Valkyrien Allstars – Byscenen – 27.11 2020

Med et nytt album av året,  slutte og byne, har Valkyrien Allstars kommet til Byscenen for å vise frem hvordan dette låter «live» på en fredagskveld.  Bandnavnet,  som er  tatt fra  en  brun pub i Oslo,  sender  også noen tanker  i retning Wagner og Nietzsche. At kunsten gir tilværelsen mening tror jeg alle her i kveld er enige med Nietzsche om. Muligens så bor den greske vinguden Dionysus oppe på backstage’en hos Byscenen  og har sin påvirkning på oss alle. I alle fall så representerer Valkyrien Allstars Dionysus godt med sin tilnærming til scenen. De har en tydelig joie de vivre.

Kveldens antrekk har tidsreferanse fra  før snusen kom i pose. Kan det være et frempek mot hva som venter oss i kveld? En retro fløyelsdress som låner litt fra fortiden, og en urban baggy grilldress som speiler samtiden. Det er en underlig blanding tatt i en helhetlig betraktning. Valkyriens typegalleri er såpass aparte at det får smilebåndene i riktig retning, og når jeg ser at synth'en har merket KUK, så klarer jeg ikke å holde igjen et ørlite fnis. Etter at fela er behørig stemt, og stettglasset på synth'en er redusert med en slurk, er vi i gang med første låt. Og med det slutter også alle tanker rundt komikk. Første sang ut er i drømmene mine. Litt skakt og litt skeivt, men du så nært.

Man kan tro at trommis Martin er litt krenket over ikke å få være med å spille første låt, men det er nok bare tull. Det er mer sannsynlig at han i dyp konsentrasjon lader opp til den veldig fine prestasjonen han leverer gjennom hele konserten. Når alt går an å la vær sveives i gang som andre låt ut får han være med å leke. For dette er lekent, både i tekst, rytmikk og instrumentering. Mens bassist  Magnus  stryker kontrabassen med bue så synger resten trestemt. Og der kom den første gåsehuden, selv om det skjærer litt i stemmer som ikke er helt varme ennå. Det er et nøkternt utstyrt trommesett Martin har med seg i kveld, men det står ikke på  mangel av  cymbaler. Med både klubber og stikker får alle de fire sine kjærtegn og smekk.

Det blir mye fingerspill, i hvert fall for gitarist  Erik, som også trakterer fele.  Det som  imponerer me st er den  klangfulle vokalen han har  i det høye registeret. I grus og sand får vi virkelig høre hans stemmeprakt. Bassens grove strenger får røff behandling av raske fingre  i en utsøkt solo. Med den samme frykt for at buen til kontrabassen skal ryke, frykter jeg for at det ikke er mer hud igjen på fingrene etter den soloen. Jeg ser bassisten har med seg en ekstra bue hengende på magen til bassen. Men har han ekstra fingre med seg også?

Den stramme hi-hat'en i slagverket står i kontrast til resten. Spesielt tam-tam'en på sitt høye stativ, det ser ut som den kan velte under slagene.  Med tusj er det skrevet «backdrop» på stortromma, og skarptromma  ser ut som ei  gammel  marsjtromme fra skolekorpset. Men den slappe marsjtromma skal få kjørt seg. Når Valkyrien finner det for godt dra opp tempoet flere knepp med Min Pipa, så skues ikke lenger slagverket på  skinnet, for  det låter vidunderlig særegent.  Særegen er også blandingen av våre norske musikktradisjoner sammen med hvilken som helst annen sjanger. Valkyrien både låner og lar seg inspirere av nasjonalskattene våre. Min Pipa er nevnt, men man kommer ikke utenom Straffangens erindring som første ekstranummer. Det er så inderlig vakkert og setter siste ekstranummer slutte og byne fullstendig i skyggen.

Selv om trommisen virkelig sto frem, så er det ingen tvil  om  hvem som er frontfigur.  Blottet for selvhøytidelighet og full av selvironi.  Når hun synger i drømmene mine,  blir det veldig nært mitt hjerte.  Jeg som elsker furu og gruer for vinteren har lurt litt på, om det er meg  hun  synger om. Jeg er litt usikker, for hun sier ingenting om at jeg hater gran.  Men i min verden så handler alt om meg, så… Ja, tekstene egner seg for gjendikting. Humoristisk og litt moralistisk, med et filosofisk snitt. De  gamle grekerne ville sikkert kost seg med dette. Det gjorde i hvert fall jeg, selv om jeg hverken er gresk eller gammel.

Tuva Livsdatter Syvertsen - Vokal/fele/synth/trekkspill.
Martin Viktor Langlie - Vokal/slagverk.
Erik Sollid - Vokal/fele/gitar.
Magnus Larsen Jr. - Kontrabass.

Foto: Esben Kamstrup