Koiesjuke - Erik Lukashaugen

Et vakkert bilde av Elverum, nedtellingen starter på rundt kvarteret, og temmelig nøyaktig når nedtellingen er ferdig kommer Lukashaugen inn i bildet, med en bør ved i nevene. Han fyrer i ovnen, ønsker oss velkommen, og leser et dikt av Hans Børli for oss. Så tar han fram el-gitaren (!) og spiller en lekker versjon av "I Usle Koier" fra Vi Eier Skogene (2018) for oss. Tonen er satt, stemningen er upåklagelig, og jeg har en iskald stout fra Mack i glasset. Ahh! Deilig. Etter låten forteller han at el-gitaren er lånt av den eminente musikere og gitaristen Annar By, en Gibson fra 60-tallet.

Dette blir en kombinasjon av ønskekonsert og en løst regissert opptreden, får vi vite. Det har allerede kommet inn ønsker, og først ut er den første låten han lagde tuftet på Hans Børli sine dikt, vakre "Skogen Synger" fra albumet som gjorde at jeg og brodern ble store fans av Erik, Av En Sliters Memoarer. Da jeg hørte albumet i 2013 var noe av det første jeg gjorde å booke han til Senjafestivalen 2014. Der åpnet han hele sulamitten, og spilte en konsert på kvelden som folk snakker om den dag i dag. Men, så, midt i det vakreste partiet, etter den vesle bridgen, så stanser overføringen. Er det internett-politiet som har stengt av konserten, slik de har gjort i Sverige? Er det nettet til Erik som er dårlig oppe på hytta? Eller har det kommet en bjørn inn i hytta som han må nedkjempe? Ikke vet jeg, men mens jeg venter på svaret så vippser jeg en femtilapp (ja, vet, jeg har måtte ta på meg den litt kjipe, sparsommelige buksa, i og med at det er så alvorlig mange fine konserter å streame for tiden) avgårde til 502100. Vel anvendte penger, tenker, så lenge Erik banker gørra ut av bjørnen.

Så er han tilbake. Og det viste seg at det ikke var bjørn, men et dårlig nett. Nettet virker veldig ustabilt, men han drar uansett i gang med "Skogblues", en låt han har skrevet sammen med Tom Roger Aadland. Aadland har kategorisert musikken til Lukashaugen som nettopp skogblues, noe det er lett å skrive under på. Det litt kjipe er at konserten startet med rundt 300 som så på, men etter bruddet er vi bare 50-60 igjen som får høre den fine låten. Flere har ikke dukket opp for å høre en av hans nye komposisjoner, "Elverum I Blått". En ren kjærlighetserklæring til byen i hans hjerte. Munnspillet får kjørt seg, og jeg tenker at jeg pinadø har det fint nå, lockdown, karantene, COVID-19 og dårlig form til tross. 

Etter å ha fyrt mer i ovnen, det er kaldt i koia må vite, tilbyr han seg å sende munnspillet vekk, hvis folk syntes at det låt jævlig. Vi blir oppfordret til å være ærlige i kommentarfeltet, og skrive det om vi mener det, noe ingen gjør. Selvsagt. Så tar han tak i undertegnedes ønske om låt, "Louis Armstrong". Ikke nok med at det er en av de fineste låtene Erik har spilt inn, han er enig med meg om at dette er et av de tøffeste diktene til Hans Børli. Men, så skjer det igjen. Brudd. Nå vet jeg at det ikke er bjørn som er på ferde, og sannsynligvis ikke ulv heller, men manglende bredbånd og det som trolig er en 4G-overføring. Seertallet nærmet seg 100, men når jeg får øye på han igjen så er det nede i 50. Men, jeg får høre avslutningen av ønskelåten min, om ikke annet. Hans siste singel, "Hugget I Stein", blir neste låt ut, og nå er sendingen merkelig stabil. Kanskje Internettguden har forbarmet seg over Erik, der han sitter i denne halvlunkne koia si?

I 2015 slapp Lukashaugen låten "Min Sønn", en sang han skrev til sin da 3 år gamle guttepjokk. Pjokken har blitt 8 år nå, har begynt å spille piano, og skulle egentlig være med på konserten. Trampoline ble prioritert denne gang, men låten enhver far kjenner seg igjen med fikk vi, med bred elverumsdialekt, folketoner og en haug av hjerter som kom stigende opp på skjermen. Dette likte folket. Og folket er oppe i hundre. Holder nettet seg stabilt vil det komme flere til. Det hadde Erik fortjent.

Så er det klart for ny låt. En låt som ble til for ei uke siden. Og som handler om brodern. Om Ole Morten. De som kjenner brodern vet at han en dag for et par uker side kom hjem til skilsmissepapirer. Sånn helt ut av det blå. Brodern prøvde, og prøver, og skrive elendigheten han følte vekk, i diktsform, lyrisk så det holder. Erik leste et av diktene, og ble så fascinert av det at han satt seg ned og tonesatte det, og la til noen ord her og der. "Den Sørgeligste Sangen" ble født, og til den trenger han selvfølgelig el-gitaren. Akkordene er i moll så det holder, teksten til brodern er bare utsøkt, Erik synger med stor innlevelse og så dystert som han kan, og jeg må felle en tåre. Vakkert. Sannsynligvis noe av det vakreste jeg blir å høre i år. Takk, Erik.

Det er tid til mer, selv om han har spilt i tre kvarter, mest pga at det har vært en del avbrudd. Så, det blir "Fløtervise" på oss, åpningssporet fra tidenes fineste Børli-album, Av En Sliters Memoarer. Det er 150 seere og lyttere før låten er ferdig, Dagsrevyen nærmer seg, så han har bare tid til en låt til. Det blir "Voggevise", han håper barna har fått på seg pysjen, og takker for seg med sangen som kan få noen og enhver til å lengte etter senga. Men, et Børli-dikt fikk vi før vignetten til Dagsrevyen. "Gleden". Så er det slutt.

Erik Lukashaugen blir å se igjen, og bor du sørpå så er jeg sikker på at han er en av de første artistene som står på ei scene når vi kan starte å leve tilnærmet normale liv igjen. Han skulle egentlig spille en hel rekke utsolgte konserter utover våren, konserter som er kansellert, inntekter han taper. Så, folkens, er det noen som hadde fortjent en slant i kveld så er det Erik.