Kampfar gjør comeback og viser veien til dommedag - og vi slår følge!
Fredrikstad rakk å bli en del av Viken før jeg fikk skrevet noe om Ofidians Manifest, men så har jeg da også hatt god tid til å høre på det åttende albumet til Kampfar noen ganger. Kanskje burde man ikke uttale seg om utgivelser før det har gått noen måneder, sånn generelt?
Det første jeg la merke til da jeg fik dette albumet i hendene var at logoen var byttet ut, og selv om det alltid har vært en fryd for øyet å se på cover-bildene til Kampfar, var det også her litt annerledes stilistisk. Borte var fjell og skog. Når man er vant til, og blitt litt bortskjemt med, at Kampfar gir ut album som står som bautaer, blir man litt skeptisk når de dukker opp etter lang tid med visuelle forandringer. Coveret og inlay'en er malerier av Rubens - på coveret Medusa, et avkappet hode med slanger (ofidian betyr slange, for dem som ikke visste) som danser rundt og i hodet. Slangene kan være et symbol for noe nytt og bedre, visst nok, og kanskje det er akkurat det Ofidians Manifests budskap er?
Kampfar har holdt seg i same gata så lenge de har gitt ut noe, og der andre ekstrem-band har gjort kvantesprang eller gått litt til siden og gjenskapt seg sjøl, har Kampfar utviklet det de hele tiden har drevet med. Det eneste "stilskiftet" de har gjort, var ved Djevlemakt, men så er det der de har holdt seg etterpå. Ofidians Manifest er vel egentlig bare en videreutvikling fra det de har drevet med på de to siste utgivelsene. Skal man si noe om hvor de befinner seg stilmessig, så kan kanskje nyere Thyrfig og Rotting Christ være referanser som sier noe, men det er MYE Kampfar igjen, "stilskiftet" på Djeveldmakt var ikke voldsomt.
Albumet starter med smerteskrik som får tankene på dommedag og Helvete, og med åpningsfrasen "Med splittet tunge ble verden skapt" er vi i gang. Tungt, hardt og med tynne black metal-gitarer, og det er gjennomgående melodiøst på denne plata. Desperat vokal fra Dolk (og prøv å ikke heng deg opp i Østfold-l'en på låtene med norsk tekst). Ophidian fortsetter litt i same gata, men her er det kjappe og sinte Kampfar, slik vi er vant til, mer tilstede.
Så kommer låtene med hjelp utenfra: Agnete Kjølsrud bidrar med vokal på Dominans, og hun løfter som vanlig låtene hun synger på. I Djerv og på Dimmu-låta Gateways synger hun fett, men noe mer kontrollert enn det hun framstår på Animal Aplpha, og her er galskapen hun stod for på sistnevnte tilbake i en viss grad, synes jeg. Hun dominerer!
Ellers har Ofidians Manifest bidrag fra Marianne Maria Moen på to låter, og hun tilfører en fin klang til låtene, noe penere enn Agnete gjør. Broren til Marianne - Ask Ty som spiller trommer i Kampfar - synger på Natt. Ellers har låtene innslag av blant annet piano under det mørke, store lydbilde i låtene, noe som maler et strøk av melankoli, og det er innslag av strykere som underbygger det krigerske, mørke og desperate på andre låter.
Det er kanskje ikke igjen så mye av folkemusikken i Kampfar, men på Eremitt drar de fram igjen toner som får deg til å tenke tradisjon og arv. Det litt pussige er at dette kanskje er albumets svakeste spor, til tross for at det er det som ligger det opprinnelige Kampfar nærmest.
Når albumet, og den over åtte minutter lange Det Sorte, slutter etter drøye 40 minutter, og strykerne dysser deg i en søvn med mørke drømmer er det bare å svare det jeg spurte om innledningsvis: Nei,et kvart århundre er ikke for mye hvis du har noe på hjertet og er sulten på å lage musikk. Det første jeg gjorde etter å ha hørt Ofidians Manifest første gang var å spille den en gang til. Men, pagan metal? Nja, dritfet metal passer bedre.