Umiddelbar klassiker

Ole fomler litt rundt med sin blues og han snubler i et par akkorder når han famler seg litt usikker av sted... Så kommer metronomen. Maskineriet. En stødig gitar tikker som et urverk. Så kommer riffene, trommene og bassen inn slik riff, trommer og bass kan komme inn når rocken er på sitt beste. Det er psykomaskineriet som tar over lydbildet, og låten åpner seg som en velsignelse ingen av oss visste at vi trengte. Men det gjorde vi. Så begynner Paus å synge igjen, og hans stemme er som brodert inn i hjertet på av et av våre største og mest imponerende rock'n'roll-dyr - Motorpsycho.
Sånn begynner Så nær, så nær. Ståpelsen sitter som en skøytetrikot jeg neppe kommer til å få av meg igjen, og jeg vet at jeg nå er vitne til et uvanlig øyeblikk i norsk musikkhistorie.

I presseskrivet står det at: Ole Paus ga seg som plateartist i 2013 med trippelalbumet Avslutningen som solgte imponerende 80 000 eksemplarer, og ble med det hans største albumsuksess noensinne. Han har holdt hva han lovet veldig lenge, men da idéen om å gjøre en plate og bli produsert av Motorpsychos Bent Sæther dukket opp for noen år siden, begynte lysten og viljen gradvis og komme tilbake. Det var en vill idé, som på alle måter måtte modnes både for Bent og Ole. Etter gjentatte møter, studio-testing og diverse diskusjoner, begynte det hele å ta en form og en retning som de begge hadde troen på.
Bent tok med seg sine bandkamerater fra Motorpsycho - Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr, samt deres langvarige musikalske venn Reine Fiske. Sammen med Ole dro de til landsbygda i Frankrike og spilte inn albumet.
Alt kunne gått fullstendig galt, og det gjorde det også. Tre ganger underveis i prosessen slo de opp med hverandre med dunder og brak. Samtidig førte hvert brudd dem nærmere hverandre. Nærmere noe de hadde felles, og noe de alle hadde vært på jakt etter på hver sin kant.

– På en underlig måte gjenkjente vi oss selv i hverandre, gjenkjente driften som en gang bestemte livsveien vår og som gjorde oss til dem vi ble, og vi ble dem vi var lenge før vi møtte hverandre, forteller Paus.

Og vi er uhorvelig glade for at det gikk som det gikk her hos oss i The Wilhelmsens. Tenk hvis prosjektet hadde gått ad undas i all stillhet... Da hadde vi gått glipp av dette STORE øyeblikket i musikkens endeløse reise i kjent og ukjent terreng. For det er nettopp hva dette er. Et stort øyeblikk.

Ole Paus er en av disse artistene som alltid har vært der. Jeg husker han langt tilbake i mitt liv da jeg hadde en kassett som het Dagbladets sommerkassett - en kassett jeg byttet til meg fra en klassekamerat for noe så ubetydelig at jeg nå har glemt hva det var. Jeg tipper det var i 1979 eller 1980, for jeg var sånn cirka 13 eller 14 år. Da jeg var guttunge var jeg alltid ute etter nye kassetter. Det var det som ga livet mening. På denne kassetten sang Ole sangen "I en sofa fra Ikea", en sang det er umulig å glemme når du først har sluppet den inn under huden.
Jeg har siden den gang alltid hatt sansen for Ole Paus. Det er noe med han som gjør at jeg alltid spisser ørene litt ekstra når han åpner kjeften for å si noe. Han er en klok ettertenksom stemme i samfunnet vi lever i, en som alltid tar de svakeste i forsvar, og som aldri er redd for å klappe samfunnstopper over kjeften når de fortjener det. På dette albumet fortsetter han å sparke oppover i kjent stil, samtidig som han setter ord på ting som truer vår hverdag her på denne merkelige kula vi kaller vårt hjem.

Når det kommer til Motorpsycho så må jeg innrømme at det er først nå gjennom de seneste årene at jeg virkelig har forstått hva de består av og hva de har servert oss gjennom 30 år. Det finnes knapt et mer kompromissløst band enn Motorpsycho. Jeg har i løpet av de siste 5-6 årene tatt for meg hele deres katalog, og jeg har latt meg imponere over bredden de opererer med og i. En bredde som hele tiden besitter deres tydelige signatur. Det er ingen som låter som Motorpsycho. De har et sound og en ånd som bare er helt jævla unik, og det er ikke få ganger jeg har kjent på både ærefrykt og beundring når jeg har vandret gjennom deres fantastiske plateproduksjon, eller backkatalog om du vil. Jeg er rett og slett deres største fan for tiden, og da passet det jo som fot i hose at de skulle dukket opp i denne konstellasjonen der også den helt geniale Reine Fiske, best kjent fra Dungen, også er med.

