Geni, innovatør, ikon, legende og gitarhelt

Eddie Van Halen. Gitarhelten som det er umulig å kategorisere eller plassere i bås... er ikke blant oss lengere. Og hva skal man si til sånt? Jeg er sjokkert.
Det har visstnok vært kjent, i alle fall blant de gitar -og rockinteresserte amerikanerne jeg følger litt med på, at EVH har vært sjuk i noen år nå. Jeg for min del har ikke fått dette med meg i det hele tatt, så da nyheten kom for noen timer siden, kom den som et sjokk på meg. Vi, min broder (som var den jeg fikk nyheten av) og jeg, har vært store fan av Van Halen helt siden de debuterte med sin selvtitulerte plate i 1978.
Van Halen var det første bandet jeg/vi fulgte album for album etterhvert som de kom ut. Van Halen (1978), VH - II (1979), Women and Children First (1980), Fair Warning (1981), Diver Down (1982), og 1984 (1984). Alle disse seks utgivelsene var hellige på gutterommet den gang da, og er det for såvidt ennå. Vi hadde dem først på kassett (de fire første), så på LP fra og med Diver Down. Så ble også de fire første kjøpt på LP, og etterhvert alle seks på CD. Van Halen hadde en helt spesiell plass i mitt bankende guttehjerte, og Eddie tok alltid pusten fra meg for hver gang han kom med nye spektakulære riff, fengende hooks og utenomjordiske soloer. Så hadde han alltid, på alle skivene, disser interlude-greiene i den klassiske musikkgata - enten akustisk eller elektrisk, som var helt vanvittige. Vi hadde aldri hørt noe lignende før.
Mannen hadde alltid noe grensesprengende å komme med, og var i så måte en gitarist vi kunne stole på.

Jeg syntes Eddies gitar var kjempeskummel første gang jeg hørte den, og det var i skolegården på Kroken barne -og ungdomsskole i storefri før jul i 1978. Med Kinks-låta "You Really Got Me" ble jeg sugd inn i et nesten skremmende univers. Komboen Eddie og Dave var helt avsindig å oppleve den gangen da jeg var en helt uskyldig 12-åring. Den nevnte låta gjorde så stort inntrykk på meg at jeg fløy rett på snøskofla da jeg kom hjem. Det er i alle fall sånn jeg husker det. Og med spaden på slep dro jeg og en kompis rundt i drabantbyen like utenfor Tromsø og vi ringte på døra til folk - den ene etter den andre. Vi måket gård og tak hos de som slapp oss til for fem kroner, og etter et par kvelder hadde jeg nok penger til å kjøpe kassetten med den nå legendariske debutskiva, på platesjappa som het Swing-in Disco Pub i Grønnegata.

Det var en helt spesiell stemning på gutterommet når vi spilte våre Van Halen-kassetter. Jeg husker det nesten som en blodsmak i kjeften. Den låta som gjorde aller sterkest inntrykk på meg var den som åpnet Women and Children First, "And the Cradle Will Rock..." da jeg var 14 år i 1980. Jeg fant den skiva, og særlig den låta, så heftig og skummel at jeg rett og slett dro tilbake på platesjappa og byttet den mot noe annet. Men etter en stund ble savnet av de uforklarlig skumle gitarlydene så stort, at jeg nok en gang gikk å kjøpte den. I dag er det den, deres tredje utgivelse, som er min favoritt i VH-katalogen. Men her snakker vi om nyanser. Alle de seks Diamond Dave-skivene er ubestridte favoritter.

Det var sjokkerende og jævlig trist å få denne nyheten i kveld. Det er nesten som å miste et familiemedlem fra gamle dager dette. Eddie og gutta bodde på mange måter sammen med oss på gutterommet fra sist på 70-tallet til midt på 80-tallet.
Jeg hadde vel egentlig trodd i mitt stille sinn at Eddie skulle leve for evig, og det skal han jo for såvidt gjøre - mannen som definitivt var min generasjons Jimi Hendrix. 
Det er få, om noen gitarister som har satt dypere spor i meg enn nettopp Edward Van Halen. Om jeg skal nevne noen få andre, så har vi selvsagt nevnte Jimi Hendrix, vi har Jimmy Page, Pete Townshend, Rory Gallagher, John McLaughlin og Stevie Ray Vaughan. Men for meg var nok Eddie i en klasse for seg selv med sitt revolusjonerende gitarspill. I perioden 1978-1984, fant han opp kruttet på ny. Herre min hatt for en komponist og musiker han var. Var... Helvete. Dette henger ikke på greip. Eddie Van Halen er faktisk død. Unge mannen.

I kveld/natt spiller jeg Van Halen, og det håper jeg alle fans gjør. La oss minnes gitaristen som med sin teknikk, sin tone og stil, snudde opp/ned på den gitarbaserte rocken slik vi kjente den før Van Halen. La oss hedre mannen som åpnet så mange nye dører, og som sprengte så mange grenser det øyeblikket han kom på banen.

HVIL I FRED EDWARD VAN HALEN, og takk for alle de fantastiske opplevelsene. BLESS YOUR SOUL.