Fra Surnadal med groove: sPoonman

sPoonman startet som et enmannsband av og med Frank Spoon Botten, men har etterhvert blitt en kvartett. Det er Botten som er kjernen i bandet, og det er han som skriver låter og tekster, men med noe innblanding av de andre. Vi snakker her om en musiker som har levd et liv allerede, og som har smakt på nedturene livet har tvunget på ham. Faktisk har han prøvd seg i USA, men har måttet pakket snippesken og kommet hjem til Surnadal. Etter å ha hørt The Adamant er vi ikke kjempelei oss for det.

Han gjør det ikke lett for oss som skriver om musikk, denne Spoon Botten, for å plassere dette sjangermessig er en øvelse som krever sin mann. Med det mener jeg ikke at det spriker, så langt i fra, Disse gutta har funnet sin plass i sjangertreet, men hva er det? Er det stoner? Nja.... Sludge? Tja... Er det i landet til System of a down? Nja, jo.... Jeg får litt lyst til å sitere en waliser som sa "We are Motörhead and we play rock'n'roll" som en beskrivelse av hva han drev med. 

Det starter tøft med The fire of '92, tungt og fett, seigt og melodisk. Som de andre låtene skal vise seg å være er dette godt håndverk. Legg merke til bassen gjennom plate, den ligger og nærmest droner og borrer, uansett hva som skjer opp den. 

Skal jeg trekke for noe her så må det være valg av låt nummer to, for jeg synes den er litt for lik i grooven og tempoet til låt nummer 1. Dessuten må du muligens venne deg til stemmen til Botten. Den passer fint til låtene, men det er ikke en ren og klingende røst, men en litt "sliten" og lett skurrende. Jeg spilte gjennom plate 2-3 ganger, og da fikk jeg den under huden, og det ble lettere å sette pris på låtene. Det er jo gjerne slike album du husker og spiller en del, ikke de som er mest umiddelbare.

Teksten til sPoonman er veldig personlige, som for eksempel  The lost cowboy som handler om en avdød onkel, The magpie, hvor det fortelles historier om å være rakafant. Alt er, slik jeg har skjønt det, selvopplevd. Derfor er nok dette et album for folk som er over gjennomsnittet opptatt av tekster. Vi som er på jakt etter det fete riffet får også vårt, for all del.

Fellesnevneren for låtene, foruten å være skrevet av Frank Spoon Botten, er groovet som ALLTID er tilstede. Ikke minst takket være nevnte bassist, men arrangementet og strukturen i låtene lager dynamikk. Dessuten er det aldri lagt til melodiske hooks, selv om verset kanskje er messende eller lite melodiøse, så kommer det et befriende refreng som åpner låta med god melodi. Bare hør på The white farewell. 

Ei låt som skiller seg litt ut er The Chicago Interrgation. Jeg mistenker at denne låta er skrevet på et annet tidspunkt, for her er det mer klassisk hardrock med blues i bånn. Det er nesten så jeg må sjekke om det er ei coverlåt av et gammelt Dtroit-band. Men, så i fefrenget, sklir det over i sPoonman-land igjen. Det er kanskje den mest up-tempo låta også. Litt deilig avbrekk, og litt modig å ta den med, synes jeg.

På The black abyss tas det hele litt ned uti låta, og da får vi høre stemma til Botten når han ikke tar i, og da åpnes den litt opp og har en behagelig klang. Jeg skulle ønske at han turte å ta det såpass ned noe mer, for her ligger det mye potensielt gull Jeg sier ikke at sPoonamn er en "one trick pony," for du har låter som The bones and the ugly duckling og The crawling army hvor tempoet og stemningen dreier fra de andre låtene. Spesielt The bones and the ugly duckling stikker seg litt ut igjen. Dette kunne vært kjærlighetsbarnet til Alice In Chains og Soundgarden. Og apropos Soundgarden; man skulle tro at med dette bandnavnet så ville Soundgarden vært en naturlig sammenligning. Det synes jeg ikke. Selvfølgelig er det et musikalsk slektskap, men da hadde det vært minst like naturlig å sammenligne med Spidergawd eller Sleep. 

Men jeg tror vi skal si at sPoonman står støtt nok på egne ben, jeg. Særpreget er såpass tilstedeværende at å sammenligne blir urettferdig, og spesielt med tanke på at dette er et band med hele fem album under beltet. sPoonman er sPoonman, og det er fett nok!