Så var det selve albumet da, Så nær, så nær som rett og slett tar oss med på en skikkelig tripp. Selv om jeg er fan av begge de som møtes her på dette albumet, må jeg si at det positive overraskelsesmomentet var svært da jeg fikk det i trynet. Jeg ble sittende å glise her hjemme sammen med en kamerat som, for ordens skyld er plateartist, første gangen jeg hørte skiva. Jeg kunne kjenne kjeften min flytte ørene lenger bak i nakken, og da jeg tittet bort på min sidemann, la jeg tydelig merke til at det samme var tilfelle hos han. For det er jo helt umulig å ikke glise når åpningssporet braker løs og etter hvert havner i et gitarinferno der den godeste Ryan høres ut som en blanding mellom J Mascis og Thurston Moore. Ja, han høres selvsagt mest ut som seg selv, men i dette selskapet føles det rett å sammenligne han med andre for en stakket stund. Järmyr og Sæther spiller så tight at det er til å le hoderystende av, og gamle Paus han synger i dette terrenget som om han ikke har gjort annet. Sjelden har jeg tenkt at to motpoler rent musikalsk har passet bedre sammen. Det eneste jeg tenker nå, er hvorfor dette ikke har skjedd før... For dette møtet er så bra at jeg knapt kan finne ord som rettferdiggjør selve opplevelsen av det.

Jepp, Bent og Tomas er verdens tøffeste komp. Hans Magnus er verdens tøffeste gitarist, og Ole er verdens tøffeste fyr. Dette er ikke noe jeg sier bare for å si det. Jeg mener det, akkurat som Paus mener hvert eneste ord han snakkesynger på sitt karakteristiske og styggvakre vis. Etter åpningsporet roer det seg litt ned på visenivå, selv om elementene etter hvert rocker seg til. Det er så tøft. "Klaus og Livet" spruter etter hvert som en fontene, før alt roer seg igjen, og nerven i Oles sang atter er til å ta og føle på. Så kommer "Gud bevare landsbyen min" med en musikalsk struktur som får meg til å føle at Ole og Motorpsycho er en selvfølge, ikke en motsetning. Her utslettes kontrastene.
"Vardøger" sleper seg av sted som noe Bob Dylan kunne kommet med på 70-tallet. Det låter fantastisk. Jeg finner ikke noe annet ord som kan beskrive min opplevelse. Og den teksten. Full av mystikk og ettertanke. En av mine favoritter på dette briljante albumet, er "Ingenmannsland". Fytterakkern for et driv, og du store verden for en lyrikk. Ole synger med hele sin sjel, og gutta rammer alt inn i et kunstverk av en konstruksjon. Musikk blir sjelden bedre enn dette her i stua. Og du... Det Tomas Järmyr holder på med her, er helt hinsides. For en trommis!

"Helt tilfeldig" er en mer eller mindre typisk Ole Paus-blues der han sammen med sin kassegitar synger om tilfeldig vold, noe han gjør med en poesi bare han besitter. Helt nydelig, og det får en til å tenke på hvor fort alt kan skje..
Så kommer "Fest i hovedstaden". Her får en hel rekke med ansvarlige, eller uansvarlige samfunnstopper passet sitt påskrevet. Jeg føler vel at vi som velgere også får oss en liten smekk her, selv om den kanskje er meget liten til sammenligning. Uansett så hører vi alle hjemme i lissomland, og Europas miljøhovedstad viser stadig muskler ved at finansbygninger i glass og stål skyter i været. Ingenting henger på greip.
"Tvillingen" er atter en perle som vitner om et nydelig og selvfølgelig samspill. Jeg tenker at Ole og disse gutta blir nødt til å fortsette, for dette bør være begynnelsen på noe stort og vakkert.

En sterk og vakker, fæl og viktig sang er "Blonde Beist" som tar for seg høyreekstreme tullinger. Det er ingen som kan skrive så luftig lett og samtidig rett i hjertet om noe så avskyelig som det disse blonde beistene representerer... Så avsluttes albumet med et verk av en låt. "Ruinbyen" er bare svær. Progviserock på sitt ypperste. Her viser Motorpsycho muskler. Dette er en stor komposisjon, og en musikalsk sorti verdig et album som virkelig har bergtatt meg. Det eneste jeg kan si helt avslutningsvis, er at du må kjøpe dette albumet. Vi snakker om en umiddelbar klassiker vi aldri skal komme til å glemme vi som er avhengige av musikk med mening og innhold. Jeg håper virkelig vi får mer av dette, for dette er den beste plata jeg har hørt på lenge.