Tidløs kunst

For disse visene hører hjemme overalt og i en hvilken som helt tid. De rammer inn diktene til en proletarisk poet som bare fortsetter å bevege nye generasjoner (jeg håper i alle fall det). Rudolf Nilsen var arbeiderklassens dikter, en mann som elsket å reise rundt til de store byene mens han kunne lengte hjem til gata si og alt det den sto for. På toget ut i Europa, på en fortauskafè i Paris, og hva vet vel jeg.
Nå er det ikke sånn at jeg er en kjenner av Herr Nilsens lyriske univers, jeg er ganske så grønn i så måte. Men han har stått på en kort gammel liste jeg har over norske lyrikere/diktere jeg har ønsket å stifte en nærmere bekjentskap med. Og så slipper altså det forholdsvis nye og meget bevisst gjennomførte Platesalskepet No. 13 dette albumet - På Gjensyn, 46 år etter at På Stengrunn ble sluppet i 1973. Og jeg sier takk for at jeg endelig skal ta fatt på denne mannens kulturarv. Jeg kan vel kalle hans virke en kulturarv? 
Jeg er ikke helt sikker, men det kan virke som at den eneste forandringen siden sist, er at Pål Moddi Knutsen har overtatt rollen som Lillebjørn Nilsen hadde første gangen - noe han gjør svært så overbevisende. Han er nok en større kunstner enn jeg hadde antatt.

På Gjensyn er resultatet av et helt unikt musikalsk samarbeid. Fem meget solide veteraner fra norsk musikkliv – folk man har vokst opp med på mange måter. Vi snakker om Jon Arne Corell (vokal og gitar), Lars Klevstrand (vokal og gitar), Kari Svendsen (vokal og banjo), Steinar Ofsdal (fløyte) og Carl Morten Iversen (kontrabass), og altså den nye samarbeidspartneren, det langt yngre stjerneskuddet - Pål Moddi Knutsen (vokal, trekkspill og trompet). Produsenten her heter Olav Torget. 

Dette helt nydelige albumet består som sagt av 17 ulike melodier med tekster av arbeiderklassepoeten Rudolf Nilsen (1901-1929). Tematikken, så vel som stemningen i sangene, favner bredt, men alle er de preget av en drømmende lengsel etter noe frigjørende, noe nytt og bedre. Jeg vet ikke helt hvorfor ennå, men jeg føler meg en smule forelsket i alt denne plata har å by på. Stemningene, tekstene, og ikke minst de helt utrolig flott tilpassede melodiene.

Ja jeg føler meg definitivt forelsket her jeg sitter. Siden jeg ruslet innom Posten for å hente vinylskiva i går formiddag, har jeg spilt den ustanselig. Hvis ordet slitesterkt kan brukes om et album jeg har kjent i halvannet døgn, så bruker jeg det nå. For denne plata blir jeg å hente fram ofte. Jeg er svak for viser og visekunst generelt, og har noen perler i samlinga, men denne må jeg tilstå sprenger alle grenser. 50 minutter over 17 låter blir aldri nok, så her er det bare å snu plata om og om igjen. Det er noe utrolig musikalsk over Rudolf Nilsens diktning, noe som her sammen med denne gjengen resulterer rent gull. Melodiene er perfekte uansett om det er Lillebjørn Nilsen eller Lars Klevestrand som er komponisten bak, og setningene som kommer, samtlige av dem, kommer som den mest varsomme vårbrisen den dagen den første milde lufta kommer farende til oss. De danser mellom tonene med sitt lengtende budskap - sitt søken etter en kommende frihet.

De forskjellige musikantene veksler seg i mellom om å synge, noe som igjen setter en velsignet signatur over helheten. Og instumenteringen, den er så sparsomt perfekt at det er som en drøm. Ja disse ringrevene, disse ringrevene. De kan virkelig sitt fag. Nei det er sannelig ikke rart jeg føler meg litt forelsket her jeg nå sitter med en god liten scotch etter en fin tur med min hund denne vakre fredagskvelden. Jeg kunne ikke unngå å nynne på tittelsporet "På Gjensyn" for eksempel der vi vandret rundt på isen under en perfekt fullmåne og 12-13 iskalde kuldegrader. Ah... hadde bare alle kvelder vært som denne. Da hadde jeg vært et bedre menneske, det kan du banne på.

På Gjensyn vil bli stående som en moderne klassiker, det er jeg brennsikker på. Et sorgmuntert, drømmende og lengtende monument over en av Norges mest avholdte og myteomspunne diktere. En mann som med tanke på hva han etterlot seg, utrolig nok bare rakk en alder av 28 år. Hvil i fred Rudolf William Nilsen.