Ingebjørg Bratland – Byscenen – 15 desember 2020

Det skjedde i de dager da Erna var landshøvding og Donald trodde han var keiser, at den lovprisende himmelske hærskare kun telte femti sjeler, så lenge stolen ikke var fastmontert. Det er i den mørkeste tiden, når morgenstjernen må stå opp og gå rett over til neste skift som aftenstjernen, at tradisjoner og ritualer er det som får oss gjennom siste innspurt av dette annus horribilis. Om det er aftenstjernen eller morgenstjernen som leder oss gjennom denne kvelden hos Byscenen i Trondheim er ikke godt å si, men jeg har noen tanker om hvem.

Grasiøst kommer kveldens artist, Ingebjørg Bratland, skridende frem på scenen i en lekker svart kjole, med høy splitt og dyp utringning. Det er langt fra nissemor eller madonna, men nærmere Afrodite eller Frøya, kjærlighetsgudinnen. Jeg fristes til å si at det er fristende. Etter å ha blitt blendet av skjønnhet, er det ørenes tur til å bli behaget. Med den tyske folketonen En rose er utsprungen, starter hun konserten rett på, og jeg undres om dette kanskje er en engel i forkledning. Den lyse og myke stemmen er beundringsverdig stødig. Hver tone treffes med selvsikkerhet. Som en bauta står hun i midten av scenen. Med noen forsiktige armbevegelser hjelper hun stemmen helt opp i det øverste leiet. Det er krystallklart.

Som ei stjerne skinner hun for oss publikum. Etter den nydelige åpningen glir hun rett over i neste låt som er hennes egen Klokkane kallar. Hun har mange låter i sin julekatalog. Det er åpenbart at hun har et nært forhold til jul. Mellom låtene byr hun på seg selv, med små historier om hvordan hun pleier å feire jul. Det er som om hun trekker oss nærmere scenen for hver låt, etterhvert som vi blir bedre kjent med henne. Med seg har hun to dyktige musikanter som står på hver sin side av henne. I øst har hun flygel og synth, mens i vest har hun gitarer av ymse slag. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle savne lyden av ei fele, men det gjør jeg faktisk. Jeg misforstår nok grundig når jeg tenker på dette som hennes band. Stjernen kaster ingen glans i de retninger, den er konsentrert mot oss rett i nord. Således må jeg forstå de to på flankene som et akkompagnement. Uten bass og trommer som kan gi meg fot, blir det en god trøst når gitaristen stryker stålet på den liggende gitaren. Det blir gåsehud allerede i andre låt.

Det blir mye lengsel og lidenskap i fortsettelsen for kjærlighetsgudinnen. Når fjerde låt kommer, Bror, får hun vist at hun behersker det dype registeret av stemmen også. Det er mye innslag av det jeg forbinder med folketoner, men når hun svinger i gang Jula 2010, sånn cirka midt i konserten, spinner tankene rundt om dette kan være Norges svar på Mariah Carey. Med stadig bruk av tempoendring som musikalsk grep, er det en liten bragd av hennes medmusikanter når de henger så godt med. Jeg kan se at gitar og flygel snakker sammen med kroppsspråk, men jeg har vanskelig for å se hvordan ledestjernen kommuniserer med sine spellemenn. Jeg skulle gjerne ha opplevd Ingebjørg med et større band, for jeg er lidenskapelig opptatt av godt krydder i musikk. Men som kjent kan man ikke få både i pose og sekk. Jeg koser meg så klart likevel. Vokalprestasjonen er imponerende. Det er ikke mye forskjell fra plate til scene. Avslutningsvis får vi hennes mest spilte sang på Spotify, Jul i svingen. Til sittende applaus kommer hun inn på scenen igjen for å dra noen klassiske julesanger, med oppfordring om å synge med, som ekstranummer. Uten døgnets rytme, tusler jeg hjem fylt av kjærlighet, nok til å få meg over denne kneika i år også.

Foto: Esben Kamstrup