En kompromissløs visekunstner trer fram

OK. Kåre er mest sannsynlig ingen skomaker, uten at jeg vet det helt sikkert, og om han er det, så er jo det meget bra. For som alle vet er skomakere sjelden vare i vår tid. Bruk -og kast samfunnet har nesten gjort det utmerkede håndverket overflødig. Ja tenk. Sånn har det blitt. Men vi er heldigvis ikke der ennå at kunsten å skape unik musikk har tatt den samme triste veien inn i glemselen. Og det blir nok forhåpentligvis aldri å skje. Jeg tror dessuten at skomakeren vil få sin renessanse, bare for å ha det sagt. Jeg er sikker på det. Men nok om utdøende håndverk nå. La oss prøve å finne ut av Kåres siste utgivelse - Kloke ord for døve ører.

Herr Indrehus er ikke en visekunstner i tradisjonell forstand. Det ville vært en drøy påstand å komme med. Han kunne nok ha vært det om han ville, men siden han opererer i det universet han opererer, er det fristende å komplementere det alltid noe uklare visebegrepet med noen kilo abstrakt filosofi for spesielt imponerte, og en neve fortausgrus plukket opp fra hverdagens ikke alltid like synlige skyggespill. Kåre høres ut som Kåre, og ingen andre. Han kunne godt vært satt opp på en scene en aften på 70-tallet sammen med Tom Waits, Lou Reed og andre egenrådige trubadurer, eller på 90-tallet sammen med en kar som Vic Chesnutt. Ingen ville stusset over det hvis vi ser bort fra det med språk, og det gjør vi jo lett. Vår mann ville passet inn på utmerket vis.

Dagens album er som sagt det fjerde i rekken av fornøyelige Indrehus-utgivelser, og siden vi her på bruket har fulgt mannen nøye siden han kom med singelen Sult tilbake i 2016, våger vi oss ut med påstanden om at han har laget sin beste plate så langt. Dette har definitivt noe med balanse og variasjon å gjøre, for denne gangen har artisten tatt i bruk noen flere virkemidler. Perc og elgitar, for eksempel. Jeg mener også å merke at Kåre har vært i gjennom en slags modningsprosess der han fremstår som mer sikker på sin kunstform, og dette gjør fine nyanserte utslag på helheten. Låtene er på merkelig vis mer gjennomarbeidet, og fremførelsen vitner om at vår mann har funnet seg et hjem i uttrykket. Og uttrykket, det er helt hans eget. Fra start til mål gjennom en knapp halvtime tas vi med på en reise gjennom et helt unikt terreng av lyder og tekst. Det låter bedre og mer komplett enn før - som om den siste brikken har falt på plass. Det er her vi skal være. Det er her Kåre Indrehus skal operere.

Ikke la meg lede deg dit at du tror jeg med dette sier at mannens tidligere utgivelser skriker etter noe mer, for det gjør de sannelig ikke. Det er mer det at de nye elementene serverer oss en slags aha-opplevelse ala: "Jøss, det var lurt", eller "Faen så fin den detaljen der var ". Dere skjønner tegninga.

"E er så lei av vår gamle krangel om ka som er rett og galt,
e er så lei av å sove på sofaen nesten hver eneste dag.
Og du er lei av å måtte leve på mi usle kunstnerlønn,
og du er lei av å argumentere, diskutere og vise skjønn.
Så e har bestilt oss ei deilig weekend og til våren kan vi dra,
for å nyte hverandres selskap i Larvik ved Farris Bad".

Kåres tekstunivers er tvers gjennom ærlig. Det er samtidig jævla vakkert og på mange måter tankevekkende. Hans ord kombinert med måten de fremføres på får tankene til å vandre til steder vi kanskje ikke har vært før. Det er skakt, sart og lattervekkende, men også blodig alvor. Jeg kjenner litt på melodien i tittelsporet her jeg sitter. Så enkelt og så vakkert kan det gjøres. Direkte nydelig.

Kloke ord for døve ører henger utrolig godt sammen uten at jeg skal påstå at det er et konseptalbum, og om jeg skulle finne på å påstå det, ja så er konseptet selve livet óg det å leve.
Indrehus har fått med seg den talentfulle Egil Olsen (ikke Drillo) på én av låtene, og Maria Ingrid Vosgraff Moro, på to - av de i alt åtte.
Med en tematikk som tar for seg det å være far i en småbarnsfamile, om det å kommunisere, og om å leve i nære relasjoner, har Kåre Indrehus laget et album som fester seg til sjelen. Det er nesten umulig å ikke bli berørt av dette. Vi får bare håpe at kunstneren fortsetter sin reise gjennom sitt eget univers, og at vi som setter pris på han fortsatt har mye i vente.
Det eneste jeg har å "klage" på denne gangen, er at albumet kun er utgitt digitalt. Det siste er egentlig lett å forstå - det er jo aldeles ikke gratis å slippe musikken på fysisk format.
Til slutt vil jeg bare gi mitt hjertefølte kudos til Kåre og alle de andre artistene som bare fortsetter og fortsetter selv om de antagelig aldri vil bli rik av det. Men, de er alle rike likevel, og det på den aller beste måten. Rik til sinns og rik i hjertet.