'roll som får lytterne til å gripe etter, nettopp, whiskey-flaska. Her legges det opp til fest og moro, og ikke av sorten som arrangeres av IOGT. Det er et snev av grunge inne i bildet, om du putter band som Afghan Whigs og Screaming Trees i den bøtta. -Give me whiskey when I'm thirsty, vræles det, og det høres ut som om de mener det. Selv foretrekker jeg normalt vann eller øl om strupen trenger noe væske, men etter denne soniske rundjulingen er jeg ikke fremmed for følge rådet fra WTBB.

WTBB, folkens. Her er det bare å følge vårt råd som er enkelt nok. Trykk på lenken under her, før eller etter at du har spilt deg gjennom Quarter Wolf sine låter, vreng volumet opp til ditt max-nivå, og bli revet med. Deretter er det ikke dumt å sende ei melding til Dyrnes eller Westergaard, og rett og slett be om å få tilsendt vinylen, for her snakker vi om ei skive Westergaard Records må presse i minst fem opplag. Minst.